Hva var det siste albumet du hørte på?

Svar
Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Re: Hva var det siste albumet du hørte på?

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Radka Toneff & Steve Dobrogosz - Fairytales (1982)

Nei, nå får det bare "bære eller briste", og hadde det ikke vært for at den ble omtalt som en av "tidenes beste" norske utgivelser, er det ikke umulig, at en ville stoppa mye tidligere. Men ja, en ville jo så gjerne få langt mer ut av den, hvert fall enn dit man er per dags dato. For tross ei meget vakker, skjør og fin innledning, så faller liksom ikke alle "bitene" på plass, uansett hva. Og det blir raskt litt for mye som går rett inn det ene øret, og så ut igjen like fort, av det andre.

Mulig savnet av litt sterkere melodier og "trøkk", gjør at det stopper opp noe. Heldigvis finner en litt mer tilbake igjen fra godfølelsen, via spor 7-8, før det så igjen ebber ut i to ganske så forglemmelige og korte snutter.

Godt mulig ei plate som en må være "i det rette humør" stemningen type musikk/album, for å få fullt utbytte av og leve seg mer inn i.
Tenker vel noe for de senere og mørkere høstkvelder, fremfor lysere tider, og nei, ikke umulig at det blir flere besøk fremover, og at det forhåpentligvis vil klaffe litt mer, og at ting kanskje kan bedre seg noe.

Alt i alt, vakkert, absolutt men også litt for småkjedelig i det lengste. Så da blir inntil videre, kun med ei små "streng":

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: The Moon Is a Harsh Mistress, Come Down in Time, Lost in the Stars, Mystery Man og Wasted

Bjoro33

Legg inn av Bjoro33 »

Frank.N.Steen skrev: tir mai 03, 2022 4:38 pm Bilde
Queens of the Stone Age - Songs for the Deaf (2002)

Lyden av våren 2003, hvert fall for min del. Og tok opp hele skiva, rett over i minidisc formatet, da grunnet at det å løpe for full maskin i skauen i timevis, og med walkman eller discman, var sjeldent noen stor "suksess". Så fant vel greit ut, at minidiscen sjeldent sviktet på det området, selv når man en gang ble så overivrig, at en mista den i bakken med et smell.

Uansett, ikke hørt albumet i sin helhet, siden, ja, godt mulig 2003? Tror jeg ikke kom lenger enn at en kjøpte inn Lullabies to Paralyze 2 år senere, og den gikk vel egentlig like kjapt ut igjen, så ting stoppa brått opp, tross av at det åpnet jo lovende. Sett i ettertid, burde en kanskje ha gyvd løs på bandets to første album, men da var vel besetningen ganske annerledes, og i likhet med Gorillaz, A Perfect Circle, Zwan, Audioslave og Velvet Revovler, som et av disse opphypa (av mediene og fansen) "superbanda" fra tidlig 00-tallet, som samlet i hop tidligere rockehelter fra 80 og 90-tallet, men der en følte at Queens of the Stone Age, traff jo meget godt, og må nok høre igjen debuten til Audioslave senere i år, men det får bli når den tid kommer.

Vel, Sanger for døve ører, pangåpner med lyden av ei bildør som står oppe, og ulike radiokanaler som blir switcha frem og tilbake til, og får øyeblikkelig følelsen av at en er langt uti dypeste og mørkeste ørkennatta, etter en litt for tørst og vill kveld i forkant, og så braker det løs i den tøffe You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire og stemningen for mye av det som skal følge, er nærmest komplett.

Så følges kjapt hiten No One Knows, der ble vel mitt første møte med bandet, grunnet videohiten med det sinte rådyret (eller var det en hjort?) som hevnet seg på bandet, og nei, så bærer det inn i First It Giveth og deretter A Song for the Dead, og tankene begynner så smått å bære i retning av at "hvorfor i huleste har man venta nesten 19 år, med å dra den frem igjen?".

Vel, utmerket mimring, og burde vel ha blitt hørt igjen, i hop med Kyuss skivene man dro frem i vår/sommer 2020, men kjekt at enkelte ting, ikke har forandra seg med årene.

Alt i alt, ei solid skive, og selv om ikke alt (dette var vel også ei bonus CD utgave, som medfulgte et og annet bonuskutt, samt ei DVD også) er like givende, så må det bare bli en meget fortjent totalsum, og hvor fint lite har forandret seg, angående de man regner som albumets største stunder, og Go With the Flow, albumåpneren, og ikke minst tittelkuttet, står igjen som de 3 favorittene.

Rating: 8/10

Høydepunkter: You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire, No One Knows, First It Giveth, A Song for the Dead, The Sky Is Fallin', Go With the Flow, God Is in the Radio og A Song for the Deaf
Denne har nesten blitt spilt ihjel her i heimen. Elsker den pga de herlige rytmene som hele tiden skifter og utfordrer. Og du bør prøve nyere skiver også.
Jeg ville plusset på et poeng....9/10

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bjoro33 skrev: tir mai 03, 2022 6:39 pm Denne har nesten blitt spilt ihjel her i heimen. Elsker den pga de herlige rytmene som hele tiden skifter og utfordrer. Og du bør prøve nyere skiver også.
Jeg ville plusset på et poeng....9/10
Ja, skiva ville nok vært oppom ei 8,5/10 (ikke helt umulig en 9/10 om alt falt på plass), men ettersom utgaven en hørte gjennom, var ei dobbelt/bonus skive, der inneholdt noen ekstra spor (ikke helt de store favoritter), og ei DVD (den valgte jeg å ignore), så følte at ting ville vært langt mer passende, om det fikk avslutte med det enorme tittelkuttet, og derfor en sjeldent har vært så veldig "glad" i såkalte hidden tracks, da de ofte roter til potensielle sterkere ratings, for min del altså.

Ikke umulig en må få lett opp både senere, og ikke minst nyere Queens of the Stone Ages utgivelser, for denne trengte man virkelig å få hørt igjen i all sin helhet, og da på full guffe.

Bjoro33

Legg inn av Bjoro33 »

Frank.N.Steen skrev: tir mai 03, 2022 6:45 pm
Bjoro33 skrev: tir mai 03, 2022 6:39 pm Denne har nesten blitt spilt ihjel her i heimen. Elsker den pga de herlige rytmene som hele tiden skifter og utfordrer. Og du bør prøve nyere skiver også.
Jeg ville plusset på et poeng....9/10
Ja, skiva ville nok vært oppom ei 8,5/10 (ikke helt umulig en 9/10 om alt falt på plass), men ettersom utgaven en hørte gjennom, var ei dobbelt/bonus skive, der inneholdt noen ekstra spor (ikke helt de store favoritter), og ei DVD (den valgte jeg å ignore), så følte at ting ville vært langt mer passende, om det fikk avslutte med det enorme tittelkuttet, og derfor en sjeldent har vært så veldig "glad" i såkalte hidden tracks, da de ofte roter til potensielle sterkere ratings, for min del altså.

Ikke umulig en må få lett opp både senere, og ikke minst nyere Queens of the Stone Ages utgivelser, for denne trengte man virkelig å få hørt igjen i all sin helhet, og da på full guffe.
Ja mulig bonusspor ødelegger for helheten.
Hva med mars Volta, hører du på dem,!?

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bjoro33 skrev: tir mai 03, 2022 6:48 pm Ja mulig bonusspor ødelegger for helheten.
Hva med mars Volta, hører du på dem,!?
Mest frustrerende, må være "bonusspor", på nær fullkomne skiver, der du må vente i en mindre evighet av total stillhet, før du kommer deg til, og hva ender man opp med? Kanskje knappe 1 minutt med random skriking og ulyder, eller en får 10 minutter med akkurat det samme, og tja, smaken er som baken og alt det der, men kjipt, for sånt greier jeg ikke å overse når ratingen skal deles ut.

The Mars Volta? Huff, føler liksom at her burde en jo sagt et stort JA, men nei, de har jeg faktisk aldri kommet meg frem til.
Tror noe skyldes at i det de virka å være svære (her til lands), så hadde en selv havna midt opp i en blanding av å oppdage punk, new wave og prog rock fra 70-tallet, og det var såpass altoppslukende mellom (2004-07), at det tok opp masser av penger, tid og ja, vel, finner jeg noe av bandet i ulike bruktsjapper (vel, kan jo alltids bruke Youtube selvsagt) men liker nå best musikk i fysisk format.
Så før eller siden, vil en komme dit, og håper det kan bli en interessant oppdagelse, om noe sent, men ja, sånn har det liksom alltid vært, slow learner, men når det først sitter, da blir det værende.

Bjoro33

Legg inn av Bjoro33 »

Anbefaler evt å starte med "Frances the mute". Og da med "the widow. Og resten av skiva. .

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bjoro33 skrev: tir mai 03, 2022 7:12 pm Anbefaler evt å starte med "Frances the mute". Og da med "the widow. Og resten av skiva. .
Den høres kjent ut, hvert fall i navn og tittel. Tipper det er albumcoveret med noen sittende i en bil? Og hvis det stemmer, så ja, den har i så fall blitt sett ofte i et par bruktsjapper man er innom. Så da vet jeg hva man skal se litt ekstra nøye etter, ved neste besøk.

Takker for anbefalingen.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
King Crimson - USA (1975)

Vel, en er såpass godt i gang, og denne har jeg hatt liggende på vent, kanskje litt for lenge.
Har likevel vært innom den, flere ganger tidligere, men ja, blitt en god stund siden.

Uansett, dette er jo ei live skive, der kom ut året etter at den notoriske Fripp/Bruford og Wetton trioen, hadde takket for seg, da med mesterverket Red (1974), og alltid vært spent på å høre hvordan denne utgaven fremsto som et liveband på plateformatet. Nærmeste en kom, var jo ulike live klipp på Youtube, og godt mulig at i senere tid, har det dukka opp flust av nyere utgivelser, men ja, USA handla en faktisk inn to ganger, og følte meg litt dum, da den man sitter å lytter til nå, er jo ei 2002 (utgitt i 2004) 30th Anniversary CD utgave, med to stykk bonusspor (Fracture og Starless), mens den senere versjonen, var fordelt på ikke 1, men hele 3 (eller var det 4?) CDer/DVDer, og her må noe ha gått rimelig galt, for den voldsomme og øredøvende trøkken og råskapen som 2002 remasteren bød opp til, virket nå å høre nærmest "nedjustert" og "polert" ut, slik at en til slutt begynte å tvile på om det var noe i veien med hørselen min, og ikke albumet.

Først senere, at en fikk nyss om at det ble gjort noe kjipe forandringer, der blant annet John Wettons mektige bassdrønninger, fremsto nå som et eneste trist sukk, og slik kan ikke jeg huske at den hardtslående King Crimson besetningen hørtes ut, så skipper glætt den senere remasteren, og går fullt inn for 30th (2002) jubileumsutgaven. Godt mulig at den også er tukla rikelig med, men hvilke liveskiver har ikke blitt tukla med, oppgjennom årenes løp?

Bare for å nevne det, nå er jo også David Cross med her som fullkomment medlem, så trio blir kanskje ikke helt riktig å kalle det, men likevel en viktig del i bandets lydbilde på den tid, selv om ha da på nevnte Red, var vel "kun" oppført som gjestemusiker.

Uansett, albumet åpnes, med et kort lite og stemningsfullt utdrag fra Walk On...No Pussyfooting, der var vel fra et samarbeide mellom Fripp og Brian Eno, og denne skiva må jeg virkelig få fatt i (sikkert sagt utallige ganger til meg selv før).
Men ikke før det blir for koselig, så blir det nærmest et fullt frontalangrep på publikum, da med ei nådeløs versjon av Larks' Tongue in Aspic Part II, som er kanskje enda tyngre og "ondere" enn albumversjonen. Og nettopp her, la jeg tidlig ut merke til hvor jævlig bra bassen til Wetton fremsto (ca: 03:40 ut der det virkelig spraker og buldrer godt fra seg), kontra den tynne og skuffende "suppa" man fikk igjen, på senere live album (nevnte utgave)

Usikker på hvor mange ulike varianter man har hørt av denne, men ingen har til nå greid å matche den man får igjen her, synes nå jeg da.

Kombinasjonen av alt det "styggvakre", mektige og ikke minst hvor gjennomført hardt og intenst det leveres live, gjør jo at denne er et absolutt must, om en er ekstra glad i King Crimson anno 1972-74.
Likte også den små ertende tonen med "No more violin" fra ei dame i publikum, så kanskje ikke et meget populært instrument for mange den gang (eller kanskje i dag), men gjøres det riktig, kan det fremstå meget ondt og tøft, og enkelte steder ut, får en jo litt sånn følelse av at dette kunne kommet fra "helvetes undergrunner", og ekstra deilig, når bandet bare setter i gang en ellevill jam, og hvor det improviseres rikelig, (men uten tegn til at det blir endeløse "pissepause" gørrkjedelige soloer, der går ingen steder) og hvor da kommer fiolinen til Cross utmerket med, i skape ei helt unik stemning.

Dette blir jo greit oppsummert, i det bandet leverer et helsikes inferno (ca halvveis ut i 21st Century Schizoid Man), da med en massiv vegg av deilig støy og totale "kaos".

Høydepunktene kommer jo som perler på rad, og skal en absolutt dra frem noen av de som stadig gir meg frysninger, må jo da den nydelige Exiles nevnes, samt da åpningen med Pussyfooting/Tongues in Aspic Part II og der skivas kanskje mest eksperimentelle stund, går i retning av Asbury Park, som ikke er helt ulik Providence (fra Red), og kanskje en man trengte noen runder på, før det begynte å sette seg til rette, men meget kul "filler", som minner nesten mer om noe støyrock greier fra 80-90-tallet, enn 70-tallet.

Med tanke på at skivas kanskje to største øyeblikk, ligger til rette som bonusspor, så velger en å ignorere "bonus" delen, og tenker at uten dem, så ville nok ratingen gått ned noe, men nei, her får en definitivt mye igjen for penga, da ved å satse på den eller de, som da innehar Fracture og Starless.

Om det er noe som helst å "klage" eller utsette på, er det jo at et par ørsmå stunder, her og der, blir kanskje lydmiksen litt ujamn, men fuck it, det er live, og det er ikke ment å høres "perfekt" ut, så slikt velger jeg å bare la gå.

Alt i alt, et livealbum, ikke langt unna å være nær komplett blanding/oppsummering av både live og "samle" skive, for dette er vel grei påminnelse, om at nå må en få sett å dratt frem King Crimson skivene mine, og få hørt gjennom hele bunten fremover. Så inntil da, blir det med en meget sterk og velfortjent sum av:

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Walk On ... No Pussyfooting - Larks' Tongues in Aspic Part II, Lament, Exiles, Asbury Park, Easy Money, 21st Century Schizoid Man, Fracture og Starless

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Soundgarden - Superunkown (1994)

I fjor våres/sommer, var en så vidt innom Soundardens to tidligere Louder Than Love (1989) og Badmotorfinger (1991). Og hvor sistnevnte, helt klart sto igjen som det overlegent bedre gjenhøret. Men ettersom en ikke hadde vært innom albumtrioen, av de man eier og har, så valgte en å utsette den som falt best i smak, hvert fall fra tidligere besøk, og det ble vel også mitt første møte med dem, mye grunnet monsterhiten Black Hole Sun.

Foruten nevnte sommerslager, der stadig spilles på radioen, sikkert nærmest daglig, så var en jo altfor ung, og hadde vel i grunn fint lite kjennskap til "grunge" , da annet enn dødsfallet til Kurt Cobain i 1994, samt noen random band t-skjorter de eldre elevene fløy rundt i på skolen.
Tok underkant av 10 år senere, rundt om kring sommer 2003, før en virkelig begynte å få opp interessen for musikken, som flommet ut fra Seattle by på tidlig 90-tallet, og fra de 4 dominerende aktørene på den tid.
Klart, Nirvana hadde jo kommet litt i forkjøpet, grunnnet den selvtitulerte Nirvana samleren fra høsten 2002, og deretter gikk det ganske fort unna.
Men Soundgarden, av en eller annen grunn, ble satt litt på vent.

Vel, rimelig sikker på at Superukjent ville fått ei nær perfekt score, for ei 18-19 år tilbake, men ikke alltids det man elsket den gang, holder seg like bra, ved senere visitt, som det en gjerne ønsker seg.
Heldigvis var det lite å "frykte" med denne skiva, som definitivt fremstår som en av de absolutte rocke bautene fra 90-tallet, og ei som i større perioder, så absolutt holder koken.
Masser av variasjon, og knalltøffe øyeblikk. Digger den seige tidlig 70-talls innflytelsen, og der de attpåtil benytter seg av mellotron, og slikt blir aldri galt i mine ører. Var vel på forgjengeren, det gikk i saksofon, og det passet i grunn utmerket i hop med bandets låter.

Ellers kjekt at flere, der hadde kanskje gått litt i "glemmeboka", plutselig nå står frem mye sterkere, som i grunn ikke var noe minus, for slikt er jo alltids hyggelig, det å bli stadig overrasket, og der har dessverre ikke alle "i hjelspilte" 90-talls favoritter, maktet å levere den slags lengre.

Alt i alt, det er fint lite å utsette på her, ettersom bandet smeller til med den ene godbiten etter den andre, og hvor Chris Cornell var jo et fyrverkeri av en vokalist og frontmann, og holder ingen ting tilbake her.

Likevel, så må en trekke noe fra, ettersom CDen man besitter og bruker som "lyttefasit", visstnok var ei bonus utgave, der kommer med She Like Surprises. Ikke at den var direkte fæl, men vi snakker oppunder 15-16 spor, og nærmere 74 minutter med musikk, og det kan bli litt vel "mye" å ta til seg, på en og samme gang, samt at har ikke all verdens tid til å kjøre ørten gjennomganger.

Men i likhet med gårsdagen gjenhør med Songs for the Deaf (2002), vil det ikke gå ei mindre "evighet" til nesten besøk, det er sikkert og visst.
Noen av sporene er kanskje ikke helt oppe med kremen av kremen, men har nå på følelsen av at denne kan fort stige et hakk, om alt klaffer på den rette dagen, og i dag, tja, så ville det seg liksom ikke, og ble ikke helt til toppsiktet, som en satte seg mål om å nå.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Let Me Drown, My Wave, Fell On Black Days, Mailman, Superunknown, Head Down, Black Hole Sun, Spoonman, The Day I Tried to Live, Kickstand, Fresh Tendrils, 4th of July og Like Suicide

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Faith No More - Angel Dust (1992)

Nok ei 90-talls klassiker, som en burde hatt full gjennomgang av, for årevis siden. Men der har blitt liggende på vent, ettersom en har vel følt at det er ikke så dumt å alltids ha noe godt å se frem mot, alt mens en har vasset seg gjennom ei litt for høy porsjon med skuffelser og middelmådigheter, (her snakker vi ikke om Faith No More altså) av ulike album og artister en eier eller har kjøpt inn, de siste 5-6 årene.

Uansett, Angel Dust og dets innhold, lever så absolutt opp til både tittel og albumcover, som prydes av ei majestetisk fugl, men i det en snur om på skiva, blir en møtt av noe helt annet, da i form av et avkappet kuhode, hengende på en kjøttkrok.
For der forgjengeren The Real Thing (1989) fremsto som ei nær perfekt alternativ rocke album, da satt i en tid hvor muligens den slags, ikke helt enda var "husvarm", men hintet vel greit om hva bandet kunne være i stand til å gjøre over et helt album, samt suksessen med ei enorm hit singel i Epic.

3 år senere, og i stedet for å spille "safe" og jage nok ei episk hit singel, så legges lista for å utvide musikalske horisonter til stadig nye høyder, og hvor særlig bruken av samples, variasjon og ikke minst det uberegnelige, blir benyttet tungt og flittig, såpass at ei konstant på tå hev "opp og ned" i tempo og stemning, at man føler i perioder, en har blitt dratt med gjennom ei rimelig ellevill blanding av sirkusforestilling, galehus og kunstgalleri.

For det spares ikke på det teatralske, og det å få denne i fleisen i 1992-93, må nok ha vært litt av en spesiell opplevelse, særlig i den aller verste "grunge" eraen, og det var kanskje ikke så lett for musikkanmeldere eller lyttere den gang, å bare slenge en ut enkel betegnelse, for hva de fikk i retur.

Høydepunktene kommer på rekke og rad, og ei sånn skive, som kan nærmest fra dag til dag, stokke om litt på ens personlige favoritter, også etter hvilket humør og stemning man er i, og dette er selvsagt intet minus.
Åpningskuttet, Land of Sunshine, er jo aleine et lite fyrverkeri, og mindre blir det ikke, når Caffeine smeller inn, like etter, så får en Midlife Crisis og vel, i det en tror at ting har satt seg til rette, dukker den overraskende avslappende RV opp, og slik fortsetter det jo hele veien ut, og ville ikke hatt det noe annerledes.

CDen man eier, er ei 1993 bonus utgave, vel kun et spor ekstra, men antar overraskelses suksessen med coveren til The Commodores Easy, sørget for at plateselskapet i all hast, bestemte seg for å trykke ei nye runde med albumet, og vil tippe det ikke var noen dum ide, ettersom den virker å være ei som stadig blir spilt (tror faktisk jeg aldri har hørt originalen på radio før) på radio og tv, og foruten Epic, kan en ikke huske å hørt særlig mer av bandets singler fra den tid.

Likevel, tross av at Easy er den kanskje en av 90-tallets mer kjente coverlåter, er det i mine ører, den nydelige og verdige John Barrys instrumentale theme klassiker i Midnight Cowboy, der står igjen som den perfekte måten å avslutte det hele på. Særlig da etter å ha vært gjennom noen vanvittig rå utblåsninger i Crack Hitler og desto mer, Jizzlobber.
Og dette med samples, godt mulig Faith No More også selv ble samplet rikelig, da en kan banne på at Meshuggah i Future Breed Machine, har lånt eller vært sterkt inspirert av Jizzlobbers intro, og hvor Marilyn Manson tok vel også senere i bruk cheerleader jentenes "Be Aggressive" koring, i sin egen Be Obscene hit, fra 2003.

Favoritter, eller noen små, men ufattelig deilige stunder, er definitivt gjennom midtpartier i låter som Smaller and Smaller, eller kanskje mest i Malpractice, der det vipper mellom det styggvakre og nei, Angel Dust er ei soleklar albumklassiker, og fullt mulig en av de aller beste fra tidlig 90-tallet,
der i mine ører, oppsummerer et band som har nådd dets kreative og kommersielle "peak", der fortsatt høres mektig og ulik det aller meste annet enn har vært innom fra nevnte tiår, og nei, her må en nok gå hele veien til topps, og blir så med en velfortjent:

Rating: 10/10

Høydepunkter: Land of Sunshine, Caffeine, Midlife Crisis, RV, Smaller and Smaller, Everything's Ruined, Malpractice, Kindergarten, Small Victory, Crack Hitler, Jizzlobber, Midnight Cowboy og Easy

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Röyksopp - Melody A.M. (2001)

Prøver meg på en ny runde med norsk musikk, og enda et album, der ofte figurerer høyt blant tidenes beste type utgivelser, her til lands.
Ble vel kjøpt inn, grunnet hitene Poor Leno og Remind Me, der kanskje sistnevnte var den som ble hovedgrunn, og huskes jo at tilbake i sen høsten 2002, at en raskt ble noe småskuffa, da en jo innså at det ikke er singel/video utgaven man fikk igjen, men ei nokså annerledes og roligere versjon.

Tror også at opptredenen til bandet, da som åpningsakt, under MTV European Awards i Barcelona samme året, også hadde nok sitt i å si.

Uansett, begynner å bli en stund siden forrige visitt, men huskes som ei der vokste litt, for hver gang man tok turen innom, og i fjor prøvde man seg på to av deres senere skiver, som tja, det ble ikke helt slik en hadde håpet på, ganske middelmådige saker, tross av å inneha noen knallgode enkeltspor.
Må vel også nevne, at en skjønte jo godt hvorfor denne slo såpass bra an, hvert fall her til lands, ettersom en jobbet i en periode som snekker lærling (total fiasko og bortkasta tid i livet) og fikk jo greit innsyn i folks musikk og filmsamlinger. Ikke det at man gikk rundt å snoka med skitne hender i andres private saker, men var umulig å ikke legge merke til hva folk hadde i samlingene, når en jobba og spiste lunsj, rett ved siden av ulike CD og film hyller.

Så ja, Melody A.M. virket å være i nesten "alles" hjem rundt høst 2001 og frem til vår 2002, og må vel være blant et av de mestselgende norske albumene.
Men nå greide jo bandet å utgjøre kanskje enda større suksess i utlandet, særlig over i England ble det vel også full klaff med platekjøpere.

Nå er CD utgaven man benyttet seg av, ei utvidet versjon, der kommer med en bonus skive, med ulike remixer av nevnte hits, samt 3 videoer, fra den tid der det ikke var helt uvanlig, at artister ville slippe musikkvideoer som bonus og måtte selvsagt spilles av på PCen, men hvor ikke alltid det heller ville funke.

Velger å ignorere bonusdisken, tross av ens kjærlighet for videomiksen av Remind Me, og nei, albumet åpner jo meget lovende, da via deilige, avslappende og varm musikk, som i perioder minner jo litt om tidligere besøkte Boards of Canadas flørting med 70-talls nostalgi, og der særlig sporene So Easy, Eple, In Space og Poor Leno er knallsterk, men fint lite slår Sparks, som fortsatt er den jeg holder som personlig favoritt, og kanskje noe av de beste norske låtene, som ble til på 00-tallet.

Husker at MTV (glemt hva programmet het) kjørte noen runder av videoen på senere kvelder på den tid,, og i grunn burde man vel ha kjørt i gang skiva på kveldstid, for dette er jo i perioder utmerket natt musikk, behagelig og full av stemning.

Men ja, Sparks, den er spesiell og har noe ekstra beroligende over seg, der fortsatt ikke gir helt slipp på meg følelsesmessig. Og sånt liker man.

Vel, alt faller ikke like godt på plass, enkelte spor vil liksom ikke sitte, og A Higher Place har jeg aldri likt, uansett hvordan en prøver å "forbedre" seg, men mer hyggelig at Röyksopp's Night Out falt bedre i smak, siden sist.

Ellers fremstår jo She's So, som fint utgangspunkt i å snart komme seg til gjenhør av Wish You Were Here (1975) av Pink Floyd, for er vel sånn noenlunde første som popper opp, når en hører åpningen til nevnte spor fra Melody A.M. og selvsagt intet minus, det heller.

Alt i alt, ei skive som definitivt innehar musikk, som er ganske så "lett" å få taket på, og dersom en er helt i det rette humøret, samt tid på døgnet/året osv, så er det ikke umulig at en kan få litt mer igjen. Så burde kanskje legges litt på vent, til senere tid. Men likevel velger en å rate den her og nå, og skulle ting forandre seg, så får en heller revurdere det, når den tid kommer.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: So Easy, Eple, Sparks, In Space, Poor Leno, Röyksopp's Night Out, Remind Me og She's So

Number4

Legg inn av Number4 »

I kveld spilte jeg en vinyl ved feiltagelse som ledet til noe annet. Dette er virkelig lenge siden.

Albumet er; Kimono My House. Låten er ........


Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Travis - The Invisible Band (2001)

Et av disse uhyre populære britiske banda, der virket å være i ettertid, et slags "bindeledd" mellom tampen av brit-pop eraen, og tja, like før Coldplay, Keane og lignende band for alvor tok av utover 00-tallet.
Travis huskes for et par fengende og fine hits, særlig da fra forgjengeren, mens her, er det vel egentlig musikkvideoen til Sing, da med en rekke festkledte mennesker i et middagsselskap, som til slutt ender med å kaste maten på hverandre, en husker kanskje aller mest.

Tror ikke dette blir noen keeper, men skiva har mer enn nevnte sommerhit, der særlig Flowers in the Window og Follow the Light er blant de sterkere stundene.
Baksiden er jo at, det går liksom alltid minst 1-2 spor, da mellom hver gang det "kvikner" til litt, og hvor blir mest ei ujamn og litt småkjedelig affære, så nei, prøvd noen runder siste tiden, og får ikke noe særlig mer igjen, da enn:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Sing, Side, Flowers in the Window, Follow the Light og Afterglow

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
U2 - The Joshua Tree (1987)

Ikke hørt i sin helhet, siden høsten 2009, hvor man endelig fikk gjennomført overgangen fra ens elskede MiniDisc, og over til Ipoden, og innså vel at det var på høy tid, med tanke på lagringsplass, men var lyden blitt så mye bedre? Vel, dessverre hjalp det fint lite, for knapt 3-4 måneder senere, ankom øresusen i venstre øre, for fullt, og i en lengre tid, ble man nærmest "livredd" noe av det man var mest glad i, nemlig musikk, og særlig det å lytte til det via øreplugger/øretelefoner, og nei, en kjip tid, og skyr fortsatt øretelefoner/plugger som pesten, grunnet at de virkelig trigger øresusen enda, og har helt klart fått et annet syn på hvordan en kan høre på musikk, men savner jo den mer nære følelsen av plugger/telefoner, men ikke så lysten til å kødde mer med hørselen og gjøre vondt verre.

Uansett, har jo vært innom samtlige av bandets utgivelser, siste årene, og The Joshua Tree ble vel en man alltids har tenkt litt på, som ei høstplate, og at den ville vært fin å spare til da, men litt lei av å stadig utsette og utsette, så nei, like greit å bare dra den frem igjen, og se an hvordan det går seg til.

Nevnte album ble vel det som virkelig etablerte U2, fra å være et ganske så stort band i store deler av Europa, til å bli et av de aller største på tampen av åttitallet, og hvor den økende flørten med Amerika, ville jo for alvor treffe midt i blink, rundt 1987-1989, og det hjalp vel ekstra godt på, at de hadde en rekke gigantiske slagere til å promotere det hele med.

Etter å ha vært innom skiva nå, siste 2-3 dagene, har kanskje nevnte slagertrio som på imponerende vis åpner det hele, fremstått litt som en "bakside", der ikke helt gjør lytteren (hvert fall en god del vil jeg tro), forberedt på resten av innholdet, som er milevis unna de mer stadionvennlige hitene, og ikke at det nødvendigvis er et stort minus, men mangelen av de "øyeblikkelige" fengende melodier, og kanskje et par for små kjedelige stunder, og tross av å være ikke fæle, blir det mest av typen som aldri greier å feste seg helt, eller gjøre så mye ut av det. Og synd, for ville jo så gjerne, men blir kun hit og ikke lenger.

Ellers er det kanskje et lite minus, at man har jo vært innom ørten ulike Best of samlere, der ofte starter eller spiller nevnte hit trio etter hverandre, og tross sikkert daglig radiospilling, har jeg enda ikke blitt lei av å høre dem, men ja, skulle likt at et par av dem, kanskje hadde blitt lagt til litt senere, og ikke alt på en gang.

Det fine er nå at man får noe ganske så annerledes, i den mer varierte og kraftige Bullet the Blue Sky, der har noe litt Pink Floyd David Gilmour hengende over seg, og ei som definitivt faller mye bedre på plass nå, enn ved tidligere besøk.

Synd de ikke fortsetter litt i det sporet, for tross av noen fine og nokså behagelige stunder, faller de fleste gjennom mer som "bakgrunnsmusikk", minus kanskje den flotte Red Hill Mining Town og det man ser på som albumets beste øyeblikk, i sistesporet Mothers of the Disappeared.

Skulle så gjerne sagt at U2 har imponert gjentatte ganger i i albumformat, men dessverre har det til nå, blitt stort sett skuffelser og noen halvveis gode møter, men der ingen av deres totalt 9 album som en har vært innom siste årene, maktet å bikke over 6/10 - 6,5/10 på ratingen.
Så ja, noen blodfan blir man nok ikke, men de har da hvert fall ei imponerende samling av store hits, samt en del vakre albumspor som en føler er minst like store, men kjipt at man gang på gang, går litt i "fella" av å forvente for mye, grunnet dens massive ry som "tidenes beste" osv, og nei, The Joshua Tree falt nok litt mer på plass i dag, men stadig ingen ekstrem forskjell i hvordan man rater den med:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Where the Streets Have No Name, I Still Haven't Found What I'm Looking For, With or Without You, Bullet the Blue Sky, Red Hill Mining Town, In God's Country, Exit og Mothers of the Disappeared

Edit: Gikk nok litt for kjapt unna her, og måtte jo legge til Exit. Så ratingen går opp et ørlite halvveis hakk.

mashadar

Legg inn av mashadar »

Frank.N.Steen skrev: fre mai 13, 2022 12:42 pm
U2 - The Joshua Tree (1987)
Dette er nok et av de albumene jeg har hørt gjennom flest ganger all time, selv om jeg ikke har hørt så mye på den de senere årene.

Flott anmeldelse, selv om du unnlater å nevne to av mine favorittspor, nemlig Running to Stand Still og One Tree Hill.

Lars Jubas

Legg inn av Lars Jubas »

RHCP-Stadium Arcadium.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

mashadar skrev: fre mai 13, 2022 8:10 pm Dette er nok et av de albumene jeg har hørt gjennom flest ganger all time, selv om jeg ikke har hørt så mye på den de senere årene.

Flott anmeldelse, selv om du unnlater å nevne to av mine favorittspor, nemlig Running to Stand Still og One Tree Hill.
Sitter vel med ei følelse av at hadde man gått noen runder ekstra, så tja, ikke helt umulig man ville bikka opp i 8/10, men blir nok tvilsomt det siste gjenhøret av Joshua Tree, og satt i dag morges, og vurderte å dra frem Achtung Baby igjen, men følte at den kan jeg ha på vent, til litt senere i sommer.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Van der Graaf Generator - Pawn Hearts (1971)

Siste runden, hvert fall for denne gang, med Peter Hammill og gjengen, og tja, dette er vel albumet man kanskje på forhånd hadde mest forventninger til, men der nok en gang endte med litt småskuffelse og av typen "var det alt?" følelse, og nei, tross mye spennende og definitivt tøffe øyeblikk, blir det også kanskje litt vel mye oppstykka og tidvis irriterende, og der det farer litt vel i overkant frem og tilbake, og nei, blir mest til frustrasjon og fint lite igjen.

Så nei, mulig et nytt besøk med Godbluff, vil være på skjemaet utover året, men Pawn Hearts ble definitivt en nedtur, og ender så med ei:

Rating: 5/10

Høydepunkt: Man Erg

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Suede - Suede (1993)

Hadde et meget fint besøk med Dog Man Star (1994) i fjor høst, og først nå at turen gikk i retning debuten, og for ei introduksjon det må ha vært, det å få oppleve å høre denne i sin helhet, og kanskje akkurat i tide, da før "brit-pop" hysteriet virkelig eksploderte ikke lenge etter.
Men ja, har vel greit innsett (av det man har vært borti til nå), at britiske band fra den perioden, som Suede og Pulp, er nok de to der har falt best i smak, og der denne 1993 skiva innehar såpass mye med høydare, at det kan bli noe vrient å skille den fra oppfølgeren, som jo ikke er nødvendigvis noe minus akkurat.

Definitivt noe annet, enn det Suede man selv først oppdaget, men da i vår/sommer 1997 og via albumet/hiten Coming Up (1996) og Saturday Night, der kanskje var et noe mer "polert" og poppete utgave, men som likevel bød opp til noen utrolig tøffe låter, ala Filmstar.

Uansett, deres første er jo spekket med ei imponerende blanding av de mer fartsfylte, litt småskitne og heftige "glam-rockerne", til langt mer avslappende og nydelige stunder, der i hop utgjør en meget god kombinasjon, og nei, denne må nok dras frem litt senere, og sammen med oppfølgeren, for tror minst en av dem, vil omsider stige hvert fall et hakk opp, så ender i dag med ei meget velfortjent:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: So Young, Animal Nitrate, She's Not Dead, Moving, Pantomime Horse, The Drowners, Sleeping Pills, Metal Mickey og Animal Lover

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Talk Talk - The Colour of Spring (1986)

Huff, hvorfor har man hatt denne såpass lenge på vent?
Tja, var jo godt i gang med gjenhøret av Talk Talk skivene mine i våren 2020, men så stoppa det litt opp, og kom liksom aldri helt videre.
Men det er greit, for de er jo et av disse ytterst få, som muligens er helt i toppsiktet av hva en anser som absolutte favoritt artister/band, og med våren allerede i full gang, og av en eller annen grunn, så ender man alltids opp med å forbinde denne 1986 klassikeren, som mer ei høst/vinter skive, fremfor vår/sommer.

Uansett, The Colour of Spring er muligens ikke deres kreative milepæl, ettersom de ville jo ta ytterligere steg på det området, da med sine to neste fullengdere (Spirit of Eden og Laughing Stock), men hvor de virket å for alvor "finne seg selv" musikalsk, da gjennom et mye varmere, improviserende og variert lydbilde, med større fokus i å utforske og flytte grenser, samt endelig være i stand til å fylle et helt studio album opp, da med kremlåter på rekke og rad, og hvor albumkuttene, lett ville overgå singlene, og ikke omvendt.

På mange måter er jo det vakre albumcoveret til James Marsh, da i hop med ei rekke ulike sommerfugler og møll i full blomstring, ei passende påminnelse, om hvilken imponerende forandring Talk Talk hadde vært igjennom, da både innad og utad, fra det å bli tidlig ut forsøkt solgt som nok ei "blek" Duran Duran kopi, til deretter å ende opp som et av 80-tallets kanskje aller mest unike band.

Lyden av The Colour of Spring, er noe en alltids har forbundet med trøstende og nært, varmt, gledelig, og ikke minst utrolig vakkert. Der flere av de mer fyldigere og livlige sporene, også kommer med ei live aktig preg over seg, og hvor det fra første stund av, blir tydelig at ingen ting er bortkastet eller tilfeldig, da dette er et band som er stinn med selvtillit og tro på det de lager, og hvor særlig innflytelsen til produsent og medmusiker Tim Friese-Green, var nok uhyre viktig i denne perioden, samt at de endelig hadde et budsjett å jobbe ut ifra, der ville gi dem fritt spillerom i å hyre inn et lite arsenal av førsteklasses studiomusikere og gjesteartister.

Alt i alt, ei av disse spesielle albumene hvor et band på utsøkt vis, kombinerer alt en elsker med musikk og åttitallet, og ikke minst Talk Talk selv, både fra tidligere og senere av, og i det å ha den helt rette balanse av både melodiøse og fengende hits, samt de mer tilbakelente og utforskende albumkuttene, der er det beste av begge verdener, og kanskje også hvorfor akkurat The Colour of Spring forblir et av mine største favoritt album, og et som alltid får meg i godt humør, uansett hva.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Happiness Is Easy, I Don't Believe in You, Life's What You Make It, April 5th, Living in Another World, Give It Up, Chameleon Day og Time It's Time

Edit: Glemte jo å nevne at CDen man var gjennom (har vel ørten ulike versjoner i hylla) men ja, det var ei 1997 EMI Remaster, som en greide å kjøpe igjen i vinter 2016, i naiv tro at det hadde blitt remstra nok ei gang, men kun 97 versjonen gjenutgitt på ny. Men ja, et av få, som jeg lett kan føle at det finnes ikke noe "bomkjøp" av, og blir sikkert ikke siste handleturen på meg heller, når det gjelder Colour of Spring.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Ozric Tentacles - Erpland (1990)

Prøvd meg på denne gjengen tidligere, men sikkert et eller to år siden forrige besøk (Waterfall Cities), og Erpland ble jo kjøpt inn grunnet mye skryt i et eller annet prog rock eller psykedelisk rock kåring, av de beste 50 beste albumene fra 60, 70, 80 og 90-tallet, hvor Erpland kom ganske så høyt, om en husker det rett.

Uansett, låta som gjorde at den måtte med meg hjem fra et av mange "impulsinnkjøp" på midten av 00-tallet, var jo det mektige åpningskuttet Eternal Wheel, der briljerer mellom å være hypnotisk, oppbyggende og meget behagelig, men aldri kjedelig.
Dessverre blir oppunder 70 minutter med instrumental musikk, kanskje litt vel lenge, og der det føles kanskje noe vel dratt ut i spilletid, men kanskje litt mer flisespikkeri fra min side.

Likevel, mye fin og stemningsfull musikk blir det nå, og definitivt ei som falt mer i smak, enn forrige album man har vært innom fra samme band, og ikke umulig at ting kan stige noe, ved senere besøk.

Men inntil da, så blir det med ei absolutt godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Eternal Wheel, Tidal Convergence, Sunscape, Mysticum Arabicola, Crackerblocks, The Throbbe, Erpland og A Gift of Wings

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Tangerine Dream - Rubycon (1975)

Ikke hatt for mye hell med deres studioalbum, hvert fall av de man har kjøpt inn, og hørt i senere tid.
Så da har det jo blitt til, at en lot denne fra 1975, samt Phaedra bli liggende på vent, og nei, fordelt over to deler med om lag 35 minutter av musikk, er det øyeblikkelig noe kjennbart over lyden fra Rubycon, der man kan banne på at en har hørt tidligere, men fra hvor?

Albumet innledes med ei blanding av mystikk, spenning og litt små-creepy lyder, og hvor en av en eller annen grunn, får tidlig ut, litt skrekkfilm ala Werner Herzogs Nosferatu (1979) og Popol Vuh følelse over det hele. Men så forsvinner plutselig "mørket", og der en blir møtt av noe som minner om "skrikende" sjøfugler, der igjen gir en slags fin og behagelig motreaksjon, til den dystrere introen, og får litt følelse av at lyset fra solen stiger over ei flott sandstrand i de tidligste morgentimene.

Del to åpner opp, ikke helt ulik del 1, da med urovekkende lyder, og noe der retter tankene øyeblikkelig mot alarmerende krigs sirener, som varsler fare på fære, men som i åpningskuttet, roer ting ser etter hvert, og "falsk" alarm, men så tar ting seg opp i tempo, og blir nesten noe "dansevennlig" ut av alt sammen, men da med ei deilig og hypnotisk rytme i hop med svalende bris i bakgrunnen.

Vakkert blir det, og nei, denne skiva var helt klart mange hakk over, de senere studioskivene man har vært gjennom, og mulig kun Thief (1981) soundtracket, som kan matche i helhet.

Rubycon er nok muligesn et sånt album, som ville vært utmerket å hatt i øregangene, på nettopp ei tidlig morgen, kanskje traskende rundt på ei sandstrand, eller i tåkeaktig omgivelser i skogen, men nei, avslappende musikk, og det høres så ufattelig mye friskere og "rent" ut, da i forhold til mye av bandets senere utgivelser, hvert fall av det man selv har vært innom.

For de som søker mer fart og "moro", er det nok fint lite av den slags, selv om da ting begynner å pulsere og bygge seg opp, først etter rundt 7-8 minutter, men ja, masser av variasjon og taktskifter, gjør jo at man blir med på ei liten reise, en som muligens vil være mer givende, ved senere besøk.

En ting er jo sikkert. Det er ikke noe sjokk at denne gjengen ble snart en stor favoritt å hyre inn, som komponister til utallige filmer gjennom 70 og 80-tallet, og ikke umulig at mye av grunnen til skivas noe gjenkjennelige lydbilde, kanskje kommer av at de kjørte litt gjenbruk av eget materiale, og dytta det inn i nevnte filmsoundtracks.


Rating: 8/10

Høydepunkter: Rubycon Part One og Rubycon Part Two

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Afghan Whigs - 1965 (1998)

Falt for denne gruppa, etter to meget robuste impulskjøp, selv om en muligens var noe under innflytelse av mang en skrytetråd på gamle VGD og musikkforumet, så ja, Gentlemen og Black Love i vinter 2016 var slettes ingen fæl måte å bli introdusert på.
Synes nok sistnevnte ikke helt maktet å følge forgjengeren, låt for låt, men denne inneholdt nå likevel noen av de kanskje beste og tøffeste stundene.

1965 virker som en der fikk mest positive lovord, og så det som logisk å legge inn ei bestilling i vår samme året, og ja, det tok sin tid, og ukene gikk, ingen album, og så plutselig fant man ei nær ubrukt CD hos Fretex, og da var det lite å lure på.
Men tja, tror man aldri kom skikkelig i gang, og det forble liggende sånn halvveis ut på vent, og etter hvert gikk tiden, og ja, først nå at en prøver seg på ny.

Black Love var vel ei noe mer tilbakelent og ikke fullt like sinna og småskitten affære som Gentlemen, og mer fokus i retning soul og r&b rytmer, som i grunn passet dem fint, og virker som de bare gikk enda lenger med 1965.

Men dessverre vil det seg ikke helt denne runden heller, tross av noen absolutte perler, så finner jeg meg aldri helt til rette, og tja, beholdes, men tvilsomt en som vil gå flere runder med det aller første, og får heller se å gi forgjengerne et nytt besøk, utover sommeren.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Somethin' Hot, Uptown Again, 66, Citi Soleil, John the Baptist og The Vampire Lanois

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
The Prodigy - The Fat of the Land (1997)

Mitt 11-12 år gamle jeg, ville nok lett ha slengt ut ei perfekt 10er til denne. Og kanskje ikke så rart, ettersom få skiver/band fremsto som særlig tøffere og kulere, enn hva The Prodigy gjorde i perioden vår 1997 sommer 1998.
Dette var jo også storhetstiden for boyband/girlband (Spice Girls, En Vogue, Eternal, All Saints, Bewitched, Solid Harmonie, Take That, Boyzone, Backstreet Boys osv, osv) så ja, dette var definitivt en fin antidose til den slags, og utmerket treningsmusikk til å booste motivasjonen noen ekstra hakk med.

Selv om det var Music for the Jilted Generation, to år tidligere, der for alvor gjorde meg oppmerksom på bandets energiske og ufattelig fengende sound, så må vel Fat of the Land anses som deres kanskje mest kommersielt vellykkede utgivelse, og en som attpåtil virket å slå godt an, ja selv hos "haterne", de som så på elektronisk musikk, som det laveste av det laveste.
Men Prodigy fremsto jo som noe ganske annet, der de lignet mer på et rocke/punk band, i stil og oppførsel, og var ikke bare enda en gjeng ansiktsløse DJs/produksjonsteam, som sto godt gjemt i studio, alt mens diverse pene syngedamer og munnrappe ræppere ble solgt ut til massene.

Prodigy hadde vel også stadig bygd seg større med hver utgivelse, der nevnte Jilted Generation bød jo velkjente MTV videoklassikere som Voodoo People, Poison og No Good (Start the Dance), og virket som særlig MCene-vokalistene (Maxim og Keith) ble mer fremtredende for hver nye video/singel, og få videoer skapte vel like mye oppmerksomhet, som det Firestarter gjorde, og den føyk vel hele veien til topps også på hitlistene, så ingen tvil om at suksessformelen var på god gli.

Hjalp vel også godt på, at foreldre og lærere var ikke særlig imponert, og en i klassen dro med seg Smack My Bitch Up når vi skulle ha "ta med deg en låt" til musikktimen, og hvor alle fikk spilt hver sin favoritt, og mot slutten skulle hele klassen stemme over hvem de likte best.
Selvsagt vant boybanda som Boyzone eller Backstreet Boys, grunnet overflod av jenter, men har en følelse av at noen av gutta også solgte seg ut, men ja, vi prøvde så godt vi kunne, men Prodigy nådde kun en skuffende fjerdeplass, til og med slått av Aaron Carter, det var vondt.

Men vi visste at slike kåringer var bullshit, og ekstra kjipt når læreren tillot ene boyband låt etter den andre, og spilte dem fullt ut, men Prodigy ble avbrutt etter 2 minutter.

Albumet Fat of the Land har man ikke vært innom, siden vinter/vår 2003, og selv da, hadde det ikke blitt dratt frem på en del år, så ikke umulig at man kanskje hadde blitt litt lei, og vel, det var jo alltids en innertier når en kjørte egentrening utendørs eller innendørs, samt et album som ofte ble spilt i gymtimene på skolen.

For lite å si på energien og hvor fengende det fortsatt fremstår, selv om det dessverre også blir kanskje litt vel tydelig, at flere av sporene dras ut, litt vel lenge, og kunne fint vært nedjustert noe.

Selv har jeg en følelse av at forgjengeren vil gå et ørlite hakk i pluss, men Fat of the Land er så absolutt et av 90-tallets mer uforglemmelige utgivelser, der byr opp til massive beats og sampling, men ja, kan også bli noe gjentagende i perioder, og ei sånn plate man tvilsomt drar frem 3-4 ganger på rad, men mimrer over der og da, og vil selvsagt beholdes, men ja, blir nok en stund til neste besøk.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Smack My Bitch Up, Breathe, Diesel Power, Mindfields, Narayan og Firestarter

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Van Morrison - Avalon Sunset (1989)

På høy tid å gå gjennom litt Van Morrison album, og allerede to år siden Poetic Champions Compose (1987) ble hørt igjen, og alltid likt den godt, mens Avalon Sunset holdt liksom aldri helt på interessen, hele veien ut.
Mulig et nyere besøk, kan forandre på det.
Mannen hadde jo noen svære pop hits, og ballader i denne perioden, hvert fall om en går ut i fra antall filmer og tv-serier de har blitt benyttet tungt og ofte i, men virker også som ei periode han var i det meget følsomme, og dette går jo igjen som hovedtema her.

Albumåpneren Whenever God Shines His Light med Cliff Richard, er slettes ikke fæl, og synes de to finner tonen greit, selv om låta kanskje kunne ha vært nedjustert litt i lengden.

Contacting My Angel er ei liten favoritt her, og ble spilt mye i sommer 2012 på sene kvelder. Deilig, avslappende og nydelig musikk, og vanskelig å ikke bli litt "snufsete" av den slags.

I'd Love to Write Another Song, er en langt mer lystig og fengende sak som man kommer raskt i godt humør av, mens hiten Have I Told You Lately? fortsetter ei ganske så jamn og god åpning.

Coney Island og I'm Tired Joey Boy er to relativt korte snutter, hvor førstnevnte er ei fin blanding av det rolige og stemningsfulle, med litt "random" prating fra Van the Man, og kunne godt ha vart litt lenger.

Alt er nå likevel ikke like interessant og fengende, og enkelte bikker for mye over i småkjedelig voksenpop, der gjør seg sikkert greit i bakgrunnen, men det er nå ikke slik man helst vil forbinde med Van Morrison.
Heldigvis ankommer albumets absolutte høydare i Orangefield, der hadde nok fortjent å få være med på ei sterke plate, og en som burde jo ha blitt en hit i mine ører.

CDen man eier, er ei 2008 Remaster, der i hop med samtlige Van Morrison album, skulle bli utgitt i ulike perioder rundt 2007-08 i samme albumserie, med bonusspor og fyldig booklet, men virka som noe gikk skeis, og det stoppet lenge før de mange planlagte skivene ble utgitt, og veldig synd, for mange man kunne tenkt seg, hvert fall og oppgradere fra eldre CD utgaver over til nyere.

Avalon Sunset har så absolutt noen høydepunkter, men også et par for mange forglemmelige sådan, og ender med ei:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Whenever God Shines His Light, Contacting My Angel, I'd Love to Write Another Song, Have I Told You Lately?, Coney Island og Orangefield

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Kings of Convenience - Quiet is the New Load (2001)

Ei fin og lavmælt plate, der har surra og gått litt i bakgrunnen, siste ukene, men først i dag at den bikka opp et ørlite hakk opp, kontra oppfølgeren (Riot on an Empty Street), der man var innom i fjor vinter. Ikke umulig at også den, vil gjøre seg bedre, ved et gjenhør.

Gutta synger bra, og det er god stemning og flyt hele veien, men det kan kanskje bli litt vel "trygt" og behagelig i lengden, og ikke mange stedene hvor det er gjort plass til de helt store taktskiftene. Men som ei absolutt godkjent morgenskive å spille av, til en god frokost, så funker det jo så absolutt, men ja, hjelper på å være litt i det rette humøret, og ender så med ei:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Winning a Battle, Losing the War, Toxic Girl, Singing Softly to Me, I Don't Know What I Can Save You From, Failure, Leaning Against the Wall, Little Kids, Summer on the Westhill og Parallel Lines

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Tangerine Dream - Phaedra (1974)

Vel, der Rubycon steg for hver gjennomgang, og forventningene kanskje også gikk noe opp, i retning albumet som virker å være ofte omtalt som Tangerine Dreams beste, men ja, snakk om totale motpoler, for dette var en gedigen nedtur, og hjelper ikke på å gi det særlig flere runder, ettersom man bare blir stangende inn i en vegg av total likegyldighet.

I det minste bød oppfølgeren, lytteren opp til ei musikalsk reise, der stemning, melodi og variasjon sørget for at man aldri kjedet seg, men ja, kun et par minutter ut i tittelkuttet, så sitter en å henger med hodet, vel vitende om at det fortsatt er nesten et kvarter igjen med mye av det samme.
Men nå holder det, det blir ikke bedre, og innser at bandet er definitivt et som tvilsomt vil bli noen gang ende som nær og personlig favoritt, men mer av typen som holder deg på god avstand, ikke ulikt et pent eller mye omtalt maleri/kunstverk plassert ved et museum, og slik føles det også i store perioder med Phaedra og senere album fra tyskerne.

Sikkert banebrytende og viktig i 1974, samt at i ulike bruddstykker, godt fordelt utover, så kommer det jo tydelig frem at selv langt ut mot 90-tallet, har artister innenfor elektronika og dance genrene, hentet heftig med innflytelse fra skiva. Men ja, Kraftwerk hadde definitivt melodier, rytme og sjarm, og Tangerine Dream har muligens mer fokus i stemning og atmosfære, men ja, ingen tvil om hvem av de to, en helst foretrekker.

Enkelte steder ut, hører en jo små hint om ting som skal komme, særlig innen filmmusikk, og helt klart mer givende, ettersom du ikke trenger 10 minutter med "ingen ting" før man får et par sekunder med melodi, og så er det pån igjen.

Ser ingen vits i å "tvinge" meg mer på, og godtar at dette er ikke noe å beholde videre i samlingen.
Rubycon og Thief soundtracket er definitivt mer min type musikk, der selvsagt skal tas vare på, og mulig Firestarter (1984) og Sorcerer (1977) samt The Keep (1983) vil bli sjekket ut senere, men nå holder det for denne gang.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Ingen

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Vangelis - Blade Runner Trilogy, 25th Anniversary (2007)

Vel vitende om hva som lå i vente sen høst 2007, med 25 års jubileum og ørten ulike DVD, HD-DVD og Blu-ray utgivelser av den legendariske sci-fi klassikeren, var det likevel knyttet ekstra til spenning når nyheten om at soundtracket til Vangelis, skulle få ei komplett 3-disc CD utgivelse i forbindelse med "25 års bursdagsfesten".

Da var skuffelsen desto større, når det etter hvert gikk opp, at denne "komplette" utgaven, kun var ei overprisa melking av et fantastisk film soundtrack (utgitt første gang i originalversjon 1994), og som man allerede hadde fra før i samlingen, og ellers bød det opp til 2 ujamne og tidvis rotete "bonus skiver", da med uutgitt musikk samt en del fullstendig uinteressant nyere bidrag fra Vangelis med venner.

Tror jeg ikke var alene, om å forvente at nå skulle endelig all den deilige og stemningsfulle musikken fra det minst like legendariske og uoffisielle 2 timers bautaen "Esper Edition", få sin verdige CD versjon. Men slik gikk det altså ikke, og selv om en liten del av de samme melodiene og kuttene er inkludert i varierte utgaver på Disc 2, så foretrekker man så og si alle de fra Esper utgaven, der har et råere og mindre "polert" lydbilde over seg.

Men rettigheter og sikkert mye krangel, sto nok i veien, og vel, disc 1, eller original sountracket fra 1994 CDen (som en har nå 3 stykker av) er jo en soleklar 10/10, og gikk gjennom den i våren 2020 med stor suksess.

Dessverre er altså fallhøyden meget stor på de to andre CDene, tross noen fine stunder, her og der. Men det virker for oppstykket og knotete satt sammen, og mangler helheten fra CD1, og som om noen har i all hast bare slengt sammen, for å cashe inn på filmens 25 års feiring.

Synd, for Vangelis og fansen hadde fortjent en langt bedre og komplett CD versjon, men antar at dette forblir det nærmeste man kommer, men heldigvis ligger Esper Edition fortsatt ute i sin helhet, men skulle så gjerne hatt den i samlingen ved siden av favoritt soundtrackene mine.

Alt i alt, CD 2 og 3 er av typen der en knapt husker særlig av, og meget sjeldent lysten er der, til å høre dem i sin helhet. CD 1 er selvsagt den store klassikeren her, men ja, en skuffende trippel CD, der også inneholder ei bitteliten booklet, med noen forord av Ridley Scott, som virker å være mer interessert i å prate om filmen og re-lanseringen, med litt om Vangelis her og der.

Ville så gjerne gi denne litt høyere rating, men kommer ikke unna hvor skuffende CD 2 og 3 er i forhold til CD 1, og da blir totalsummen deretter.

Rating: 7/10

Høydepunkter: CD 1

Brukeravatar
B.E.
Innlegg: 2160
Sted: Langt ut på landet, midt i tjukkeste bibelbeltet

Legg inn av B.E. »

Frank.N.Steen skrev: lør mai 21, 2022 10:03 am The Prodigy - The Fat of the Land (1997)
Selv hadde jeg mistet mye av interessen for The Prodigy i 1997. Kjøpte det første albumet i 1992 - Experience, og det andre albumet i 1994 - Music for the Jilted Generation.

Men i 1997 var The Prodigy for lengst ferdig fortært for min del. Men husker dog noen av låtene fra The Fat of the Land var ganske populære på diverse fester.

Brukeravatar
Frank.N.Steen
Innlegg: 3879
Sted: Oslo

Legg inn av Frank.N.Steen »

Bilde
Infinity - www.happy-people.net (1999)

Norsk Eurodance duo, der virket å fortsette litt i samme spor som norsk-svenske Solid Base, da ved å holde koken i sen 90-talls Eurodance, og Infinity maktet jo å være mer enn kun ei one-hit wonder, ettersom de hadde vel en 2-3 hits i sommer-høst 1998, og ble vel også noe Melodi Grand Prix forsøk på dem mye senere ut.

Kun hørt gjennom, grunnet nostalgi og spesielt låta Makin' Out, som medvirket på Absolute Music 25, og ja, en fin tid som ungdom, der man begynte å bli kjent med hjemmefester og det var jo spennende.

Ikke så mye å si på musikken. Den er typisk for sin tid. Søt, boblete og små fengende, men i større doser, blir det kjapt litt vel i overkant mye, og tar man bort "høydarene" er nok dette ikke mye å juble over, om en da ikke er kjempeglad i 90-talls dance.

Rating: 3/10

Høypdeunkter: Makin' Out og Happy

Svar

Create an account or sign in to join the discussion

You need to be a member in order to post a reply

Create an account

Not a member? register to join our community
Members can start their own topics & subscribe to topics
It’s free and only takes a minute

Registrer

Sign in

Gå tilbake til «Musikk»