Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av Frank.N.Steen »

Big George skrev: tir mai 16, 2023 5:49 pm New Order True Faith en favoritt og Blue Monday mulig enda mer kjent Dette er Joy Division gutta utrolig nok.

The Sounds aldri hørt om
Var innom både liveskiva Still og klassikeren Closer i samme tråd, og virket som at overgangen mot mer synth dominert musikk, var kanskje ikke så langt unna. Leste noe om at (i følge Peter Hook) Ian Curtis var stor fan av Kraftwerk, spesielt Trans Europe Express skiva, som dem ville spille (deler av eller i sin helhet) før de selv ankom scenen.

Isolation er en av disse som passer utmerket det mer "syntha" preget fra Closer:


Hook eller kanskje det var Bernard Sumner som sa at de gjenværende medlemmene i Joy Division følte at de måtte vekk fra det dystre landskapet til Joy Divison, og da var nok overgangen mot mer dansevennlig og oppløftende musikk ei fin måte å gjøre det på, samt finne seg selv på ny.
Første skiva til New Order var jo veldig mørk og nedtonet, ikke så rart med tanke på hva som hadde skjedd med deres venn og bandkollega.
Men allerede her hørte man at de hadde noe spesielt på gang, via den fantastiske tidligere uutgitte Divsion låta Ceremony:


The Sounds er grunn til en del frustrasjon fra min sine, ikke deres feil men mye knotete søkefunksjoner på ulike musikkbutikker, hvor jeg søker etter bandet The Sound, som var nok tungt inspirert av Ian Curtis og Joy Division, men ender alltids opp med svenske The Sounds.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Ace of Base - The Bridge (1995)

Aldri hørt et helt album fra de svenske eurodance legendene, men plukka med meg deres 1995 album The Bridge her forleden.
Åpnes med de lystige tonene av hiten Beautiful Life før Never Gonna Say I'm Sorry følger mye av den sikre popdance formelen som gjorde de så store.
Lucky Love er nok den man kjenner best til, og kanskje en av deres beste singler.

Men etter ei slettes ikke fæl åpning, så skjer det i grunn fint lite utover, og hvor de som måtte håpe på mer fest og liv, blir kjapt møtt av et lass med forglemmelig fyllkalk, der en knapt orker å høre mer enn maks 1 minutt av, før en er over ørten av samme "kvalitet" senere.

Sikkert et must for fansen, men nesten 60 minutter med tung bruk av gørrkjedelig laidback reggae-dancepop preg i nesten annenhver låt, det blir etter hvert drepende for øra, og ender så med ei:

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: Beautiful Life og Lucky Love

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Mike & The Mechanics - Hits (1996)

En av disse 90-talls samlerne som virket å være overalt, hvert fall i en periode under vinter-våren 1996.
Må ha vært en av de mestselgende skivene her til lands på den tid, og usikker på om en hadde hørt noe om bandet før denne samleren, men låta Over My Shoulder ble nå mye spilt på radio og tv.

En av Genesis gutta er jo involvert her, og det flyter tidlig over med såpass mye brautende, glætte og melodiøse radiopop låter, og det kan bli litt vel i overkant mye av alt, så tvilsomt noe som vekker lysten til å sjekke opp noen av deres studioutgivelser med det aller første.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Over My Shoulder, Nobody's Perfect, Silent Running, Taken In og A Beggar on a Beach of Gold

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Madonna - I'm Breathless (1990)

Forsøkene på å kombinere popstjerne verdensherredømme med å gå over i filmens verden, var ikke så lett å gjennomføre for Madonna.
Ekteskapet med Sean Penn og flopper som Shanghai Surprise og Who's that Girl? viste at hun ikke fikk automatisk innpass som garantert suksess også på det store lerretet. Mulig samarbeidet med eksgubben og uheldige valg av filmer hadde mye å si, men hun hadde jo fungert godt i mindre roller ala Desperately Seeking Susan (1985), så mulig hun burde ha fortsatt litt lenger med den slags, før man tok for seg de svære filmtilbudene.

Dick Tracy har en kun sett en gang, og huskes som en visuelt imponerende film, men handling og karakterer var ikke så veldig mye å juble over.
Den tafatte og tidvis fæle filmmusikken hjelper heller ikke på, og enkelte av låtene her skjærer langt inni øregangene, bare tortur og nei, beste med denne CDen må være baksiden av coveret, hvor puppestellet til Madonna nærmest velter ut av den trange kjolen hennes, samt hiten Vogue som jeg ikke visste var inkludert her. En fantastisk låt, som dessverre havna på ei gyselig skive.

Rating: 2/10

Høydepunkter: Vogue

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Roxette - Look Sharp! (1988)

Åpnes med 80-talls hiten The Look, før det raskt bikker nedom for mye overbruk av brautende 80-talls studioeffekter og lyder, samt at svært få av det som følger makter å inneha ei like sterk og fengende melodi som albumåpneren.

To svære hits kan ikke redde all den generiske fyllkalken som ligger skvist innimellom, og holder mer enn nok med en gjennomgang, og så er det rett ut igjen.

Rating: 4/10

Høydepunkter: The Look og Listen to Your Heart

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Texas - White on Blonde (1997)

Ei skive man så overalt i sommer-høst 1997 og der særlig senvår hiten Say What You Want er for meg selve lyden av mai-juni det året, og der man begynte å se frem mot en fantastisk sommer.

Tror de hadde en eller to senere hits her til lands, men forbinder dem nok mest med nevnte hit ovenfor, som er stadig like fin.

Sprøtt hvordan ei slik artist og skive som må jo ha solgt i millionklassen, knapt har mer enn et par hundre stemmer hos Rate Your Music, mens andre som sikkert skulle drømt om å hatt lignende suksess, har 30-40 tusen stemmer flere per utgivelse.

Alt i alt, ei små fin pop-rock skive og åpenbart hvilke spor som ble utgitt som singler, men også et par ikke så gærne albumkutt bidrar i at denne får ei snill:

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Say What You Want, Halo, Black Eyed Boy og Postcard

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Martika - Martika (1989)

Plukka med for en 10er, ene og alene grunnet Eminems sample i en av hans store 00-talls hits, men særlig mer kjennskap til damas musikk har en nok ikke.

Tar ikke lange tiden før en undrer på om en har fått med seg Cden til en av de mange unge "kjøpesenter" sangerinnene fra tampen av åttitallet, for både produksjon og vokal høres meget likt ut, så kanskje samme folka bakom som også jobbet med Martikas utgivelse.
Heldigvis forandres ting litt til bedringens del, med mer dansevennlig og oppløftende rytmer ikke så langt unna tidlig Madonna og Whitney Houston i Cross My Heart og More Than You Know, før hiten Toy Soldiers følger rett bak.

Det kan muligens bli litt vel oversukra i det lengste, men Toy Soldiers er definitivt ei godlåt og ble ikke fullstendig fanget inne med et hav av generiske skit låter, slik så mange andre one-hit wonders fra det tiåret ofte gjorde i albumformatet. Flere spenstige og overraskende robuste dansepop nummer utover, og mulig en bare er i rette humøret for den slags, så ender med ei:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Cross My Heart, Toy Soldiers, You Got Me Into This, It's Not What You're Doing og See If I Care

mashadar

Legg inn av mashadar »

Frank.N.Steen skrev: tor mai 18, 2023 11:40 am Roxette - Look Sharp! (1988)

Åpnes med 80-talls hiten The Look, før det raskt bikker nedom for mye overbruk av brautende 80-talls studioeffekter og lyder, samt at svært få av det som følger makter å inneha ei like sterk og fengende melodi som albumåpneren.

To svære hits kan ikke redde all den generiske fyllkalken som ligger skvist innimellom, og holder mer enn nok med en gjennomgang, og så er det rett ut igjen.

Rating: 4/10

Høydepunkter: The Look og Listen to Your Heart
Ouch, her steilet jeg litt på den lave karakteren, for denne (og oppfølgeren Joyride) er to nostalgibomber fra min egen barndom. Det er nok langt fra en perfekt plate, men personlig synes jeg i det minste at låter som Dangerous (ble ikke denne også en aldri så liten hit? Har i alle fall hørt den spilt på radio mange ganger), Dressed for Success og Dance Away fortjener hederlig omtale i tillegg til de to hitsene du trekker frem. The Look er nok min all time favorittlåt av Roxette.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

mashadar skrev: tor mai 18, 2023 4:59 pm Ouch, her steilet jeg litt på den lave karakteren, for denne (og oppfølgeren Joyride) er to nostalgibomber fra min egen barndom. Det er nok langt fra en perfekt plate, men personlig synes jeg i det minste at låter som Dangerous (ble ikke denne også en aldri så liten hit? Har i alle fall hørt den spilt på radio mange ganger), Dressed for Success og Dance Away fortjener hederlig omtale i tillegg til de to hitsene du trekker frem. The Look er nok min all time favorittlåt av Roxette.
Vært innom Joyride for et par år tilbake, og den likte jeg nok litt mer enn Look Sharp.
Mulig en var noe streng med sistnevnte, men greier bare ikke å ignorere den kjipe overgangen fra The Look der føles nesten mer ut som noe fra tidlig 90-tallet enn tampen av 80-tallet, før de brautende klisjeene med sen 80-talls produksjon ankommer for fullt.
Men ser jo at flere også ble hits i sin tid, så er nok bare jeg som reagerer på slikt.

Angående favorittlåt fra svenskene, så holder jeg nok denne fra 1994 som den jeg liker aller best.
Var med på ei Mr. Music (ikke McMusic) samler i 1994, de man fikk i postkassa ørten ganger i året, om en ikke passa på å si opp abonnementet i tide.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Frank Zappa - Zoot Allures (1976)

Så var det tilbake igjen til der man slapp, og av de Zappa skivene man ble tidligst glad i, og ikke vanskelig å høre hvorfor, ettersom kombinasjonen av fartsfylte rockere til de mer tilbakelente og flotte instrumentale, bidrar i en meget robust utgivelse.

Det er selvsagt ikke spart på de mer humoristiske og sleazy stundene heller, der særlig den fengende Disco Boy er fullstendig overlegen senere Dancin' Fool når det kommer til Disco parodien.
Mulig The Torture Never Stops kan bli noe overlang for enkelte, men med ei slik tittel og dens smertefulle skrik og jamring i bakgrunnnen, kan en vel egentlig ikke forvente noe annet.

Black Page derimot, den kunne godt ha vart i et par minutter lenger.

Angående spilletid, så må vel denne være blant de kortere albumene en har vært innom siste tid fra Zappa. Knappe 41 minutter, men som nevnt, det er svært lite som er bortkasta her, og et must om en er fan av mannen eller et fint utgangssted å begynne på.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Wind Up Workin' in a Gas Station, Black Napkins, The Torture Never Stops, Ms. Pinky, Friendly Little Finger, Wonderful Wino, Zoot Allures og Disco Boy

Falcon

Legg inn av Falcon »

«Hus forbi» av Jonas Skybakmoen må være en av de beste norske platene de siste årene. Høydepunkt av sanger: Fantom, Labyrint, Kutt, Alt æ har, Sportsbil

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Boyzone - ...By Request (1999)

Eneste grunn en kan komme på for at den har funnet veien mot filmboden og omsider blitt dratt frem fra støvet, er nok ene og alene nostalgi med stor N!
Roligdanser fra skolefester og deretter ungdomsfester, med all spenningen og nervøsiteten knytta til om en ville greie å manne seg opp å spørre ut jenta man var interessert i, om en dans helt på tampen av kvelden, eller måtte slukøra sitte å se på at "Mr. Sleaze" gjorde rent bord på dansegulvet og stjal dama fra deg.

Men tross nederlag på nederlag, har man nå likevel noen fine stunder å se tilbake til, og der en på utrolig vis fikk landa inn ei roligdans med den da utkårede, og slikt gjør jo at en lett overlever ei Boyzone sviske eller 10.

Var jo også noe fascinerende med forskjellen mellom de amerikanske og britiske boybanda, der sistnevnte virket å være mindre opptatt av å være sunne og gode forbilder til alle døgnets tider, men i stedet ta seg en real fest og som igjen medførte til en del interessante historier.
Tviler på at Backstreet Boys var særlig mindre ville, men mulig deres PR maskineri var mer dyktige i å dekke over "katastrofe" historiene enn de britiske, for Take That med Robbie Williams, East 17 og Boyzone virket å være like glad i fest, fyll og damer som det Oasis brødrene var på samme tid.

Klart, for et band som tidlig ut var mest markedsført mot unge tenåringsjenter, så måtte nok PR teamet til Boyzone jobbe på spreng ved flere anledninger, der det gikk jo en del rykter om at en av medlemmene hadde forsøkt å banke opp Puff Daddy under ei rimelig vill feiring ved MTV Awards show i 99 eller 2000, og som skal ha eskalert i et stort masseslagsmål.

Likevel, musikken deres er slettes ikke grusom, og joda, mye er nok coverlåter, men når en har navn som Andrew Lloyd Webber og Jim Steinman bakom seg, da kan en ikke være helt ubrukelig som vokalist og artist.

Og det er jo nettopp det som er interessant med hvordan de etter hvert utviklet seg, og hvor de gikk over til å ikke bare nå ut til unge tenåringsjenter, men også startet å fenge bra hos deres foreldre. Kan aldri huske å ha sett ei eneste Backstreet Boys CD i musikksamlingene til de voksne, men Boyzone og Robbie Williams, de virket å gå igjen hos både de små og store.

Med er også frontmann Ronan Keatings første solosingel i When You Say Nothing at All, der hintet om at det var på tide å forsøke seg på egenhånd.

Alt i alt, om en absolutt skal høre gjennom ei hel skive av disse utallige boyband samlerne, så er nok ikke denne blant de verste å velge, og innehar noen absolutt flotte og minneverdige poplåter, der gir meg langt mer av feel-good frysninger enn kjipe musikalske traumer.

Så da må det nesten bli ei veldig snill:

Rating: 6/10

Høydepunkter: I Love the Way You Love Me, No Matter What, All That I Need, Baby Can I Hold You, Picture of You, Words, Father and Son, Love Me for a Reason, When the Going Gets Tough og When You Say Nothing at All

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Frank Zappa & Captain Beefheart - Bongo Fury (1975)

Ei ellevill livekonsert, mer eller mindre med Zappa og Beefheart i hop med en imponerende line-up bestående av blant andre George Duke, Napoleon Murphy Brock og Terry Bozzio for å nevne noen.

Ikke hørt i sin helhet siden våren 2007, og da var en rimelig hekta på skiva, Zappa og særlig det episke sistesporet Muffin Man.
Spent på om den holder like bra som det en husker det for, og åpnes jo på herlig vis via Debra Kadabra før det bærer så rett over i Carolina Hard-Core Ecstasy

Noen enorme gitarsoloer, større dose med humor og improvisert jam, samt noen av de kanskje beste livebidragene en kan komme på fra Zappas 70-talls skiver, og nei, ei tidvis fantastisk plate som definitivt burde ha vært hentet frem, mye tidligere.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Debra Kadabra, Carolina Hard-Core Ecstasy, Sam With the Showing Scalp Flat Top, 200 Years Old, Cucamonga, Advance Romance og Muffin Man

vadefugl

Legg inn av vadefugl »

Den nye plata til hardrock gruppa, Ghost. Herlige saker

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7821

Legg inn av Big George »

Frank.N.Steen skrev: ons mai 17, 2023 1:33 pm Bilde
Mike & The Mechanics - Hits (1996)

En av disse 90-talls samlerne som virket å være overalt, hvert fall i en periode under vinter-våren 1996.
Må ha vært en av de mestselgende skivene her til lands på den tid, og usikker på om en hadde hørt noe om bandet før denne samleren, men låta Over My Shoulder ble nå mye spilt på radio og tv.

En av Genesis gutta er jo involvert her, og det flyter tidlig over med såpass mye brautende, glætte og melodiøse radiopop låter, og det kan bli litt vel i overkant mye av alt, så tvilsomt noe som vekker lysten til å sjekke opp noen av deres studioutgivelser med det aller første.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Over My Shoulder, Nobody's Perfect, Silent Running, Taken In og A Beggar on a Beach of Gold
The single "The Living Years" (US#1, UK#2) became the band's biggest hit, and featured on the band's second album Living Years. The song was written by Rutherford and Robertson after both of their fathers had recently died, but the lyrics were written solely by Robertson and centered on the unresolved dissension between Robertson and his father. The song was sung by Carrack, who also had an emotional attachment to the song, having lost his own father when he was 11 years old

Jeg må si meg veldig enig i disse ordene og har en lignende erfaring.
Forøvrig en helt fantastisk låt vil jeg påstå.

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7821

Legg inn av Big George »

Jefferson Airplane.. I all nostalgien om disse "syrebandene " fra 60 tallet ble jeg tipset i "Rolling Stone Magazine"om Grace Slick og hennes band Jefferson Airplane og LPen Surrealisic Pillow.

Det viste seg for meg å være et veldig bra tips. Står seg bra og da bandet hadde flere låtskrivere og vokalister er den variert men først og fremst solid bra.
Det var filmen og soundtracket "Platoon" som med låta White Rabbit som satte meg på sporet.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Dro frem ei impuls innkjøpt skive i Clannad - Sirius (1987), og var vel innom forgjengeren Macalla (1985) for et par år tilbake.
Ingen av dem spesielt store skiver, men sistnevnte hadde nå hvert fall et mer tilbakelent og fint lydbilde.
Denne gang går bandet ut i et langt mer streit og typisk 80-talls poppreget lydbilde, og det kler dem ikke spesielt bra.
Knapt ei eneste låt som henger igjen, og mulig en får gå lenger bakover om en skal finne noe av interesse fremover fra det holdet.

4,5/10

Skraevadottir

Legg inn av Skraevadottir »

Ghost - Phantomime

Helt ny. Riktignok en EP, riktignok også med coverversjoner. "Jesus He Knows Me" (Genesis), som ble utgitt som singel først, er jo en drivende og knallgod cover, mens "Phantom of the Opera" (Iron Maiden) også er interessant. Resten av låtene er det litt variabel kvalitet på, men alt i alt er dette en fengende og lettbeint EP både for de som liker hardrock og litt mer radiovennlig rock. Har hørt gjennom et par-tre ganger, men det blir nok mange flere.

6/10 eller 7/10 avhengig av hvordan det utvikler seg, tenker jeg.

HNilsen

Legg inn av HNilsen »

The Queen is dead med The Smiths. Fordi Andy Rourke nettopp døde. Ville markere det.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Vangelis - 1492: Conquest of Paradise (1992)

Husker fint lite av filmen, eller filmene, for det kom vel 2 av disse Christopher Colombus produksjonene samme året.
Musikken derimot, den var slettes ikke fæl, selv om en foretrekker det langt mer stødige Vangelis gjorde med The Bounty (1984), og av en eller annen grunn så er det ikke så lett å få tak i på CD.

Beste sporet er definitivt Moxica and the Horse, der minner litt om den faretruende og mørke stilen som nevnte Bounty hadde så mye av, og mindre av det kjedelige og pompøse rælet som dessverre ofte går igjen tungt med slike eventyrfilmer.

6/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Kim Wilde - Another Step (1986)

En stund siden man var innom debuten hennes, og tross ei åpenbar new wave og synthpreget utgivelse, var det svært få virkelige gode låter på den, foruten singlene. Var egentlig på utkikk etter andreskiva Select (1982), som jeg har hørt skal være langt bedre, og innehar også noen sterke singler.
Men fant nå kun hennes 1986 album i dag, og åpnes med coverslageren You Keep Me Hangin' On, men der kunne en like greit bare gitt seg, for alt etter blekner fullstendig i en blanding av middelmådig ræl og direkte fæle stunder.

Trist når ei så bra 80-talls hit er fanget inn med så mye ikke imponerende greier, og hadde det ikke vært for nevnte coverlåt ville det bli nærmest bunn notering her.

Rating: 3/10

Høydepunkter: You Keep Me Hangin' On

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7821

Legg inn av Big George »

"Høydepunkter: You Keep Me Hangin' On" Gammel Motown-låt med The Supremes

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
XTC - Fossil Fuel: The XTC Singles 1977-1992 (1996)

Fullt mulig en av tidenes beste samleskiver, og som på utsøkt vis oppsummerer britenes overgang fra å være et av utallige lekne og melodiøse gitardrevne new wave navn på tampen av 70-tallet, til å lage noen av den aller flotteste voksenpopen 80-tallet kunne by på.

Når en blir så til de grader overlessa med kremlåter fordelt utover 2 CDer, så kan en jo undre seg på hvorfor så mange andre lykkes med å bli gjengangere på hitlistene, mens XTC ble stort sett hengende etter.
Klart, det hjalp vel ikke stort på at de mulig havna i kreative klinsj med både eget plateselskap og ulike produsenter, samt at frontmann og hovedbidragsyter Andy Partridge fikk etter hvert såpass store problemer med sceneskrekken og angst, der de gikk fra å være ei lovende live akt til å fokusere på å bli et studioband på heltid.

Alt i alt, det er sjelden en beholder eller blir for overbegeistra over Best of samlere, men denne er virkelig tight, og innehar ingen bunnpunkt eller fillers, og desto mer imponerende er jo at den kun viser til ei ørliten del av et isfjell med kvalitet.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Science Friction, Statue of Liberty, This Is Pop, Are Your Recieving Me?, Life Begins at the Hop, Making Plans For Nigel, Ten Feet Tall, Generals and Majors, Towers of London, Sgt Rock (Is Going to Help Me), Love at First Sight, Respectable Street, Senses Working Overtime, Ball and Chain, No Thugs in Our House, Wonderland, Love on a Farmboy's Wages, This World Over, Wake Up, Grass, The Meeting Place, Dear God, The Mayor of Simpleton, King for a Day, The Ballad of Peter Pumkinhead og Wrapped in Grey

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7821

Legg inn av Big George »

Dear God var vel den mest kjente låta til XTC

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Big George skrev: ons mai 24, 2023 5:50 pm Dear God var vel den mest kjente låta til XTC
Usikker på hvem som er deres mest kjente, men virker som mange har enten Making Plans For Nigel eller Senses Working Overtime som favoritter, men Dear God er kanskje den som var mest notorisk grunnet teksten og temaet den tok for seg.
Samtlige av singlene deres var jo ofte ikke inkludert på studioskivene, der også gjaldt Dead God, men glad flere har blitt gjenutgitt på ny, med plass til klassikere som Dear God.

The Ballad of Peter Pumpkinhead ble vel først ei mindre hit når Crash Test Dummies gjorde ei cover i 1994, i forbindelse med soundtracket til Dum og Dummere, der Jeff Daniels spiller Peter Pumpkinhead i videoen.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Frank.N.Steen skrev: tor mai 04, 2023 4:51 pm Bilde
Quadrophenia - Music From the Soundtrack of The Who Film (1979)

Trodde dette var The Who skiva Quadrophenia, men viste seg at en har plukka med seg soundtracket til filmen med samme navn.
Så mulig det er ei viss annerledes låtrekke og ser også at siste del av albumet er spekket med ulike 50 og 60-talls hits fra mest amerikanske artister.

Uansett, fokuserer nå mest på The Who, som dominerer på første halvdel, og leverer noen enorme øyeblikk, og selv om det er mye fint og gjenkjennelig på andre sia også, er det ingen tvil om at britene leverer de beste stundene, og må nok legge deres originale album på lista over de man må vurdere å handle inn fremover.

Rating: 8/10

Høydepunkter: The Real Me, I'm One, 5:15, Love Reign O'er Me, Bell Boy, I've Had Enough, Doctor Jimmy, Get Out and Stay Out og The Punk and the Godfather
Bilde
The Who - Quadrophenia (1973)

Fikk så omsider plukka opp den riktige utgaven av dette Who albumet, og fordelt over to CDer er det ei helt tydelig og mer jamn flyt over låtrekka, og selv om det ikke blir full score på alt, så er nok dette definitivt den skiva fra bandet man liker aller best til nå, og får vurdere å kanskje lete opp filmen ved en annen anledning.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: The Real Me, Quadrophenia, The Punk and the Godfather, I'm One, I've Had Enough, 5:15, Bell Boy, Doctor Jimmy, The Rock og Love Reign O'er Me

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7821

Legg inn av Big George »

Doctor Jimmy er en The Who-låt jeg liker godt fra Quadrophenia.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Tina Turner - Private Dancer (1984)

Handla inn skiva på tirsdag, og dagen etter kom jo den triste nyheten om at Turner var gått bort.
Kun vært innom den ikke fullt så imponerende Foreign Affair (1989) fra tidligere, men går inn med litt mer forventninger rundt det som kom til å bli hennes store comeback album.

Har jo veldig sans for de britiske synthgutta i Heaven 17 samt deres eget B.E.F (British Electric Foundation) prosjekt, og de fikk ei fantastisk mulighet i å jobbe med en av deres store idoler i Tina gjennom de oppdaterte coverlåtene Ball of Confusion i 1982 (som visstnok ble ei hit i Norge, men ikke så mange andre steder i verden) og Let's Stay Together. Sistnevnte fikk såpass med oppmerksomhet på listene at plateselskapet EMI så seg nødt til å handle raskt med å sette i gang innspillingene til det som skulle bli Private Dancer.

Låt for låt, så ble vel nesten samtlige utgitt som singler og dette virket å være ei greie med store pop og rocke album fra det tiåret, ala Michael Jackson - Thriller til Bruce Springsteen - Born in the U.S.A. og sikkert mange flere.

Uansett første låt ut er I Might Have Been Queen, der tross av å kanskje ikke inneha den enorme melodi, så mangler det nå ikke på dens småfrekke og snertne funkpreg, som passer utmerket med Tinas stemme og føles ut som noe Prince kunne ha gjort på samme tid.

Så ankommer kanskje en av damas største slagere med den mer tilbakelente og flotte popballaden What's Love Got to Do With It, som en forbinder først og fremst med del 2 av Miami Vice og den høydramatiske Calderones Return hvor Tubbs (Phillip Michael Thomas) har rota seg bort i datteren til narkobaronen som myrdet hans eldre bror, og det å kombinere hevn og forelskelse blir ei umulig oppgave, og fantastisk fin bruk av Tinas klassiker mot slutten av episoden.

Show Some Respect derimot, den blir litt vel i overkant brautende, og har ikke noe særlig god melodi, og Tinas stemme drukner litt bort i alt sammen.

Men så starter ting å virkelig komme til livs, først gjennom den synthtunge og stemningsfulle I Can't Stand the Rain og så får man det flotte tittelkuttet, som tross av å være skivas lengste, makter å holde på interessene hele veien ut.
Tror faktisk dette var ei potensiell Dire Straits låt, men godt mulig at Mark Knopfler følte at denne ville passe Tinas røst langt bedre.

Og det man holder som albumets største stund, kommer via den Heaven 17 produserte versjonen av Let's Stay Together, og skulle likt å hørt ei hel skive med Sheffield bandet og Turner, for de virket å ha noe bra på gang.

Spor som Better Be Good To Me og Steel Claw er slettes ikke gærne, men mister litt interessen mot tampen, og skulle så gjerne ønsket å sett at Ball of Confusion hadde fått ei plass her, da ville kanskje totalsummen byksa opp et ørlite hakk.

Rating: 7/10

Høydepunkter: I Might Have Been Queen, What's Love Got to Do With It, I Can't Stand the Rain, Private Dancer, Let's Stay Together, Better Be Good To Me og Steel Claw

Brukeravatar
Big George
Innlegg: 7821

Legg inn av Big George »

McVicar is Roger Daltrey's fourth solo album, and also the soundtrack album of McVicar, the film of the same name. It also has all of the members on the Who playing on the album, with Kenney Jones on drums.
The album was released in June, 1980.
The album reached #22 in the US charts and #39 in the UK charts.

Låta Free me er en favoritt.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Frank Zappa - Apostrophe (') )(1974)

Fikk ikke særlig utbytte av Roxy and Elsewhere (1974), og Apostrophe forblir ei man aldri helt får taket på, men greit å få luka ut litt skiver en ikke har interesse av å beholde lenger. Trenger desperat med plass i samlinga, og tross noen fantastiske enkeltspor mot slutten, så blir de mer humoristiske raskt irriterende og nei, får håpe Overnite Sensation og One Size Fits All har holdt seg langt bedre, for dette var jo to Zappa album som virker å være langt oppe blant fansen og kritikere.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Father O'Blivion, Apostrophe' og Uncle Remus

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»