Den store åttitallstråden...del 2

[Frank.N.Steen]

Så denne nå og jeg har ikke sett Shoot to kill, men så litt for "ellevill" ut, særlig det med bjørnen? Er den så barnslig hele tiden?

Scenene med bjørn, elg og hest, er vel mest av den humoristiske tonen brukt i filmen.
Men utover, og da særlig blant turistfølget, ledet an av Kirstie Alley, så blir det jo en overraskende og ganske så brutal vending, et stykke ut i filmen. Nesten så man blir litt satt ut, og ja, antar at humorbitene, var for at kjemien mellom de to ulike hovedkarakterene skulle bygge et tettere bånd, fortest mulig. Typisk godt benyttet buddy-cop rutine, men tja, synes det funka ålreit.
Men skulle likt at filmen holdt litt lenger igjen, før den avslørte morderen, for etter dette, bikker mye av intensiteten ut av plottet, og vel, hvert fall fra det som kunne ha vært ei noe bedre action-thriller.

Jeg undret meg også over plasseringen til The Untouchables, jeg ville hattt den høyere på en slik liste
Og Dirty rotten scoundrels er vel ikke på min topp 1000 (!) over 80-tallsfilmer. Jeg overdriver kanskje litt her
Licence to Drive ble jeg også meget skuffet over, men ble kanskje hypet opp siden "the two Coreys" medvirket

The Untouchables, er en av disse jeg alltid vil så gjerne elske mer, men det vil seg liksom ikke. Noe skurrer, og synd Bob Hoskin ikke fikk rollen som Al Capone, fordi noen tullinger mente han ikke var stor stjerne nok i Hollywood, og Robert De Niro, vel, gjør ei ganske så typisk Bobby D rolle. Ikke noe galt i det, men Hoskins ville ha vært mye mer spennende og kanskje desto mer uberegnelig. Men selvsagt smak og behag, og alt det der.

Topp 1000? Oj, det høres ut som litt av et prosjekt. Dirty Rotten Scoundrels tror jeg lett ville kommet inn blant topp 150, og sikkert høyere, om det gjaldt kun komedie filmer.

Problemet med Corey gutta, var nok at på det tidspunktet filmer som Licence to Drive kom ut, hadde de for lengst endt opp, som et sammen spleisa team/merkevare, der Haim var den mer naive og sjarmerende, mens Feldman var den sleske og litt klysete douchebagen. Men for en tid, og så lenge penga rulla inn på kontoen, lyktes de, selv om filmene ble raskt svekket i "kvalitet" og underholdning. Forsøkene utover 90-tallet, var vel best å styre unna, minus Blown Away (1993) og tenker ikke på Jeff Bridges filmen, men den erotiske thrilleren i hop med deilige Nicole Eggert. Den er verdt å se, ene og alene grunnet nevnte frøken, som viser så og si alt, flere ganger.

Trist at det gikk som det gikk for Cory Haim. Synes han var den som imponerte mest av Coreyene, hvert fall tidligst ut. Særlig i Lucas (1986) og Silver Bullet (1985), som er jo fantastiske prestasjoner, fra en så ung skuespiller.

Sistnevnte, er jo også gull, mye grunnet Gary Busey som onkel:

► Show Spoiler

[Frank.N.Steen]

The Decline of Western Civilization Part II: The Metal Years (1988) av Penelope Spheeris

Trodde man hadde sett denne fra tidligere av, men viste seg å mulig kun være ulike klipp og kortere intervjuer, godt tenkes, at de har dukka opp lignende musikkdokumentarer opp gjennom årenes løp.
Uansett, ei tidvis så underholdende og komisk (kanskje mer til det parodiske) men også trist tilbakeblikk, på det som skulle oppsummere tampen av hår metalens "storhetstid".

Her får man altså ei rekke "dybdeintervjuer", med en blanding av både kjente og store navn, samt ikke fullt så kjente navn, men der tar det så igjen, med egoer på størrelse med Mount Everest.
Ingen tvil om at det Alice Cooper, Lemmy, Megadeth og tja, det var i grunn de som kom best ut av dette, og godt mulig flere av klippene og intervjuene ble manipulert/om gjort, for å skape større kontrovers, tror særlig Ozzy sitt bidrag, var litt "juks og fanteri", men kom kanskje frem, mye senere.

Aldri sett noen av de andre (kom vel ei del 1 og del 3) også i denne serien av dokumentarer, men skulle så gjerne sett en, der viste hvordan det sto til med mange av de "fremadstormende" banda fra glamscenen, som virkelig "skilte seg ut", av mengden.
På den annen side, hadde Penelope Spheeris lagd ei lignende dokumentar, rundt 1994-96, og passet på å plukke ut de helt rette folka/banda, ville man nok endt opp med mye av det samme, men bare da fra "grunge" eraens epoke.

Leser jo ofte folk som skriver og mener at denne filmen var med på å senke hårmetalen ned fra "tronen", og at folk ble sjokkert over det de fikk se, og inn kom plutselig Nirvana som reddende engler, og så var grungen her.
Men denne dokumentarer ble visst lagd i 1987-88, og allerede her, var vel flere av de større banda på nedadgående kurve, enten kreativt eller kommersielt. Men klart, livsstilen mange kjørte såpass hardt, krevde vel sine ofre også, så nei, var kun restene igjen av 80-talls festen, når Nirvana og andre Seattle band, for alvor slo an i 1992.

Klart, mye skjer jo på en 3-4 år i musikkbransjen. Men mye av det man fikk igjen her, var vel bare enda ei ekstra fyrstikk, da til å antenne hva som skulle bli om til et gedigent bål av misnøye og frustrasjon, mot den stadig mer utvanna og ihjelspilte "ballerocken" og, så kom power balladene, og ja, kanskje ikke så rart at det gikk som det gikk til slutt.

Men kul og underholdende dokumentar, tror Heavy Metal Parking Lot og den, ville vært i hop med This is Spinal Tap, ei utmerket 3 for prisen av 1, filmkveld, med 80-talls metal og rock, som hovedtema.

7,5/10

[Frank.N.Steen]

Body Heat (1981) av Lawrence Kasdan

"No matter what it is, we're gonna be satisfied. We're not gonna get greedy. If we do, we'll get burned."

Den litt for dameglade og etter hvert så uforsiktige forsvareren Ned Racine (William Hurt), lar følelsene sine ta fullstendig overhånd, i det han ender opp med å møte sin match, i den forførende, men "lykkelig" gifte Matty Walker (Kathleen Turner).

Definitivt en film som var på høy tid å se igjen, og fortsatt ei dampende het og meget velspilt krim-thriller, der for alvor pang starta karrierene for William Hurt, Kathleen Turner og ikke minst regissør Lawrence Kasdan, samt bød opp til tidlige roller for Ted Danson og Mickey Rourke.
Richard Crenna, har den kjipe rollen, da som Turners styrtrike og uvitende ektemann, og ja, plottet og karakterene minner jo veldig om de mange eldre film-noir klassikerne fra 40 og 50-tallet, og hjelpes ekstra godt på, av det utsøkte og elegante jazz aktige soundtracket til John Barry, der sørger for en sterkt trengende kjølig "bris", som roer ting litt ned, men der alltid hinter om fare på lur.

Burde vel egentlig ha ventet, til en sen sommerkveld, med iskald drikke og nei, fikk nå lyst til å se igjen, og føler at den bikker noe opp på ratingen, men at det skulle komme bedre ting i vente, fra Kasdan, Hurt og Turner utover åttitallet.

8,5/10

[Frank.N.Steen]

The Evil That Men Do (1984) av J. Lee Thompson

"I'm gonna rattle his cage. And when he sticks his neck out, I'll nail him."

En tidligere leiemorder (Charles Bronson), blir forsøkt bragt tilbake, da for å sette ei permanent stopper, for den altfor lange og meget grufulle virksomheten, til en sadistisk "doktor" (Joseph Maher), som har i årevis blitt hyret inn av ulike militære grupper og regimer, for å "roe" ned politiske konflikter og motspillere, samt skape en stor frykt blant de overlevende.

Vel verdt å se igjen. Og altfor lenge siden forrige besøk.
Visstnok en av få Bronson filmer fra åttitallet, der ikke kom med Cannon Films logoen, og godt mulig, at det skyldes kreative uenigheter. Men selv føler jeg at det var til det beste, hvert fall for hvordan The Evil That Men Do, endte opp som.

For denne filmen, tross av å ikke inneha like store mengder med action, som de langt mer eksplosive b-filmene fra nevnte Cannon. Så får en i stedet et meget brutalt og overraskende velspilt og levert tilbakeblikk, da på noen av Bronsons egne, og meget hardtslående og tøffe action kult-filmer fra tidlig 70-tallet.
For her er det vanskelig å ikke tenke i retning The Mechanic eller Mr. Majestyk, og ja, det er fint lite b-film cheese og ufrivillig komedie å gapskratte av her.
Og mye av dette, skyldes jo den meget nasty og forjævlige introen, der innledes på grusomt vis, og får fortsatt vondt i magen, av torturscenen med elektroder festa til kjønnsorganet på en stakkar, og ja, trenger ikke å gå lenger inn, med fælt og vanskelig å ikke få vondt i bjeller og mage, av denne scenen.

Joseph Maher er perfekt i rollen, som den kalkulerende, kjølige og meget onde skurken, der åpenbart har gått i nazi-Mengele skolen, og bestått med glans.
Sammen med sin like avskyelige søster, må de komme seg vekk fra deres travle business i Sør-Amerika, grunnet politiske årsaker.
Ting blir ikke særlig bedre for søskenduoen, når Bronson med enka til doktorens siste offer, ankommer, og likene til doktorens aller nærmeste, dukker opp, mer lemlesta og blodig, enn det neste.

Få kan utlevere like tøff og velfortjent hevn, som det Bronson gjorde, da gjennom store deler av 70 og 80-tallet. Og selv om han var i midten av 60åra, holder han ingen ting tilbake, og nesten synd, at han kasta bort så mye tid, på å gjøre mer letthjerta og komiske actionfilmer, ettersom han var jo som skapt for å gjøre filmer som The Evil That Men Do.

Angående hevn, så er sluttscenen en meget fornøyelig payback, og nei, skal ikke avsløre for mye, men definitivt en meget rå og vellagd actionthriller, som ser og føles ut som et produkt av 70-tallet, fremfor 80-tallet, og innehar mange minneverdige scener, og tja, sikkert posta før, men Bronson og barscenen med den gigantiske drittsekken, tar jo utrykket: "Grab them by the balls!" til nye høyder:

► Show Spoiler

Alt i alt, en meget kul og tidvis så rå Bronson film, der virker å ha havna litt i glemmeboka. Tror det at Cannon ikke var med, kan ha gjort filmen bedre, men mulig sørget for at den kommersielle biten, kanskje ikke helt ble som den ble.

Uansett, ga den ei 6/10 for årevis siden. Og kan ikke helt skjønne hvorfor, men langt bedre enn de fleste filmene Charles gjorde det filmtiåret, og tvilsomt noen tilfeldighet, at de beste han kom med, oftest var de som J. Lee Thompson regisserte.

Bumper ratingen opp 2 store hakk, og blir så med:

8/10

[The Kwames]

Litt artigt med den filmen Frank,jeg er samler av Bronson,har du sjekket disse 2 ut av han?
Twinky med nettopp Susan George i 1970,heller meget exclusivt

https://www.imdb.com/title/tt0064598/?r ... lmg_act_46
temmelig dårlig,men temmelig stiligt og
en annen er denne
Brutal By eller Violent City fra også 1970,heller ikke så mye bedre



The Kwames

[Frank.N.Steen]

Litt artigt med den filmen Frank,jeg er samler av Bronson,har du sjekket disse 2 ut av han?
Twinky med nettopp Susan George i 1970,heller meget exclusivt

https://www.imdb.com/title/tt0064598/?r ... lmg_act_46
temmelig dårlig,men temmelig stiligt og
en annen er denne
Brutal By eller Violent City fra også 1970,heller ikke så mye bedre

The Kwames

Den med Susan George har jeg faktisk aldri hørt om, før i dag. Må vel kanskje legges til ei altfor lang liste, av usette Bronson filmer.
Brutala aka Violent City, eide jeg ei kopi av, på DVD for evigheter siden. Huskes som en nokså middels Bronson film, og tviler på at det blir noe gjensyn med det første.
Men takker for tips, og har jo også en med Liv Ullmann (tror den heter Cold Sweat), på Bronson watchlista mi, og den virker meget lovende.

[Frank.N.Steen]

Murphy’s Law (1986) av J. Lee Thompson

"The only law I know is "Jack Murphy's law." It's very simple. Don't FUCK with Jack Murphy! You remember that."

Den aldrende og meget tørste politiveteranen Jack Murphy (Charles Bronson), blir lurt inn i ei morderisk felle, når det kommer frem at hans nylig avskilte ekskone, blir funnet drept på åpen gate, og hvor alle spor, virker å lede i retning av hennes eksmann.
I håp om å kunne rengjøre sitt navn og "gode" ry, velger Murphy å rømme i hop med ei munnrapp kjeltring (Kathleen Wilhoite), og der to "kompisene" må forsøke å finne ut hvem som står bakom, samt kjempe mot alt fra en iskald og uberegnelig seriemorder, til skyteglade korrupte politimenn samt en meget hevnlysten mafiososjef.

Tja, hvorfor ikke? Passet utmerket å fortsette 80-talls Bronson kikkingen, og alltid vært glad i Murphy’s Law (1986), der nok en gang teamer den aldrende actionhelten, med regissør J. Lee Thompson, og der gårsdagens The Evil That Men Do, føltes som en slags "etterlevning" av 70-tallet, så er det ingen tvil om at vi snakker 80-tallet med denne langt mer letthjerta og eksplosive Cannon Pictures utgivelsen.

Her blandes en rekke sjangere i hop, med buddy-cop, krim-thriller, action og ja, en ting kan man jo si, det blir sjeldent en kjedelig film, når man har med Bronson og Cannon å gjøre.

Mye av grunnen til at en er såpass glad i denne Bronson filmen, skyldes jo den øyeblikkelige og herlige kjemien mellom de to kamphanene, der består av Bronson, og hans langt yngre og meget breiale kvinnelige motspiller, Kathlee Wilhoite. Hun er akkurat hva en som Charlie trengs, og ikke nok ei kjedelig og forglemmelig bimbo, eller enda en annen random partner "gubbe", men et lite fyrverkeri av en masse latterlige og komiske one-liners, der vi får ting som:

"You snot-licking donkey fart."

"Kiss my panty hose, sperm bank."

"Hey, pubic hair, I'm talking to you!"

"You're welcome, dildo-nose."

og lista går sikkert videre, men stopper der.

Wilhoite er noe så sjeldent som ei kvinnelig karakter, der holder seg i live, store deler av tiden, og ikke blir drept tidlig ut, men så er hun da heller ikke ekskona til Bronson, får ja, det er jo nærmest ei sikker dødsdom i filmene hans, spesielt tidlig ut.
Kathleen bringer likevel med, noen søte, ømme og overraskende sjarmerende stunder, og nei, foruten den mer komiske delen, får en jo i klassisk Cannon stil, noen absolutt erke typiske sleazy og meget voldelige stunder, da med flyvertinner som får hjernen nærmest blåst utover veggene, tits and ass, og selvsagt er det ikke spart på det eksplosive heller, og der en knapt nok kan se på en bil, og så BOOOM!, har den eksplodert ørten ganger i lufta.

Klassisk Cannon b-filmkunst.

Likevel, Carrie Snodgrass, gir det en noe mørkere og litt Sudden Impact (1983) aktig preg over enkelte scener, da med ei meget guffen dame, på hevntokt, og der tar i bruk en rekke nasty og onde verktøy, for å nå sitt ultimate mål, Jack Murphy.
Og nei, nok et vellykket gjensyn, og selv om den kanskje ikke står igjen som en av de aller beste buddy-cop filmene fra den tid, er den såpass festlig og fartsfylt, at nei, må bare gi den en velfortjent:

7,5/10


Glemte nesten helt, det overraskende vakre og fine Arabella's Theme, der er jo en perfekt motpol, da til en såpass sint og livlig karakter som det Wilhoite leverer, og er helt klart blant mine store favoritt film themes fra åttitallet, uansett sjanger.
Noe utrolig oppløftende og avslappende over hvordan den bygger seg opp, og skulle ønske den bare varte og varte når gitarene ankommer.

[Frank.N.Steen]

Death Wish 4: The Crackdown (1987) av J. Lee Thompson

"I was making a sandwich."

I det den tragiske nyheten om at datteren til sin kjæreste dør som følge av ei overdose. Bestemmer Paul Kersey seg for å gå til full krig, mot alt som har med dopselging å gjøre. Og med litt ekstra "hjelp" fra en mystisk rik fremmed, får han akkurat tak i den type arsenal og informasjon, som skal til for utrydde byens narkobaroner med. Problemet derimot, er at hans emosjonelle reaksjon, gjør Kersey om til et lett bytte, der ikke vet at hans effektive skadedyrvirksomhet, er i ferd med å gjøre rent bord, for en langt større og mektigere kjeltring, som bruker den gamle hevneren, som en perfekt brikke, i spillet om å kvitte seg med alle sine konkurrenter, uten selv å være involvert.

Etter å ha lagd 3 Death Wish filmer med Charles Winner, tok vennskapet og samarbeidet fullstendig slutt, i Death Wish 3 (1985), og visstnok under innspillingen, der de to kom i klinsj, og hvor Bronson skal ha mislikt retningen filmserien og karakteren Paul Kersey gikk mot, men tja, 2 år senere, og lite hadde vel egentlig blitt forandret siden sist. Kanskje det som lokka ham tilbake, var ei fet lønning, for det spares så absolutt ikke på sleazen og cheesen, det, eller over-the-top volden i The Crackdown.

Filmen åpner med en badass drømmesekvens (kanskje mest som en slags brutal voldsfantasi for mange), og hvor ei ung blondine er i ferd å bli voldtatt i et parkeringsanlegg av en gruppe hettekledde drittsekker, og vips, ut av det store intet ankommer Paul Kersey, og hvor en av overgriperne spør så:

"Who fuck the FUCK are you?

hvor så Kersey raskt svarer:

"DEATH!"

Og vips, 3 stykk avskum, blåst til himmels, og ja, klassisk 80-talls action måte å deale med kriminaliteten på, skyt først, så skyt igjen, og igjen og igjen.

Death Wish 4 tross sine mange latterlige og actionfylte øyeblikk, makter aldri helt å følge opp den tidvis parodiske og over-the-top tredjefilmen, og hvor Kersey nærmest konstant "snubler" ut i den ene scenen etter den andre, hvor skurker skal drepes i hopetalls, men det er stor mangel på interessante eller særlig underholdende sidekarakterer. Kay Lenz, forsøkes å få noe bakgrunn, som en mor der nylig har mistet sin unge datter, og prøver å gjøre et dypdykk som journalist, i det å ta for seg den økende dopinghandelen, men ja, ender til slutt opp, som kun nok ei forglemmelig romantisk og mye yngre kjæreste, der blir ofret så Kersey skal bli ekstra sint og skyteglad.

Skurkene er jo mest komiske, og der selve ideen om å utnytte hevnerens store talent for mord, da i hop med sin reaksjon på tapet av menneskeliv, gjør at en ond og kynisk businessmann (John P. Ryan) hyrer han inn til å fjerne store deler av organisert kriminalitet i byen. Og ja, det må gå som det går, når Paul innser hvem som står bakom alt sammen.

Angående komiske scener, er selvsagt den notoriske sandwich biten, og pappfigur versjonen av Danny Trejo, som får ei flaske med den fineste og mest eksplosive rødvinen som Bronson har å by på. Ja, den type b-film kunst, som bare må sees, og nei, så har man jo i likhet med film nummer 3, ei ganske så eksplosiv avslutning, men en der ikke er like tilfredsstillende som i forgjengeren. Kanskje mest grunnet den latterlige overraskelsen, men i 4ern, så er det liksom, tja, litt for tett opp mot oppskriften, og tja, vil så gjerne gi filmen noe høyere rating, men aldri kommet meg høyere opp enn maks en:

6/10

[Frank.N.Steen]

Death Wish 3 (1985) av Charles Winner

"Nothing's too good for our friends!"

På vei tilbake til gamle trakter, får Paul Kersey (Charles Bronson) ei alt annet enn "varm" velkomst, der han knapt får satt beina ut av bussen, før den triste nyheten om at hans gode venn Charlie, har nylig blitt overfalt, og vil senere dø, som følge av skadene. Og som ikke det var nok, blir den besøkende, raskt anholdt av det lokale politiet, som setter han i buret, inntil videre. Men hvor den småsleipe og desperate politikapteinen Shriker (Ed Lauter), innser fort hvem sin nye gjest er, og at denne gamle kjenningen, kan vise seg å være den perfekte løsningen, i kampen mot politidistriktets elendige kriminalstatistikk, og hvor det så snart lykkes i å få "overtalt" den aldrende hevneren, til å gjenoppta karrieren som skadedyr bekjemper.

Dette var akkurat den type lettbeinte underholdningen man trengte i går kveld, og Death Wish 3 er så definitivt en actionfilm, som en ikke treffer for ofte på lenger, dessverre.

Her virker det som at Charles Winner, bestemte seg tidlig ut, da for å ta en Spinal Tap, og bare ignorere forgjengernes dystrere og mer seriøse toner, og heller gå hele veien opp til 11, på skalaen i "over-the-top" b-film action, og selv om det mest mulig kosta ham vennskapet med Bronson under filmingen, så er det man får igjen, såpass ellevilt, komisk og uforglemmelig, at nei, vel verdt å se igjen, og der de to senere Death Wish filmene fremsto litt for oppstykka og småkjedelige i lengden, er det lite å utsette på tredjefilmen. Tempoet og flyten er der fra start, og hele veien ut. Aldri et kjedelig øyeblikk, og såpass mange latterlige scener, karakterer, one-liners og nei, av typen film, der man lærer eller oppdager noe nytt og tidligere usett, for hvert bidige gjensyn.

Charles Bronson, er som sagt tilbake i byen, og får en meget kjip retur til sin gamle lekegrind. Først dør hans gode venn, så blir Kersey anholdt som mistenkt, deretter putta inn i buret med byens verste avskum, som øyeblikkelig forsøker å kverke veteranen, så blir han forsøkt utpressa av en desperat politikaptein, der ser seg lei av sine egne folks, udugelige arbeid, og vil ha langt flere kalde kropper, inn på det lokale likhuset, samt noen pene arrestasjoner. Og som et resultat, blir de to kamphanene snart enige, om ei deal, der Paul får fritt spillerom, bare han følger kapteinens regler, og sørger for å glatte ut litt på statistikken, og ja, rettere sagt, Paul Kersey blir sluppet løs, på byens avskum, og slikt finner selvsagt ikke sistnevntes sjefsleder Manny Fraker ( Gavan O'Herlihy) seg i, og plutselig forvandles det lille boligområde om til ei eneste stor krigssone, av helt ekstreme dimensjoner.

Som sagt, film nummer 4 og 5, inneholdt mye komedie, men foruten å se Charles Bronson blåse bad guys bort, på ulike måter, var det ikke så mange andre minne verdige karakterer en fikk igjen, men i Death Wish 3, ja, der har man et lite arsenal av fargerike og hysteriske figurer, noen er kun med i et par sekunder (The Toilet Plunger Creep: skurken som tilfeldigvis plukker opp ei brukt toalett pumpe, og vifter stolt med den i lufta, som om han har nettopp fått tak i det ultimate dødsvåpenet på jord), mens andre får langt mer å gjøre her, og det er man jommen glad for.

Elsker slike campy og gjennomført latterlige 70-80-talls gategjenger, og få kan matche Frakers hær av the Creeps! som også kommer med en egen nødtelefon, der Manny senere, nærmest bestiller en ny runde med påfylling, som om han er i ferd med å be om mer pizza, og vips, så spretter en ny gjeng med hysteriske og nærmest sirkus aktige skurker opp, og hopper og spretter rundt på biler, mens de banker opp gamlinger og gjør "hjembesøk", alt mens de virker å ha sitt livs beste øyeblikk, og nei, komedie gull, hele veien.

Foruten en meget triggerhappy Bronson, får man tøffingen Ed Lauter i rollen som politikaptein Shriker, en kar som elsker å omtale Kersey som the Dude!:

"Who is this dude?"

"Dude you are in a lot of trouble!

"I owed you that ONE dude!"

Kjærligheten står heller ikke på vent, der vakre Deborah Raffin, nærmest overfaller Kersey for å få den mye eldre mannen, ut på ei date, og kanskje også friste til hjemmelagd kylling, samt en dose med Opera.
Vel, en trenger jo ikke forklare hvordan det går med damer i disse filmene, og nei, dem virker nå å alltids falle for Kersey, men dessverre for sistnevnte, faller dem som regel permanent i døden, et stykke senere.

Orker ikke å skrive ned alle de latterlige og komiske stundene, men scenen der Bronson tidlig ut, kjøper en bil, og blir så spurt av Martin Balsam, hva den er til, og han får til svar:

"BAIT!"

Og sikkert som at sola står opp neste dag, knapt før helten får snudd seg, har det lokale avskummet omringet bilen, som en flokk med sultne fluer, der svever rundt ei nylagt kuruke.
Ikke lenge etter, blir Kersey invitert på middag "Ah, smells DELICIOUS!", før den blir brått avbrutt av noen som prøver å bryte seg inn i bilen, eh, mener åte, og ut kommer Paul Kersey, og bare blåser to gjengmedlemmer ut av verden, før han så går rolig tilbake, og fortsetter å spise middag, som om det var det mest naturlige i hele verden.

Dagen etter, og når likene av skurkene begynner å gjøre seg til syne, starter beboerne å juble og danse rundt, mens det er nesten gatefest.

Men ingen ting topper de siste 15-20 minuttene, der Bronson og Leuter løper gatelangs, og plaffer ned alt og alle, mens gamlingene slår tilbake mot kjeltringene, og nei, tror jeg stopper for denne gang.
Selvsagt ikke den beste i filmserien, men alltids vært favoritten, og den man har sett oftest.

Så dette blir selvsagt en solid rating ut av, og ender med en velfortjent:


10/10

[The Kwames]

Du skal få for den Frank

The Kwames

[The Kwames]

Hei Frank ! Hvis du er opptatt av Bronson fra 50-60 tallet,så har jeg med ymse kvalitet litt av hvert i samlingen min,der den mest rare er komboen Susan George/Charles Bronson fra 1970
Twinky eller Lola som den fikk navn
Men tilbake i tid,her er noen mer ukjent for mange..nevnes..

Gang War 1958
Showdown At Boot Hill 1958
Machine Gun Kelly 1958
When Hell Broke Loose 1958

På 60-Tallet,og mer ukjente

Masters Of The World aka Fangene På Albatross 1961
X - 15 1961
Battle Of The Bulge aka Ardennerslaget 1965
The Property is Condemned aka Alva-Hele Byens Pike 1966
La bataille de San Sebastian aka Kanoner Til San Sebastian 1968

The Kwames

[The Kwames]

...og joda glemte Robert Mitchum,Yul Brynner,Bronson og Buzz Kuliks film Villa Rides fra 1968
her er jo og Sam Peckingpah involvert også i Manus

The Kwames

[The Kwames]

...Kanskje en egen Bronson tråd på sikt Frank?...

The Kwames

[Frank.N.Steen]

Hei Frank ! Hvis du er opptatt av Bronson fra 50-60 tallet,så har jeg med ymse kvalitet litt av hvert i samlingen min,der den mest rare er komboen Susan George/Charles Bronson fra 1970
Twinky eller Lola som den fikk navn
Men tilbake i tid,her er noen mer ukjent for mange..nevnes..

Gang War 1958
Showdown At Boot Hill 1958
Machine Gun Kelly 1958
When Hell Broke Loose 1958

På 60-Tallet,og mer ukjente

Masters Of The World aka Fangene På Albatross 1961
X - 15 1961
Battle Of The Bulge aka Ardennerslaget 1965
The Property is Condemned aka Alva-Hele Byens Pike 1966
La bataille de San Sebastian aka Kanoner Til San Sebastian 1968

The Kwames

Du nevner mange interessante og usette Bronson titler, og flere har man vel nesten endt opp med å kjøpe inn på DVD tidligere.
Takker for anbefalingene dine, og har forresten sett at svenske Retrofilm (et selskap med mye fokus på kjente og ikke fullt så kjente, eldre film, gjerne fra 70 og 80-tallet) har nettopp gitt ut to stykk Bronson filmer, ene med Liv Ullmann:

Cold Sweat (1970) og Honor Among Thieves (1968)

Ikke sett noen av dem, men kanskje du har dem i samlingen? Sistnevnte, spiller Bronson i hop med Alain Delon, et navn som høres litt kjent ut, og tror de spilte senere sammen, i den underholdende Østen møter ville Vesten, i Red Sun (1971), der også vakre Urusula Andress og legenden Toshiro Mifune stiller opp, eller så man husker det.

[Frank.N.Steen]

...Kanskje en egen Bronson tråd på sikt Frank?...

The Kwames

Vet du, det er en meget god ide, og kunne slippe Bronson's Loose!, på filmforumet.

Satt nylig å tenkte på å oppgradere en del av mine Bronson favoritter (Death Wish, Death Wish 3, Hard Times, Mr. Majestyk og The Mechanic) over på Blu-ray, men der kanskje Death Wish 3, mye grunnet kommentarspor og bonus materiale, hvor det virker som det nærmest er et lite hav, av artig og spennende detaljer.

Så jo i forbindelse med gjensynet av Death Wish 3, at Alex Winter (Hermosa i samme film), ga ei 10 minutter lang introduksjon, til Death Wish 3, der det kom frem noen ganske så komiske og interessante detaljer rundt filmingen.
Visstnok noe om at Charles Winner, ville bruker opptil flere dager, på å spille inn de sleazy voldtektsscenene, der ofte varte ikke mer et noen sekunder av gangen, men ja, han likte visst også å gjøre disse, ofte med kun seg selv, et kamera og ikke for mange involvert. Mulig mye av det, havna i hans "private samling", til senere bruk.

Kom jo også frem, at Bronson var ikke spesielt motivert, og gikk nærmest på autopilot, grunnet hjemmelengsel (filmen ble spilt inn, mesteparten av tiden, i Winners hjemland, England) og ikke minst at kona til Charlie, var jo meget syk. Han var vel en ganske så privat fyr, som foretrakk (hvert fall slik en ofte har oppfattet det, fra tidligere kolleger) selskapet til sine aller nærmeste, og skydde Hollywood livet som pesten.

Alt i alt, det endte dessverre med at de to dominante herrene, gikk i klinsj, men vi fikk nå hvert fall en herlig avslutning på deres mangeårige og meget suksessfulle filmsamarbeid i Death Wish 3.

Hele introen til Winter ligger her:

► Show Spoiler

[startelver]

Jeg kommer snart til å sette i gang med Steven Spielberg prosjektet, skal se samtlige filmer han har regissert.

Jaws var filmen som førte Spielberg inn i stjernehimmelen av regissører.
Vi snakker om 39 filmer jeg skal igjennom fra 1964 til 2022 .

Men for å holde oss til 80-tallet, de fleste av Spielbergs filmer er jo blockbustere, gleder meg til å se denne igjen, som fikk blandede kritikker, men jeg elsker jo dette.

[Frank.N.Steen]

Jeg kommer snart til å sette i gang med Steven Spielberg prosjektet, skal se samtlige filmer han har regissert.

Jaws var filmen som førte Spielberg inn i stjernehimmelen av regissører.
Vi snakker om 39 filmer jeg skal igjennom fra 1964 til 2022 .

Men for å holde oss til 80-tallet, de fleste av Spielbergs filmer er jo blockbustere, gleder meg til å se denne igjen, som fikk blandede kritikker, men jeg elsker jo dette.

Kult prosjekt, og vil forsøke å følge nøye med, da man har nok litt vel mange, usette fra Spielberg, mens andre, kanskje kan ligge til grunne for et nyere besøk.

The Twilight Zone filmen, angrer jeg på, at man ikke plukka med seg, for under femtilappen, for en del år tilbake, hos Platekompen.
Men sånn går, det når storhandler, jevnt og trutt. Alt kan ikke bli med hjem, og regner vel med at en før eller siden, ser den.
Ble vel også en, der kom med en ganske så trist og brutal hendelse, som gikk dessverre utover Vic Morrow og hans familie, samt ga John Landis, en skikkelig smell.

Angående filmene til Steven, har han jo også bidratt som produsent i en solid rekke med klassiker, attpåtil.
Her er det jo også flere, man gjerne burde få sett eller sett igjen, utover året.

Mannen var jo i hop med George Lucas, de to som kanskje for alvor, formet ei ny gullalder for Hollywood big budget sommer blockbusters, på andre halvdel av 70-tallet, og det tok jo så helt av, i det åttitallet sto på vent.

[startelver]

Ja han er involvert i godt over 100 filmer som medprodusent osv, men nøyer meg med å se filmene han har regissert. Egentlig kom den første kommersielle filmen først i 1971 , men Firefly fra 1964 laget han som filmstudent 17 år gammel.

1971 Duel hadde ingen ringere enn Dennis Weaver i hovedrollen. (Han som spilte i detektivserien McCloud)

[Frank.N.Steen]

Det er fullt forståelig. Et slikt prosjekt, ville nok tatt en god stund, og ikke minst porsjon med tålmodighet, for alt var jo ikke "gull", hele veien ut.

[B.E.]

The Return of the Living Dead fra 1985 er ganske bra film.
Skrekkomedie:


Repo Man fra 1984 er også ganske bra film.
Science fiction svart komedie:


Tror jeg så de første gang på en engelsk kanal som het Premiere på parabolen til fatteren og mutteren. I dag har jeg begge filmene på både DVD og HDD.

[Frank.N.Steen]

The Return of the Living Dead fra 1985 er ganske bra film.

Repo Man fra 1984 er også ganske bra film.
Science fiction svart komedie:

Return of the Living Dead er vel en av de aller beste zombie-splætter skrekkfilmene fra åttitallet, både i å kombinere, skrekk og komedie, samt sørget vel for å gjenopplive (bokstavelig talt) hele den moderne zombie-genren, og dra fokus vekk fra de oppbrukte klisjeene om en hær av saktegående og råtne lik, som en kan nærmest krabbe vekk fra.
Men i 1985, bød jo Return opp til zombier, der var langt mer fryktinngytende, for nå kunne de både løpe og lære, der de jaktet på byttet sitt, som en gjeng sultne ulver, og deretter ringte de etter en ny runde med "take-away" (politi og ambulanse personale).

Tror også det var her, hele spise hjerner opplegget kom fra, så både morsom, men også en som innehar noen skumle og gufne stunder, Tarman for eksempel er jo en av disse uforglemmelige zombiene, som fortsatt gir meg frysninger.

Den og Day of the Dead (begge i 1985) er vel kanskje to av mine største zombie film favoritter. Ene mer komisk, den andre mer seriøs og små trist, men ja, et godt år for den slags underholdning.

Rep Man må jeg nok se igjen, da den har en ikke vært innom på år og dag. Men Emilio og lillebror Charlie, gjorde mye kule bilrelatert underholdning på 80-tallet: Repo Man, The Wraith (1986), No Mans Land (1987), og selvsagt Stephen Kings Maximum Overdrive (1986).
I det tiåret tok slutt, gjorde de også en meget artig action-komedie i hop, der gikk under navnet Men at Work, hvor de spiller to "ambisiøse" søppelmenn, som finner et lik, og vips så ankommer Keith David inn, som ei helgæren eks-Vietnam veteran, og ja, en liten perle.

[B.E.]

Ja, det er heftige saker. Tønna med Tarman og den giftige gassen er på avveier fra et hemmelig militært prosjekt. Kanskje det er et kjemisk eller biologisk våpen...?


Maximum Overdrive var bra den og, ja. Mye bra fra 80-tallet. The Evil Dead og Evil Dead II.



Apropos gal eks-vietnam veteran, så er det en virkelig gal i Street Trash fra 1987:

[Frank.N.Steen]

Ja, det er heftige saker. Tønna med Tarman og den giftige gassen er på avveier fra et hemmelig militært prosjekt. Kanskje det er et kjemisk eller biologisk våpen...?

Maximum Overdrive var bra den og, ja. Mye bra fra 80-tallet. The Evil Dead og Evil Dead II.

Apropos gal eks-vietnam veteran, så er det en virkelig gal i Street Trash fra 1987:

Så Return of the Living Dead for første gang som guttunge, og den skremte livet av meg, der og da. Ble ikke noe bedre, av at det selvsagt begynte å regne, når man skulle ta den lange veien hjem, utover kvelden, helt alene.

Tarman ble såpass populær, at skapningen dukka jo opp i flere oppfølgere, men kun sett Return of the Livling Dead Part 2, og den var ei stor nedtur, til sammenligning med originalen.

Ja, 80-tallet var ei effektiv og kreativ periode for b-film og lavbudsjett skrekkfilmer, der likevel, ofte ville se og føltes ut som en skikkelig storfilm, men klart, mange av dagens store regissører, forfattere, produsenter osv, var jo ofte ikke langt bakom, og fant vel tidlig ut, at skrekkgenren var ingen dum måte å skape seg et navn på.

Street Trash, er vel en av som noe så sjeldent, makter å leve opp til sin tittel, for det man husker, var blant annet en fyr som går i total oppløsning mens han sitter på do, da etter å gulka i seg en ny type "spritmerke", og at mye av handlingen foregår på ei lokal søppelfylling eller dumpeplass.
Det, og mange uteliggere, tørste folk og ja, en skikkelig spesiell kult-splætter, som jeg burde nok få sett igjen, men en man har oftest gjort så, utover sene sommer kvelder.

[Frank.N.Steen]

Death Wish II (1982) av Michael Winner

"You believe in Jesus?"

Etter de tragiske hendelsene i New York, velger Paul Kersey (Charles Bronson) å satse på ny, i Los Angeles by, der han også håper at sin kjære datter, kanskje vil begynne å komme seg til hektene, etter alle traumene fra fortiden. Dessverre blir det ingen lett overgang for verken far eller datter, særlig ikke når en gjeng med kriminelle, ser seg ut feil "bytte", og i stedet ender med å treffe på Kerseys knyttnever. Og som hevn, finner de raskt ut hvor Kersey holder til, for deretter å sette ut på et lite privat "hjembesøk". Men det de ikke er klar over, er at dette skal så resultere i å bli deres sikre dødsdom, samt legge til rette for at Paul Kersey gjør comeback, da som selvutnevnt hevner.

Fra tidligere besøk, var nok dette den minst likte av Death Wish filmserien, og kan jo på sett og vis forstå det. For første 15-20 minuttene, er mer voldtekt og tortur, enn særlig til "handling", og vi er knapt 4-5 minutter inn, før det kjærlige gjensynet mellom far og datter, samt kanskje et ørlite hint, om bedre tider, blir så brutalt knust, i det noen bestemmer seg for å stjele feil manns lommebok, og vips, ikke lenge etter, får man altså 2 nasty og meget ubehagelige scener, der starter opp med en gruppevoldtekt, der aldri virker å ta slutt, og ikke lenge etter, så ja, trenger ikke gå dypere i detaljer.
Men etter å ha hørt litt fra ulike navn som jobbet med Michael Winner, så virka han som en ganske så "spesiell" fyr, der ofte foretrakk å filme voldtektsscener, over flere dager, med ikke for mange tilstede, og hvor veldig lite av det som ble filma, endte opp i selve filmen.

Hvor resten gikk, det er ja, kanskje like greit å glemme, men det er noe veldig sleazy, vulgært og guffent over hele settingen, og bidrar ikke til å løfte Death Wish 2 særlig oppover. Greit, siden første filmen kom, nesten ti år tidligere, hadde vigilante og rape-revenge genrene, virkelig tatt av på tidlig 80-tallet, og alt skulle økes, i vold, sex, sjokk og antall lik, så antar at Winner følte at han "måtte" ty til litt ekstra kontroversielle grep, men ja, han lykkes jo på sett og vis i dette, men sjeldent har man vært mer frista til å dra frem fjernkontrollen, og bare spolt seg fremover, for nei, her kunne noen godt ha sagt "KUTT" og droppa minst halvparten, eller mer av det som foregikk.

Men nok om det, Bronson er tilbake, og med et realt smell. Med seg har han en gammel kjenning fra førstefilmen, like forkjølet som sist, samt sin egen kone, Jill Ireland.
Det tar ikke lange tid, før Kersey blir tvunget tilbake til gamle kunstner, når hans nærmeste blir overfalt og drept, og deretter og ut, går han nærmest på "autopilot", og vandrer gatelangs, i byens mer skitne og tvilsomme distrikter, på jakt etter noen å drepe. Og det er i grunn hele filmen.
Ganske så deprimerende og meget mørk stemning, spesielt kontra de senere Death Wish filmene.

Men ja, er man fan av Bronson, så er man fan, og ser at en ga 2ern, en skuffende 5/10, for over 10 år siden. I natt, ble det noe bedre, og endte med en veldig snill:

6/10

Se også opp for en meget ung Laurence Fishburne, som en av de mer "fargerike" skurkene, der forsøker å bruke en boomblaster, som skuddsikker "vest", og ja, slikt er selvsagt ikke så lurt, når man har Paul Kersey, i andre enden, med en svær pistol.

Glemte å nevne, Jimmy Page (jepp, han fra Led Zeppelin), står også her (akkurat som i film nummer 3) for musikken, og mye av det samme som blir benyttet i 3ern, endte altså også opp i forgjengeren.

[startelver]

Offtopic, men Jimmy Page har jeg faktisk møtt, i Thailand av alle steder.

Han har bosted der og jeg bodde jo i Thailand i en periode så etter en liten gitarkonsert han holdt i en av barene i Pattaya fikk jeg en prat med han, han satt og drakk en øl som alle andre og alle ville selvsagt hilse på han. Dette var tilbake i 2011 så vidt jeg husker, han begynner vel å dra på årene nå.

[Frank.N.Steen]

Offtopic, men Jimmy Page har jeg faktisk møtt, i Thailand av alle steder.

Han har bosted der og jeg bodde jo i Thailand i en periode så etter en liten gitarkonsert han holdt i en av barene i Pattaya fikk jeg en prat med han, han satt og drakk en øl som alle andre og alle ville selvsagt hilse på han. Dette var tilbake i 2011 så vidt jeg husker, han begynner vel å dra på årene nå.

Tøft, er kanskje ingen blodfan av Led Zeppelin (selv om en eier de fleste av studio platene), men alltid likt musikken i Death Wish 2 og 3, og ofte undret på hvordan Jimmy kom i kontakt med Winner og Bronson, mulig han var en fan av duoen, eller førstefilmen.

Edit: Ser at Wikipedia drar frem, at Page var nabo med regissør Michael Winner, og da er det kanskje ikke så rart, at de to fant tonen.

Med tanke på alt det fæle som skjer i Death Wish 2, særlig mot Kerseys datter, klarer jo Page å skape noen meget skjøre og vakre toner, i alt det håpløse og mørke som finner sted:

[B.E.]

Så Return of the Living Dead for første gang som guttunge, og den skremte livet av meg, der og da. Ble ikke noe bedre, av at det selvsagt begynte å regne, når man skulle ta den lange veien hjem, utover kvelden, helt alene.

Tarman ble såpass populær, at skapningen dukka jo opp i flere oppfølgere, men kun sett Return of the Livling Dead Part 2, og den var ei stor nedtur, til sammenligning med originalen.

Part 2 var en stor nedtur, ja. Var ikke gamle karen jeg heller på den tiden. Men tror aldri jeg har hoppet så mye i stolen som da jeg så bibliotekscenen i Ghostbusters

[Frank.N.Steen]

Part 2 var en stor nedtur, ja. Var ikke gamle karen jeg heller på den tiden. Men tror aldri jeg har hoppet så mye i stolen som da jeg så bibliotekscenen i Ghostbusters

Rart det, med enkelte filmer fra åttitallet, og barndommen, der tross av å være en komedie, likevel kunne by opp på flere, ganske så småskumle stunder og ikke minst karakterer.
Dette ble vel også benyttet, langt mer i oppfølgeren, og skurken Vigo:


Tror det var en egen Youtube kanal (glemt både navnet på den, og opplasteren) som gikk litt dypere ut, på gamle filmer fra 80 og tidlig 90-tallet, der ikke nødvendigvis var skrekkfilm, men inneholdt mange gufne og skremmende scener, såpass at bruken av "childhood movie trauma" gikk igjen i flere av videoene og titlene.

[Hitherto]

Dolls

Jeg så denne for å komme til bunns i det dokkete fenomenet som oppstod på 80-tallet. Denne slo visst Child's Play med knapp margin idet den kom i 1987.



Det er en riktig fryktinngydende scene med forvokst teddybjørn på starten som satte høy standard. Utover det var det sjelden mer enn måtelig creepy, delvis fordi det er noe sjarmerende Vincent Price-aktig over filmen (i tillegg til at den har en god moral: Vær snill, eller dø!), samstundes som killer-dukker er blant de minst avskrekkende vesner i skrekkfilm-verdenen. Tror selv jeg hadde hatt en brukbar sjans mot disse.

Det som likevel friket meg ut var filmens forhold til "dollification" som er ett av de skjebne-verre-enn-døden scenarier jeg ser svært sjelden.

Forresten morsomt å se hva som hendte med kjæresten til Harket etter at de møttes i "Take on Me", heh!

[Elgen]

Poster denne videoen her og anbefaler samtidig Diner (1982) som var gjennombruddsfilmen for ganske mange skuespillere inkludert Guttenberg:

► Show Spoiler

[