1. Målt temperatur i 333 000 år (iskjerneprøve – Petit et al., 1999).
2. Sammenligning mellom Jordens og Månens overflatetemperaturer.
3. Klimagassers refleksjon av varmestråling.
4. Matematikken bak målt global temperatur.
Teorien konkluderer med at CO2 i Jordens atmosfære trolig får global overflatetemperatur til å søke mot Jordens globale gjennomsnitt.
1. Målt temperatur i 333 000 år (iskjernetemperatur + 16 °C):
Tid: Global temperatur: Gjennomsnitt: 333 000 år siden 8,0 °C 323 000 år siden 19,0 °C 13,50 °C 265 000 år siden 7,5 °C 238 000 år siden 18,0 °C 12,75 °C 138 000 år siden 7,0 °C 128 000 år siden 19,0 °C 13,00 °C 26 000 år siden 6,5 °C I dag: 17,0 °C 11,75 °C 1 000 år fra nå 18,0 °C (Prognose) 86 000 år fra nå 6,0 °C (Prognose) 96 000 år fra nå 19,0 °C (Prognose)Jordens gjennomsnittlige globale overflatetemperatur: 12,75 °C.
https://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Vostok_Petit_data.svg
Dette innebærer trolig at klimagasser, herunder CO2, får dagens globale temperatur på 17 °C til å søke mot 12,75 °C.
2. Sammenligning mellom Jordens og Månens overflatetemperatur:
Jorden: Minimum -89,2 °C, maksimum 56,7 °C.
Månen: Minimum -173,15 °C, maksimum 116,85 °C.
Forskjellene i overflatetemperaturer er forenlig med at Jordens klimagasser reduserer høye overflatetemperaturer og øker lave overflatetemperaturer, og således stabiliserer global temperatur.
3. Klimagassers refleksjon av varmestråling:
Jordens klimasykluser (global oppvarming/avkjøling over 112 000 år) tyder på at CO2 hindrer varmestrålingen det er mest av – utgående varmestråling fra Jorden når det er kjølig, inngående varmestråling fra Solen når det er varmt – og bidrar til at Jordens globale gjennomsnittstemperatur søker mot 12,75 °C.
Dagens klimakonsensus påstår at CO2 reflekterer mindre varmestråling vekk fra Jorden enn tilbake til Jorden – en mystisk effekt som kalles drivhuseffekt uten drivhus. Følgen av effekten skal være at CO2 øker havets temperatur, hvilket frigir CO2, hvilket øker havets temperatur, hvilket til slutt vil kunne medføre at havet koker – noe empirisk viten avskriver som vås.
Vi betrakter påstanden: «Drivhusgassene slipper gjennom den kortbølgete strålingen fra Solen, men fanger opp den langbølgete varmestrålingen fra Jorden.» Det som burde få alarmklokkene til å kime, er formuleringene «den kortbølgede strålingen fra Solen» og «den langbølgede varmestrålingen fra Jorden». Det saken dreier seg om, er mengden varme CO2 hindrer / slipper gjennom fra Solen og Jorden: Mengden er spesifikk for CO2, og uavhengig av den målte varmens form, bølgelengde eller beskaffenhet.
Ytterligere generelle påstander fra dagens klimakonsensus, er at en reduksjon av klimagasser i Jordens atmosfære vil redusere Jordens globale overflatetemperatur – hvilket er uforenlig med at det også vil øke mottatt UV-stråling ved Jordens overflate.
Dagens klimakonsensus ser ikke ut til å ha tatt tilstrekkelig høyde for at Jordens ca. 100 000 undersjøiske vulkaner (grunnet radioaktive prosesser i Jordens indre som skaper trykk og varme) slipper ut CO2 og varme i sykluser – av dagens klimakonsensus ofte feilaktig beskrevet som menneskeskapt global oppvarming.
4. Matematikken bak målt global temperatur:
Matematikken bak den målte globale temperaturen, er i dag ikke på plass: T = N + J + S er helt ukjent (hvor T = temperatur i °C, N = Nullpunkt ca. -273 °C, J = Jordvarme og S = Solvarme). J gir frostfrie kjellere, også i perioder hvor S er fraværende. Varmen ved Solens overflate er tilnærmet lik varmen i Jordens indre, ca. 5 500 °C.
For T = 0 °C = N + J + S, er J + S = ca. 273 °C varmeeffekt (varme som må tilføres for å opprettholde 0 °C over tid).
Uten J eller S, vil en gitt temperatur over tid synke mot N. Ser man bort ifra N, kan man pr. definisjon ikke vite hva et termometer måler: Dagens klimakonsensus er ikke i nærheten av å kunne skille mellom J og S og menneskeskapt global oppvarming.
Klimateorien sier at klimagasser ikke varmer opp Jorden, men får Jordens overflatetemperatur til å søke mot globalt gjennomsnitt:
Med en global temperatur over 12,75 °C, vil Jordens atmosfære empirisk hindre mest S, hvilket gir avkjøling.
Med en global temperatur under 12,75 °C, vil Jordens atmosfære empirisk hindre mest J, hvilket gir oppvarming.
I motsatt fall, ville Jordens globale gjennomsnittstemperatur ha vært en annen: Årsak og virkning er to sider av samme sak.
Konklusjon: CO2 stabiliserer Jordens globale overflatetemperatur.
I bunn og grunn gir dagens klimakonsensus inntrykk av at at Jordens sykliske globale oppvarminger/avkjølinger ikke eksisterer, altså at man ikke kan forvente en global avkjøling etter en global oppvarming – til tross for at det motsatte er vitenskapelig bevist. I den grad FNs klimapanel holder tilbake informasjon om Jordens globale oppvarminger/avkjølinger, må det betraktes som forkastelig.
Sannheten om Jordens globale temperatur, er at det 1/6 av tiden vil foregå en global oppvarming og de øvrige 5/6 av tiden en global avkjøling – bevist empirisk over 420 000 år. Forsøk på å endre dette, vil kunne virke mot sin hensikt og ruinere menneskeheten og alt liv.