Det var en del rot og ugreie både inn mot og under russernes første turnering etter unionsoppløsningen, ja, og det kan vel stemme godt at det var Sadyrin som ble sett på som den store, stygge ulven. Men hva var egentlig bakgrunnen for at han var mislikt blant enkelte av spillerne, og faktisk så sterkt at de valgte å avstå fra landslagsspill under ham? Visst angrer jeg på at jeg valgte å pælme de Спорт-Экспресс-utgavene jeg daglig handlet inn under St. Petersburg-oppholdet den sommeren, for det var ei ryddig avis med både dybde- og kampreportasjer fra mer enn bare russernes leir, i tillegg til at de naturligvis kjørte børs for hver enkelt kamp. Her hadde det vært mye interessant å finne tak i den dag i dag, selv om svaret på spørsmålet jeg stiller over neppe var å finne i noen av utgavene som kom mens mesterskapet pågikk. På det tidspunktet var jo disse demonstrantenes fravær for lengst registrert og redegjort for.
1994 var jo Russlands første etter at Sovjetunionen og deretter dette Samveldet av uavhengige stater, det krampaktige forsøket på å holde fast på unionen, ble oppløst. I 1990 hadde en del av de gamle heltene fra 80-tallet begynt å bli ordentlig voksne, og man hadde sett allerede under kvalifiseringen til det VM-et at det langt fra sprudlet like mye i beina til de store løpsessene hos Dynamo Kyiv lenger. I 1992 er det mulig å tenke seg at troppen ikke var helt samstemt i alt den foretok seg under europamesterskapet i Sverige. SUS stilte primært med russere og ukrainere, i tillegg til et par georgiere, noe som hadde vært helt vanlig å se også i sovjetiske mesterskapstropper på 70- og 80-tallet. I '92 hadde Anatolij Bysjovets hatt treneransvaret, og som man sikkert vil huske, var han mannen som styrte olympialandslaget til OL-triumf i Sør-Korea i '88, der Brasil ble slått 2-1 i finalen.
Når det gjelder Andrej Kantsjelskis, så røper jo navnet at han har litauisk blod i årene. Det var pappa som var litauer, mens mor var ukrainer. De baltiske statene var blant de ivrigste etter å løsrive seg fra Sovjetunionen, og hadde åpenbart derfor intet å gjøre med Samveldet av uavhengige stater. Ikke at de hadde så fryktelig mye å gjøre med sovjetiske landslagstropper på fotballfronten før 1990 heller, men det litauiske SSR bidro i det minste med enkeltvise spillere, og de hadde da også Žalgiris Vilnius som et flaggskip i årevis til tross for at vi først og fremst tenker på dem som basketnasjon etter unionsbruddet.
Er det noen som husker finanskommentator Olav Gran-Olssons fiffige rapport fra Rosenborgs kamp i Odesa høsten '90? Han var helt tydelig lite vant med å sette stemme til levende fotballbilder, noe som ga seg utslag i en del kuriøse vendinger. Han skal imidlertid ha for at han tegnet et fint bilde av den store, lille Ilja Tsymbalar' (hvil i fred) underveis. RBK, på vei mot sitt andre seriemesterskap her hjemme på tre sesonger tidlig i Eggen-æraen, tapte 3-1 nede ved Svartehavet mot Tsjernomorets ('Черное море' - 'Tsjernoe more' - er Svartehavet på russisk (og temmelig likt også i ukrainsk språk)), og mye av det ukrainerne foretok seg i den matchen var iscenesatt av Tsymbalar'. Fyren har utvilsomt noe av et mytisk slør over seg, men det bør neppe bestrides at han var en gudebenådet playmaker. Et slags ukrainsk tilsvar på russernes Fëdor Tsjerenkov, kan hende? Om ikke en helt identisk spillertype, så er i alle fall en del av mystikken rundt dem begge ikke helt ulik.
Ellers kan en bare slutte seg til det både du og GiPazzini skriver vedrørende Ukraina og deres fotballandslags epoke tidlig på 90-tallet: Her hersket en del rot. De var ikke en gang påmeldte til VM-kvalifiseringen før USA '94 (var de ikke blitt anerkjent av FIFA, muligens?). Første kamp av betydning som ny fotballnasjon kom derfor ikke før seinsommer'n '94, da de tapte 2-0 hjemme for Litauen i første match i EM-kvalifiseringen for '96. 12 poeng på den som greier å dra anekdoter om den startende ukrainske elleveren i det oppgjøret (hint: Kun Oleh Protasov av de gamle 80-tallsheltene deltok, i det som faktisk var hans første landskamp for det nyblivne Ukraina). Til neste kvalikmatch, Slovenia hjemme måneden etter, stilte både Oleh Kuznetsov og Oleksej Mykhajlytsjenko, men ingen Protasov, og det ble 0-0. Også Oleh Luzjnyj bidro. Første kvalikgevinst kom i tredje kamp, da Estland fikk bank med 3-0. Til det oppgjøret hadde ukrainerne sågar fått børstet støv av Hennadyj Lytovtsjenko, som overtok kapteinsbindet fra Luzjnyj. Noen mesterskapsdeltakelse i '96 kom imidlertid aldri på tale, siden både Italia og Kroatia var for sterke. Ja, selv Litauen endte foran Ukraina på kvaliktabellen, selv om man i det minste fikk revansje for det kjipe hjemmetapet gjennom å vinne 3-1 i Vilnius i september '95.