https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fil:Vos ... t_data.svg
Maksimumstemperatur: Minimumstemperatur: Avkjøling: Oppvarming: 411 000 år siden 333 000 år siden 78 000 år 10 000 år 323 000 år siden 265 000 år siden 58 000 år 27 000 år 238 000 år siden 138 000 år siden 100 000 år 10 000 år 128 000 år siden 26 000 år siden 102 000 år 27 000 år 1 000 år fra nå 86 000 år fra nå 85 000 år 10 000 år 96 000 år fra nå 198 000 år fra nå 102 000 år 27 000 år 225 000 år fra nå 310 000 år fra nå 85 000 år
Klimaprognosen viser oppvarming i vekselvis 10 000 og 27 000 år, samt avkjøling i henholdsvis 102 000 og 85 000 år, slik at hver syklus med oppvarming/avkjøling varer i 112 000 år. Den globale temperaturen varierer med ca. 10 grader Celsius i hver syklus. Mellom 2 nabovarmetopper finnes typisk 2 par små varmetopper med temperaturstigning på under 5 grader Celsius. Dagens globale temperatur forventes å begynne å synke om ca. 1 000 år, slik at den 85 000 år senere vil ha sunket med ca. 10 grader Celsius.
Årsaken til de globale syklusene med varighet på 112 000 år kan være geologisk, ettersom det ikke forventes noen store endringer i solinnstrålingen de neste 50 000 år. Påstanden støttes av at temperaturen i Jordens indre er nesten like høy som temperaturen på Solens overflate, som er ca. 30 000 ganger lenger unna.
Drivhuseffekten hvor kortbølget stråling fra Solen varmer opp Jorden, som igjen sender ut langbølget stråling som reflekteres mot Jorden av drivhusgasser, begrenses av at alle drivhusgasser er tyngre enn luft. Drivhusgassenes refleksjon av solinnstrålingen forhindrer at temperaturen på Jorden kommer opp i 130 grader Celsius, som på Månens dagside hvor sollyset ikke svekkes av noen atmosfære.
Mengden CO2 i Jordens atmosfære følger den globale temperaturen med et etterslep på et par hundre år, hvilket kan forklares ved at radioaktive geologiske prosesser i Jordens indre skaper trykk og varme, og slipper ut CO2 fra ca. 100 000 undersjøiske vulkaner og ca. 80 000 km med tektoniske plater langs Jordens midthavsrygger, hvorved økningen av havtemperaturene frigjør CO2 til Jordens atmosfære, ettersom kaldt vann absorberer mer CO2 enn varmt vann.
Hvis en reduksjon av CO2-innholdet i Jordens atmosfære reduserer den globale temperaturen, vil også havet avkjøles og absorbere mer CO2 fra atmosfæren, hvorved det reduserte CO2-innholdet i Jordens atmosfære vil redusere både den globale temperaturen og CO2-innholdet i Jordens atmosfære. Hvordan en slik mekanisme i så fall vil opphøre å virke før enten havet er fryst til, eller all CO2 i atmosfæren er absorbert av havet, er ikke vitenskapelig beskrevet.
Med tanke på at neste istid ifølge klimaprognosen kan være mindre enn 1 000 år unna, bør forsøkene på å redusere Jordens globale temperatur revurderes. Verdensrommets kulde formodes å være en større fiende for alt levende, enn Jordens livgivende varme.
Således bør det vurderes å slippe ut all menneskeskapt CO2 i Jordens atmosfære, både på bakgrunn av de grønne plantenes næringskjede, hvori også menneskene kan betraktes å inngå, og på bakgrunn av klimaprognosens påvisning av at neste istid er på vei, hvorved Oslo forventes å ligge under 1-2 km med is om mindre enn 86 000 år.