mikemodano skrev: ↑tir nov 30, 2021 6:12 pm
Jupp Derwalls elleve kommer i det jeg tolker som en 4-3-3-variant, der spillerne er dyktige i posisjonsbyttene, men hvor utgangspunktet nok er slik:
...................Schumacher......................
.....................Stielike.........................
B Förster.........K H Förster.............Briegel
.......Matthäus.....Meier.......Brehme.........
........Völler....Rummenigge (k)...Allofs.......
1. Harald 'Toni' Schumacher, 30, 1. FC Köln
2. Hans-Peter Briegel, 28, 1. FC Kaiserslautern
4. Karlheinz Förster, 25, VFB Stuttgart
5. Bernd Förster, 28, VFB Stuttgart
7. Andreas Brehme, 23, 1. FC Kaiserslautern
8. Klaus Allofs, 27, 1. FC Köln
9. Rudi Völler, 24, Werder Bremen
10. Norbert Meier, 25, Werder Bremen
11. Karl-Heinz Rummenigge, 28, Bayern München
13. Lothar Matthäus, 23, Borussia Mönchengladbach
15. Uli Stielike, 29, Real Madrid
Ikke så verst dette, modano. Jeg bar disse nedtegnelsene på minnet idet jeg snurret i gang Spania mot Vest-Tyskland, den siste og avgjørende gruppespillkampen for dem begge. Vi vil huske at uavgjort var tilstrekkelig for avansement for begge disse dersom det samtidig endte uavgjort i den andre kampen i gruppa, den mellom Romania og Portugal. Her vet vi at portugiserne skulle komme til å score snaut ti minutter før slutt, noe som endret gruppeutfallet på den måten at BRD og Portugal med ett var de to som gikk videre, og Spania ville trenge scoring for å unngå å bli slått ut.
Derwall stilte sine elleve ganske identisk med hva som hadde vært tilfelle i kampen mot Romania, og av de tre angriperne så var Völler og Rummenigge viet ekstra oppmerksomhet fra motstanderne gjennom punktmarkering: "Slakteren fra Bilbao", Goikoetxea, tok seg av førstnevnte, mens den vesttyske kapteinen ble fotfulgt av Camacho. Allofs var uten noen bestemt oppvarter.
De første 45 er så absolutt severdige. Vest-Tyskland er uten særlig tvil det førende laget, og i løpet av de 26 åpningsminuttene hadde de truffet aluminiumen bak den spanske kapteinen Arconada hele tre ganger: Briegel, som var livsfarlig på offensiv dødball, noe man ikke alltid ser fra en sideback, headet to ganger i overliggeren etter cornerrutiner fra henholdsvis høyre (Allofs) og venstre (der Brehme mottok ballen fra Meier, tror jeg det var, hvorpå det ble slått inn sentralt), mens vesttyskernes venstre indreløper Andy Brehme klinket til med venstra fra et par-og-tjue meter og traff Arconadas høyre stolpe. Med andre ord hadde det vært lite å si på et vesttysk ledermål.
Spania forsøkte seg på overganger, men selv om Carrasco til tider var livlig der framme, manglet det litt pondus, og de ble enten spist opp av den vesttyske midtbanen eller så fislet det ut da de nådde siste tredjedel. Én avslutning mot Schumacher så man i åpent spill, hvilket var da Gordillo (eller var det Julio Alberto?) traff ok fra 26-27 meter, om enn rakt i klypene på mannen hele Frankrike la for hat etter VM-semifinalen to år tidligere. Helt på tampen av omgangen skaffet imidlertid spanjolene seg straffespark. Goikoetxea, som hadde gått av med skade etter at han hadde tacklet på seg gult kort gjennom nedsparking bakfra av Völler om lag 26 minutter inn, var blitt erstattet av Salva fra Real Zaragoza. Overraskende for alle som så på, og tydeligvis også vesttyskerne, fullførte den nyankomne stopperen et løp i lengderetningen ved en spansk overgang, og han ble spilt helt igjennom etter en finfin flikk av Carrasco. Stielike felte ham, og dommer Christov fra Tsjekkoslovakia hadde lite annet å gjøre enn å blåse straffespark. Den vesttyske liberoen bør ha priset seg lykkelig over å ikke en gang få gult kort, og han slapp også unna ydmykelsen å se motstanderne ta ledelsen, siden Barças virtuos Carrasco satte ei tam straffe nesten rett på Schumacher.
Den spanske treneren Miguel Muñoz hadde stilt opp sine i 3-5-2 for anledningen:
........................Arconada (k).........................
..........................Maceda.............................
............Goikoetxea...........Camacho................
Señor......Víctor......Gallego....Julio Alberto...Gordillo
.................Carrasco........Santillana...................
Jeg ser jeg hadde tegnet Camacho ned som venstreback i møtet med Romania tidligere i gruppespillet, og det kan godt være at han holdt til der i den matchen. Her lå han på Rummenigge som en klegg. Gordillo og Julio Alberto i tospann tok seg av venstresiden, der de virket å ha en finfin arbeidsfordeling seg imellom i forhold til hvem som skulle gå bredt og hvem som skulle løpe inn. Ballsentralen på midten var i utgangspunktet Gallego, mens Víctor og Señor hadde en noenlunde liknende rollefordeling på høyresiden som det man så av de to nevnte herrer motsatt.
2.omgang:
Hvilken match man fikk! Spania hevet seg, og var spillemessig helt på høyde med Vest-Tyskland. Spesielt de siste 25 minuttene var de dyktige, selv om det likevel ofte var skummelt når vesttyskerne tok seg framover. Allofs hadde alene tre ålreite muligheter i løpet av de siste 45, og hvordan Rummenigge, med all sin erfaring og internasjonale tyngde, bare kunne lukke øynene, druse til og håpe det beste når han hadde vridd seg fri fra Camacho åtte meter ut fra mål, var nesten uforståelig. Hadde han utvist 'kyla', så hadde han plassert ballen til høyre for Arconada.
Vesttyskerne ble svakere defensivt av å fjerne Meier for Littbarski. Det medførte rokeringer i midtbaneoppsetningen, og Matthäus gikk inn og tok den sentrale posisjonen som Meier hadde hatt. Kan hende var Derwall misfornøyd med Bremen-spilleren etter at han hadde mistet ballen i farlig läge? Etter hvert skulle også Brehme bli vekslet ut til fordel for den mer fysiske Wolfgang Rolff fra Hamburg. Ingen av disse byttene tilførte Vest-Tyskland noe særlig positivt, og det virket ganske uforsiktig av treneren å gamble såpass med den defensive strukturen.
Spania skapte selv flere muligheter i andre omgang, og den største hadde nok libero Maceda da han headet en utoverskrudd venstrecorner fra Gordillo knallhardt mot nærmeste stolpe, der Stielike med et nødskrik fikk avverget gjennom en redning på streken takket være at han hadde posisjonert seg ved stanga. Ellers dro Carrasco seg elegant igjennom til høyre i feltet, men fikk avslutningen stanset av Schumacher. Enkelte forsøk fra distanse havnet også i nevene på Vest-Tysklands målvakt, som ved denne anledningen viste seg svært så jovial i forhold til motstanderne. Både Carrasco og Gallego fikk klapp på håret og stryk på kinnet etter dueller. I Battistons hjemland følte Köln-'keeperen at han ikke hadde noe annet valg enn å vise en mer menneskelig og empatisk side av seg selv. Stielike, som hadde lagt ned Salva da Spania fikk straffe i første, hadde ei stygg nedsparking av den arbeidssomme Santillana et stykke ut i den andre omgangen. Igjen unnlot Christov, en dommer jeg ikke alltid har vært spesielt fornøyd med, å servere den vesttyske liberoen det gule kortet.
Spania gjorde også et midtbanebytte i andre omgang. De tok ut den aktive Julio Alberto og erstattet ham med Sevillas Francisco López. Innbytteren overtok Barcelona-mannens rolle som venstre indreløper. Spanjolene ble ganske vågale etter hvert, og spilte utvilsomt på seg selvtillit utover i oppgjøret. Når de spanske TV-kommentatorene opplyser om "scoring i Nantes - Portugal leder! Vi må fram! Vi må vinne!" med rundt ti minutter igjen på uret, vil jeg tro at nyheten samtidig hadde nådd den spanske benken. Ikke at de slapp alle tøyler og hodestups kastet alt de hadde framover, men på et vis følte man at det lå et vinnermål den veien i lufta. Derfor var kanskje ikke overraskelsen enorm da Señor fikk tid til å slå inn i feltet fra høyrekorridoren, og når det oppsto tellefeil hos vesttyskerne idet Maceda hadde blitt med fram i åpent spill (Förster så til Santillana), så var den spanske liberoen helt fri da han fikk heade hjem fra ti meter. Finfin scoring, og skulle det virkelig skje at Vest-Tyskland, av alle, skulle bli eliminert i siste spilleminutt? I 1984 må det tross alt ha virket bortimot utenkelig, uansett hva Spania hadde vist av angrepsstyrke i løpet av de siste 45 minuttene.
Det var en fabelaktig match med høy underholdningsverdi og ditto nerve. Crescendoet, med vinnerscoring i det 90.minutt, og dermed avansement for Spania og exit for Vest-Tyskland, var prikken over i-en. Det aller siste som skjedde var at Gallego frekt nok forsøkte å chippe Schumacher, bare for å se at ballen dalte over tverrliggeren. Uten at det betydde noe som helst. 1-0 var tilstrekkelig i lange baner, og i stedet for hjemreise, så kunne Spania se fram mot semifinale i Lyon mot Danmark, som hadde kvalifisert seg fra pulje A som gruppetoer kvelden i forveien.