Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

The Fixx - Reach the Beach (1983)

Kjøpt inn nylig, ene og alene, grunnet den uimotståelig fengende One Thing Leads To Another, der medvirket i GTA: Vice City (2002), men av en eller annen grunn, var blant de få låtene som aldri dukket opp på det offisielle CD soundtracket.

I likhet med andre britiske New Wave og synthpop band fra tidlig 80-tallet, er lydbildet deres ofte innom ei rekke ulike stilarter, men ettersom dette er bandets andre fullengder, er det nok kanskje litt tightere og gjennomført levert enn debuten.
Nevnte 80-talls hit, åpner opp, da med ei funky og meget dansevennlig preg, der følges kjapt opp av The Sign of Fire, der sikkert også var ei singel fra albumet, men kanskje ikke like øyeblikkelig gjennomtrengende som sin forgjenger.

Deretter og ut, blir det aldri ei like stødig ferd, hvor enkelte er mest forglemmelige, til små irriterende, men de har ei tendens til å gjenvinne seg her og der, før albumet avsluttes med den soleklart beste sangen, Outside, der ble kjapt ei favoritt, og alltids litt synd når en så god sak, havner på en plate der dessverre har så få som makter å matche dens kvalitet.

Alt i alt, produksjonen er veldig av og på, der på det beste, er det fantastisk, elegant og mektige saker, men havner dessverre også litt for mye nedi tidvis gyselig leking med studioeffekter og overbruk av litt for brautende synther, og mangler et par virkelig gode spor ekstra, samt flyten, før den ville ha vært oppe med de beste New Wave utgivelsene fra 80årene, men skal definitivt sjekke opp mer fra The Fixx, og albumet beholdes, ene og alene grunnet topplåtene.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: One Thing Leads to Another, The Sign of Fire, Saved by Zero, Opinions, Changing og Outside

[Frank.N.Steen]

Scorpions - Blackout (1982)

Ny runde med tyskerne, og ei skive man forventet litt mer av, da med tanke på ryet Blackout virker å ha blant fans, men tidlig ut, så ble en hele tiden sittende og sammenligne med Lovedrive (1979), og dessverre makter ikke Blackout å være like givende i mine ører, ettersom de vanlige forglemmelige og småkjipe bidragene, alltids kommer i veien for hva som kunne ha vært ei mye bedre skive.
Heldigvis får man noen utrolig fengende og tøffe enkeltspor, som gjør at denne definitivt blir værende med videre i samlingen.

Mulig ei man får prøve igjen, når en har kjøpt inn litt mer av bandets tidligere utgivelser, for føler at 70 og tidlig 80-tallet er nok der man burde først og fremst fokusere på.

Alt i alt, det beste sporet er så absolutt China White, og kanskje det beste Scorpions øyeblikket en har vært innom til nå.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Blackout, Can't Live Without You, Now!, Dynamite og China White

[Frank.N.Steen]

Yellow Magic Orchestra - Technodelic (1981)

Kanskje deres mest eksperimentelle og "kjølige" album, der virker sterkt inspirert av hva Kraftwerk gjorde på samme tid, men hvor tyskernes minimalistiske techno-pop, likevel maktet å komme med mye varme og romantiske melodier, så blir Technodelic mest ei hit og miss, som ikke greier å holde på interessen min, hele veien ut.

Likevel, ikke vanskelig å høre at den tighte produksjonen og samplingen, må ha vært banebrytende saker på tidlig 80-tallet. Dessverre går det nok litt for mye utover mangelen på mer minneverdige melodier og litt synd,for det er noen fantastiske enkeltlåter her, men foretrekker nok helt klart bandets mer søte, funky og sjarmerende synthklassikere, og kommer meg ikke noe høyere enn maks ei:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Pure Jam, Light in Darkness, Taiso og Gradated Grey

[Nissen]

Propaganda - A Secret Wish (1985)

Denne har jeg vel av en eller annen årsak, utsatt litt vel lenge nå. Ikke fordi man mislikte det en fikk igjen, men følte at den trengte et par runder ekstra, og ville dra den frem når tiden var inne. Ble jo handlet inn på "impuls" i fjor høst, og flere av sporene falt raskt i smak, men hadde såpass mye annet på vent, og nei, var nok lurt å være litt ekstra tålmodig, og noen ganger kan slikt lønne seg, særlig på albumfronten.

Det lille jeg visste, eller kjente til om dette tyske bandet, var jo at de gikk vel under synthpop stilen, men skilte seg tydelig ut fra de mer populære britiske på samme tid, men ble jo signert under den kjente produsenten Trevor Horn og hans ZTT plateselskap, og hvor nevnte mann visstnok skal ha bidratt på et par av bandets låter, men virket i stedet å ha mer fokus på et annet band som også var under kontrakt med ZTT, nemlig Frankie Goes To Hollywood.

Kan vel kanskje forstå hvorfor han valgte det, ettersom pengene rår, og ingen tvil om at Welcome to the Pleasuredome (1984) er jo et langt mer kommersielt og "tilgjengelig" produkt, og ble vel en av datidens mestselgende utgivelser, mye grunnet flere enorme hits. Likevel, ble det jo bråk i kulissene, og samme skjedde visst også med Propaganda.
En annen produsent (enn Trevor Horn) ble bragt inn, og ferdiggjorde A Secret Wish, og inntrykket er jo at ingen av partene angret særlig på dette i etterkant.

Vel, nok om det. Over til musikken.

A Secret Wish åpner på ei utsøkt og tidvis majestetisk måte, da via det drømmeaktige og nydelige åpningskuttet Dream Within a Dream, der varer i oppunder 8 minutter, og bare bygger og bygger seg større og mektigere, desto lenger ut en kommer, med stadig flere lag av instrumenter.
Dette er jo definitivt noe av det flotteste man har vært bort i, med tanke på 80-talls synthpop, og legger ei skyhøy standard fra første stund av.

Det hele "eksploderer" omtrent 4 minutter (til og fra) uti låta, og kan vel greit oppsummeres som ren musikalsk nytelse og klassisk ear candy deluxe. Man bare sitter og nyter og gliser seg hele veien gjennom.
Denne ville nok ha vært utmerket med øretelefoner, men den forbaska øresusen ville blitt ha blitt trigga så fælt, at nei, heldigvis har man et godt anlegg og høy talere, og denne type musikk skal spilles høyt, men ikke skadelig høyt da.

Neste ut er den prangende og fengende Murder of Love, som sparker vanvittig godt fra seg, med ei heftig og dominerende bass, og deretter kommer de synten inn, og skaper et herlig samspill, der bygger videre mot et nydelig refreng.
Er meget imponert over hvor varmt og variert det høres ut, fremfor kaldt og monotont, som dessverre mange virker å avfeie datidens synthartister med, og dette er så langt unna hva jeg ville forbundet med "kald musikk". Vakkert, varierende og meget fengende, er nå heller mer passende.

Jewel er ei meget fartsfylt og energisk kort sak, der sender tankene rett mot Trevor Horn og hans Art of Noise debut album, og ikke umulig de to banda fant tonen og var mye av grunnen til at Propaganda gikk for ZTT og Horns selskap.
Kanskje ikke den mest melodiøse låta, men fengende og meget tøft, absolutt.

Deretter følger Duel, som høres ut som kanskje skivas mest radiovennlige spor, og har en sjarmerende preg over seg, og nei, en meget sterk start det her.
P-Machinery sender tankende øyeblikkelig i retning av diverse røykfylte og neonopplyste sci-fi og post-apokalyptiske b-filmer fra 80-tallet og tidlig 90-tallet, da med sitt mekaniske og tøffe lydbilde, men ville nok også gjort seg godt på dansegulvet i de sene netter.

De resterende sporene er slettes ikke gærne, men ingen kommer nok helt opp mot det flotte åpningsnummeret, uten at det nødvendigvis trekker særlig fra total raten, men håpet kanskje på noe litt mer lignende, her og der.

Eneste jeg er litt skeptisk til, er jo hvilken CD utgave er det egentlig man har endt opp med? 9 låter, men virker å ikke helt samstemme med hva en får igjen fra CD utgaven, kontra CD coveret. Tråla meg gjennom ørten ulike versjoner på Rate Your Music, og ingen treff, men virker som Discogs har ei der treffer meget godt med tanke på riktig sporliste og spilletid, så jeg går for den, og får bare rate den RYM har oppført, som den vanlige utgaven, selv om den ikke stemmer med hva jeg får igjen fra CD utgaven min.

Alt i alt, et tidvis fenomenalt stykke synthpop, der ble vel oppsummert av bandet som: "ABBA from Hell" og sparker bokstavelig ræven til samtlige av datidens største synthband.
Dessverre hjalp jo ikke det, da det ikke er vanskelig å høre hvorfor de slet med den kommersielle delen, ettersom skiva er langt mer ambisiøs og ikke fullt så melodisk dominert som de mer kjente. Men er man fan av 80-talls musikk, særlig synthpop, så er denne et must i samlingen.

Føler likevel dette er ei skive som kan bykse opp noe mer på ratingen, men enn så lenge, må jeg si meget meget fornøyd med dette gjenhøret.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Dream Within a Dream, Murder of Love, Duel, P-Machinery, Dr. Mabuse og The Chase

Strålende plate!!

[Frank.N.Steen]

Strålende plate!!

Ja, den skiva var definitivt noe helt spesielt, særlig produksjonen og flyten den hadde, imponerte.
Prøvde meg på ei senere (mulig tidlig 90-tallet) skive fra Propaganda, men da var vel knapt noen igjen fra originalbesetningen, og lydbildet nokså forandret siden midten av 80-tallet.

[Frank.N.Steen]

Roy Orbison - Crying (1962)

Ser virkelig frem til å få hørt gjennom 2010 samleren The Monument Collection, der innehar alle hitene og b-sidene i Mono miks, samt ei hel livekonsert fra midten av 60-tallet. Men følte at Crying skiva får komme først, ettersom 1960 debuten (Singing for the Lonely) samt In Dreams fra 1963 har en allerede vært innom, der sistnevnte var det klart mest stødige studioalbumet en har hørt av Orbisons utgivelser.
Men er vel først og fremst en som egner seg best i samleformat, som så mange andre store sangere og låtskrivere fra 50-60 tallet.

For som med de to nevnte Monument albumene, kommer en ikke unna med at noen av Roys aller mektigste og beste stunder, er dessverre også "fanget" i hop med noen potensielle forglemmelige og tamme svisker, der Orbisons røst likevel greier å heve noen hakk over, men ja, ikke av typen man sitter og hører igjen og igjen.
For når en tenker på hvor høy kvalitet det var på flere av hans b-sider, er det trist at disse ikke fikk plass, alt mens ja, helt unødvendige fillers får ødelegge en sterke utgivelse.

Alt i alt, tittelkuttet, Running Scared og Lana er alle 3 Roy Orbison klassikere, mens coverversjonene av The Great Pretender og Love Hurts, ble jo faktisk hits de med, selv om de ikke er Orbisons egne låter, eller av typen versjoner mange forbinder ham med.
Ikke like bra gjennomført låt for låt, da flyten som In Dreams hadde, virker her litt mer forhasta og mangler minst 1 eller 2 kvalitetsspor, for å jekke ratingen opp litt mer, og ender så med:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Crying, The Great Pretender, Love Hurts, Lana og Running Scared

[Nissen]

[Big George]

Billy Idol Rebel Yell Muligens min favoritt på gitarbasert rock
Klasse rettog slett

Eyes without a face og Flesh for fantasy to majestetiske låter

[Frank.N.Steen]

Rush - All the World's a Stage (1976)

Ny runde med Rush liveskive, forgjengeren til Exit...Stage Left (1981) som en var innom for et par år tilbake, og huskes med stort sett positivt inntrykk, tross et noe variabelt lydbilde/kvalitet. Slikt er selvfølgelig ikke ukjent med konsertalbum. Men denne 1976 utgaven, hintet om et band som var på nippet til noe stort, og hadde jo allerede sluppet 3 studioutgivelser i forkant, og med klassikeren 2112 ikke langt unna, så føles det nesten ut som ei slags tidlig live utgave av kapittel 1 med Best of av bandet, og ville nok vært ei utmerket introduksjon til den canadiske supertrioen.

For her får man ei imponerende rekke kremlåter fra alle 3 albumene, inkludert 2 fra deres kommende, der det må ha vært ei fantastisk opplevelse å få høre det oppunder 16 minutters lange tittelkuttet 2112 for første gang, og litt artig når en hører publikums reaksjon, hvor en del åpenbart har gjort seg kjent med den, mens andre tror at det er over, kun etter 6-7 minutter, da for å innse at låta har jo bare så vidt kommet i gang.

Lydbildet er råere og tøffere enn nevnte konsertalbum i Exit... og tydelig et band som ønsker å vise at de skal bli å regne med, i mange år fremover, for hadde deres fjerde skive floppet, er det ikke så sikkert at Rush hadde holdt på særlig lengre, for platestudioet var visst ikke så imponert over det de hadde holdt på med til da, og ga dem ei siste sjanse, som de utnyttet fullt ut i studio og ikke minst utallige konsertarenaer, til perfeksjonen satt som et skudd, og resten er et stort stykke rocke historie.

Alt i alt, dette var ei tidvis herlig gjennomgang, og selv om senere live skiver hadde langt mer å by opp til låt for låt, så foretrekkes nok dette mindre polerte og langt mer kraftfulle tidlige Rush soundet, og hvor en ikke er så langt unna ei topp score.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Bastille Day, Anthem, Fly By Night/In the Mood, Something for Nothing, 2112, By-Tor and the Snow Dog, In the End og Working Man/Finding my Way

[Nissen]

Rush - All the World's a Stage (1976)

Ny runde med Rush liveskive, forgjengeren til Exit...Stage Left (1981) som en var innom for et par år tilbake, og huskes med stort sett positivt inntrykk, tross et noe variabelt lydbilde/kvalitet. Slikt er selvfølgelig ikke ukjent med konsertalbum. Men denne 1976 utgaven, hintet om et band som var på nippet til noe stort, og hadde jo allerede sluppet 3 studioutgivelser i forkant, og med klassikeren 2112 ikke langt unna, så føles det nesten ut som ei slags tidlig live utgave av kapittel 1 med Best of av bandet, og ville nok vært ei utmerket introduksjon til den canadiske supertrioen.

For her får man ei imponerende rekke kremlåter fra alle 3 albumene, inkludert 2 fra deres kommende, der det må ha vært ei fantastisk opplevelse å få høre det oppunder 16 minutters lange tittelkuttet 2112 for første gang, og litt artig når en hører publikums reaksjon, hvor en del åpenbart har gjort seg kjent med den, mens andre tror at det er over, kun etter 6-7 minutter, da for å innse at låta har jo bare så vidt kommet i gang.

Lydbildet er råere og tøffere enn nevnte konsertalbum i Exit... og tydelig et band som ønsker å vise at de skal bli å regne med, i mange år fremover, for hadde deres fjerde skive floppet, er det ikke så sikkert at Rush hadde holdt på særlig lengre, for platestudioet var visst ikke så imponert over det de hadde holdt på med til da, og ga dem ei siste sjanse, som de utnyttet fullt ut i studio og ikke minst utallige konsertarenaer, til perfeksjonen satt som et skudd, og resten er et stort stykke rocke historie.

Alt i alt, dette var ei tidvis herlig gjennomgang, og selv om senere live skiver hadde langt mer å by opp til låt for låt, så foretrekkes nok dette mindre polerte og langt mer kraftfulle tidlige Rush soundet, og hvor en ikke er så langt unna ei topp score.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Bastille Day, Anthem, Fly By Night/In the Mood, Something for Nothing, 2112, By-Tor and the Snow Dog, In the End og Working Man/Finding my Way

Ett av mine favorittband. Bra skive

[Biff_Byford]

Rush - All the World's a Stage (1976)

Ny runde med Rush liveskive, forgjengeren til Exit...Stage Left (1981) som en var innom for et par år tilbake, og huskes med stort sett positivt inntrykk, tross et noe variabelt lydbilde/kvalitet. Slikt er selvfølgelig ikke ukjent med konsertalbum. Men denne 1976 utgaven, hintet om et band som var på nippet til noe stort, og hadde jo allerede sluppet 3 studioutgivelser i forkant, og med klassikeren 2112 ikke langt unna, så føles det nesten ut som ei slags tidlig live utgave av kapittel 1 med Best of av bandet, og ville nok vært ei utmerket introduksjon til den canadiske supertrioen.

For her får man ei imponerende rekke kremlåter fra alle 3 albumene, inkludert 2 fra deres kommende, der det må ha vært ei fantastisk opplevelse å få høre det oppunder 16 minutters lange tittelkuttet 2112 for første gang, og litt artig når en hører publikums reaksjon, hvor en del åpenbart har gjort seg kjent med den, mens andre tror at det er over, kun etter 6-7 minutter, da for å innse at låta har jo bare så vidt kommet i gang.

Lydbildet er råere og tøffere enn nevnte konsertalbum i Exit... og tydelig et band som ønsker å vise at de skal bli å regne med, i mange år fremover, for hadde deres fjerde skive floppet, er det ikke så sikkert at Rush hadde holdt på særlig lengre, for platestudioet var visst ikke så imponert over det de hadde holdt på med til da, og ga dem ei siste sjanse, som de utnyttet fullt ut i studio og ikke minst utallige konsertarenaer, til perfeksjonen satt som et skudd, og resten er et stort stykke rocke historie.

Alt i alt, dette var ei tidvis herlig gjennomgang, og selv om senere live skiver hadde langt mer å by opp til låt for låt, så foretrekkes nok dette mindre polerte og langt mer kraftfulle tidlige Rush soundet, og hvor en ikke er så langt unna ei topp score.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Bastille Day, Anthem, Fly By Night/In the Mood, Something for Nothing, 2112, By-Tor and the Snow Dog, In the End og Working Man/Finding my Way

Fantastisk band og selvfølgelig fantastisk album. Men 2112 ble gitt før, ca halvår før tror jeg. Er jo opptak fra 2112 turnen som er basisen her, se bare på bakgrunnen hvor det kjente 2112 motivet preger scenen.

[Nissen]

David + David - Boomtown (1986 A&M Records)
Glemt perle og et av de fineste popalbum som kom ut på 80tallet.

[Frank.N.Steen]

Fantastisk band og selvfølgelig fantastisk album. Men 2112 ble gitt før, ca halvår før tror jeg. Er jo opptak fra 2112 turnen som er basisen her, se bare på bakgrunnen hvor det kjente 2112 motivet preger scenen.

Ja du sier noe der, og hadde jo faktisk ikke tenkt på det med omslaget/motivet i bakgrunnen. Er det the Starman eller noe slikt symbolet/motivet ofte blir kalt av fansen? Det går igjen på samtlige av 1997 Rush CD remastrene en har kjøpt inn, og nei, får prøve å lete opp noen av de senere live skivene, for har fortsatt mye på vent fra det holdet.

[Frank.N.Steen]

The Feelies - Only Life (1988)

Fortsetter i grunn der forgjengeren The Good Earth (1986) slapp, da med mer tilbakelente, varme og fengende gitarmusikk, og av typen skive og band som vokser seg litt for hvert besøk.

Kanskje ikke helt der oppe med den tidvis enorme debuten Crazy Rhythms fra 1980, men mye hadde jo skjedd både i retning lydbilde, og da ikke minst innad, med tanke på utskiftninger av bandmedlemmer siden den tid. Så nei, mye herlige, snertne og søte melodier, gitarsoloer og outroer, som gjøre at alt bare ruller fint av sted, og låt for låt, så synes jeg faktisk at Only Life er ei sterkere utgivelse enn andre skiva, og føler en har funnet greit frem til hva slags type 80-talls skrangle-rock man helst foretrekker, eller vil ha mer av, gjennom band som The Feelies og australske The Church, som innehar en del likheter i gitar og lydbildet sitt, samt dette med å kombinere sjarmerende og tidvis små sære låter melodier, til å ende opp å bli storslagen musikk.

Nesten litt vanskelig å komme seg gjennom hele albumet, tross ei spilletid på knappe 40 minutter, da en blir bare sittende og tracke seg tilbake til start, og når en tror man har funnet ei ny favoritt, så jaggu meg kommer en like god eller fengende låt, like etter. Og den slags har man dessverre ikke fått oppleve for mye, siste tiden.

Alt i alt, låt for låt, er det nærmest en umulig oppgave å kun plukke en og annen, av så mange knallsterke spor, men Deep Fascination, tittelkuttet og Too Far Gone er nok en trio som blir spilt ekstra mye på anlegget fremover.

Rating: 9/10

Høydepunkter: It's Only Life, Too Much, Deep Fascination, Higher Ground, The Undertow, For Awhile, The Final Word, Too Far Gone og What Goes On

[Big George]

David + David - Boomtown (1986 A&M Records)
Glemt perle og et av de fineste popalbum som kom ut på 80tallet.

Liker godt den første låta "Welcome to the Boomtown"

[BiggusD]

Siste albumet? Bokstavelig talt:



(vil kalle dette fantasy ambient)

[InsVerderben]

Soundgarden, Superunknown.

https://www.google.com/search?ie=UTF-8& ... perunknown

Klassiker og går ikke lei, selv snart 29 år etter utgivelsen.
Chris Cornell, for en vokalist, formidler og sørger hans bortgang den dag i dag..!

[Frank.N.Steen]

Van der Graaf Generator - Still Life (1976)

Ny og mest sannsynlig siste innkjøp/runde av dette britiske prog-bandets 70-talls skiver, for makan til skuffelse, og innser at mye av forventningene har gått rett i dass. Her kan en nok "takke" skyhøye omtaler og ratings fra ulike hold, men nei, dette bare gikk lenger og lenger unna, alt en likte med The Least We Can Do Is Wave to Each Other.

Det blir for syltynt og kjedelig, og det minste tegn til fine eller interessante melodier, går kjapt over i å drukne med endeløse "blææææ-blæææææ-prææ" blåselyder og eviggående babbel, nei, må bare innse at andreskiva deres var nok det til nå beste man har vært innom, men etterpå har bare nedturene kommet på rekke og rad, og kjenner at for hver gjennomgang, så blir motivasjon og humør bare dårligere, så gir meg nå, før det bikker enda lenger i minus.

Teatralsk og dramatisk prog funker, men gi meg nå hvert fall noe med litt mer trøkk, råskap og et ørlite hint om melodi/riff, ikke bare endeløse 7-10 minutter søvndyssende "stemningsfulle" låter, der går absolutt ingen steder, hvert fall i mine ører.

Rating: 4/10

Høydepunkter: My Room (Waiting for Wonderland)

[Frank.N.Steen]

Trevor Jones & Randy Edelman - The Last of the Mohicans (1992)

Så igjen for røflig et år tilbake, og joda, fortsatt ei tidvis storslagen film, mye flotte scener og intensitet, men tja, måtte vel omsider bryne meg på soundtracket, der åpnes med det velkjente og dramatiske main themet eller main titles, der Trevor Jones også tok sterkt i bruk, i Stallone actionfilmen Cliffhanger, året etter.

Deretter og ut, får man en fin rekke med stemningsfulle og melodiske låter, dessverre kommer en ikke unna med at gjenbruken av hovedtemaet blir raskt "oppbrukt", men etter hva en forstår, så hadde Jones ikke all verdens tid på seg, så innsatsen ble aldri helt ferdiggjort, før nesten ti år senere, når han utga ei komplett skive, med musikken fra filmen, slik han opprinnelig hadde tenkt seg at det skulle være.

For etter litt over halvveis ut, tar en annen kjent komponist over, nemlig Randy Edelman, og selv om det ikke er fullstendig nedtur, så makter han ikke å nå de samme høyder som Jones arbeid, og gjør at et potensielt sterkere album, blir trukket noe ned, men får heller vurdere å sjekke opp den nevnte komplette Trevor Jones filmmusikken, for hadde en visst dette på forhånd, ville en nok forsøkt å lett opp det, fremfor denne halvveis ferdig gjorte utgaven.

Av andre åpenbare høydepunkt, må de utrolig vakre og oppbyggende irske eller keltiske The Kiss og Promentory nevnes, og selvsagt Clannads I Will Find You, der lider av ei altfor kort versjon, og burde ha blitt utvidet til minst en 3-4 minutter, ikke underkant av 2.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Main Titles, Elk Hunt, The Kiss, The Glade Part II, Fort Battle, Promontory, Cora og Clannad - I Will Find You

[Frank.N.Steen]

Giorgio Moroder - Midnight Express (1978)

Fikk et meget bra gjensyn med filmen i fjor vinter, og gikk nesten hele veien til topps på ratingstigen, så når en omsider fikk plukka med seg soundtracket for ei tid tilbake, hadde en vel mest det fantastiske hoved temaet i øregangene, og håpet på mer av samme kvalitet.
Og joda, Chase er fortsatt ei nydelig og uimotståelig fengende blanding av svære pulserende og oppbyggende disco-synth rytmer, med eksotiske beats.

Ei sånn som fint kunne kjørt på med 2-3 minutter eller mer, uten at en går lei. Dessverre er ikke resten av soundtracket i nærheten av å matche dens storhet, men kommer nå likevel med noen fine og stemningsfulle bidrag, der gjør at man får akkurat nok igjen, til at det går så vidt i pluss.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Chase, (Theme From) Midnight Express, Istanbul Blues (feat. David Castle), Istanbul Opening og (Theme From) Midnight Express (feat. Chris Bennett)

[Frank.N.Steen]

John Barry - Dances With Wolves (1990)

Fikk et fint gjensyn med filmen i fjor sommer, og attpåtil den forlengende 4 timers versjonen, og det ble jo meget god underholdning ut av alt, og glad en fant også soundtracket til John Barry, utover høsten.
For uten hans bidrag, ville nok filmen på langt nær gjort like stort inntrykk, og der kombinasjonen av de flotte og hjemsøkende bildene av den snart fortapte ville vestens siste grenser, i hop med Barrys majestetiske musikk, stadig makter å gi en gåsehud.

Å høre musikken kun for seg selv, er i perioder nesten ei større opplevelse enn å se filmen, og av typen hvor en trøkker på litt til ekstra med volumknappen og allerede fra først stund av, blir tatt med inn en helt annen verden, slik kun de aller beste komponister og filmscores er i stand til å gjøre.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Main Title - Looks Like a Suicide, The John Dunbar Theme, Journey to Fort Sedgewick, Two Socks - The Wolf Theme, Pawnee Attack, Kicking Bird's Gift, Journey to the Buffalo Killing Ground, The Buffalo Hunt, Stands With a Fist Remembers, The Love Theme, Two Socks at Play, Rescue of Dances With Wolves og Farewell and End Title

[FjodorDVD]

Giorgio Moroder - Midnight Express (1978)

Fikk et meget bra gjensyn med filmen i fjor vinter, og gikk nesten hele veien til topps på ratingstigen, så når en omsider fikk plukka med seg soundtracket for ei tid tilbake, hadde en vel mest det fantastiske hoved temaet i øregangene, og håpet på mer av samme kvalitet.
Og joda, Chase er fortsatt ei nydelig og uimotståelig fengende blanding av svære pulserende og oppbyggende disco-synth rytmer, med eksotiske beats.

Ei sånn som fint kunne kjørt på med 2-3 minutter eller mer, uten at en går lei. Dessverre er ikke resten av soundtracket i nærheten av å matche dens storhet, men kommer nå likevel med noen fine og stemningsfulle bidrag, der gjør at man får akkurat nok igjen, til at det går så vidt i pluss.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Chase, (Theme From) Midnight Express, Istanbul Blues (feat. David Castle), Istanbul Opening og (Theme From) Midnight Express (feat. Chris Bennett)

Sitter her med ett platecover i hendene Cat People 1982. Plata er slitt utenpå, men var mint inni sist den ble spilt, husker jeg. Har du hatt review på filmmusikken eller filmen?

[Frank.N.Steen]

Sitter her med ett platecover i hendene Cat People 1982. Plata er slitt utenpå, men var mint inni sist den ble spilt, husker jeg. Har du hatt review på filmmusikken eller filmen?

Nærmeste jeg kommer Cat People (1982) soundtracket, må vel være David Bowie skive Lets Dance (1983) der filmens theme låt dukker opp, men aldri funnet ei hel skive av filmmusikken.
Skulle liksom tatt et gjensyn med nevnte film i fjor høst, i forbindelse med oktober-skrekkfilm måneden. Men kom meg aldri dit.
Kanskje like greit, da det er jo mer egna til varme og sene sommerkvelder, og ikke bekmørke og tunge høstkvelder.

[Frank.N.Steen]

Orchestral Manoeuvres in the Dark - Orchestral Manoeuvres in the Dark (1980)

Tok jommen meg sin tid, men omsider nådde skiva postkassa mi og tja, til å være ei debut, fremstår ikke OMD særlig uredde, der suksessformelen med å blande inn disse små naive men fengende synthpop hitene, med mer eksperimentelle låter, er allerede godt i gang via Bunker Soldiers og Almost.

OMD innehar to kjente og kjære hits i Electricity og Messages, men det er ei overraskende velsnekra utgivelse, der tross av å inneha kanskje et par fillers, likevel makter å levere nok sjarmerende og melodiske spor til at ratingen går litt ekstra oppover:

Rating: Bunker Soldiers, Almost, Electricity, The Messerschmitt Twins, Messages og Pretending to See the Future

Høydepunkter: 6,5/10

[Frank.N.Steen]

Gustav Lorentzen - Mine beste for barn (2006)

Ei nedstøvet samleskive bestående av ulike spor fra Ludvigsens soloalbum, og mulig det var den fine men stadig såre Ikke slå, der sørget for at den ble med hjem under ei av mange impulsive handleturer, i ulike musikksjapper.

Sikkert hørt noen av de andre av de totalt 20 sporene fra barndommen, men tenkte å gi den en runde eller to, når ei først hadde fått "gravd" den frem.

Til å være ei barneplate er dette slettes ikke verst, og sammen med Maj Britt Andersens Folk er rare album fra tampen av 80-tallet, er det umulig å overse hvor mye musikken hennes og Knutsen & Ludvigsen sikkert betydde for både barn og vokse, og der på ingen måte undervurderte sine lyttere, og kom med tekster og temaer som jo stadig er like aktuelle i dag. Noen kanskje enda mer, dessverre.

Lite å si på variasjonen, der det er innom alt fra country, reggae, folkemusikk, pop og rock, og selv om det tvilsomt blir et album man drar frem for ofte og spiller i sin helhet, er likevel noen av høydepunktene såpass fine og fengende, at det blir nok værende inntil videre.

Rating: 6/10

Høydepunkter: En mamma er en mamma, Ikke slå, Opp med halen, Det er sommeren som teller, Du er hva du har spist, Barn har rett, Ingen er glad i meg, Meg om 100 år, Amadeus turner i trusa, Dame som viser frem rompen sin og Kyss en elefant før du dør og Ha det på badet

[Frank.N.Steen]

Gustav Lorentzen - Bli Blid! (1990)

Følte for å gi det et forsøk, men fikk nå heldigvis fatt i ei pent brukt CD utgave av Lorentzen (eller Ludvigsens) Bli Blid! album, og til ei meget hyggelig pris.
Var spent på om den fine ferden fra de mange godlåtene fra hans 2006 samlealbum tidligere denne uka, ville fungere like bra over ei hel studioskive, og joda, det fungerte som bare pokker.

Denne skiva er full av liv, variasjon og nydelige varme og morsomme låter, men også fokus på de med noe mer alvorstynget innhold.
Så fullt mulig et av de beste norske barnealbumene en har vært innom, og veldig fornøyd med at det nå er på plass i min heller lille norske musikksamling.

Får virkelig håpe at noen omsider (kanskje Christer Falck og hans Norske Klassiker utgivelser med fokus på album der ikke har vært utgitt på evigheter i CD format) vil snart gjenutgi disse litt bortglemte norske albumperlene fra 70, 80 og tidlig 90-tallet på ny, for de fortjener ei ny sjanse til å nå både ut til nye og eldre lyttere.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Ingen er glad i meg, Bli Blid, Ikke slå, Det er sommeren som teller, Dame som viser frem rompen sin, Anne Marie og broren, TV, Vil du kjøpe min gitar!, Verdens dummeste mann, Moteshow og Barn har rett

[Frank.N.Steen]

Michael Jackson - Thriller (1982)

En av de aller viktigste albumene der nådde mine unge ører i barndommen, og fikk denne klassikeren som gave i kassett på tidlig 90-tallet, og i forbindelse med juleaften hos farmor og farfar. Det å så få tredd nedpå øretelefonene og sette på albumet, og bli øyeblikkelig møtt av fyrverkeriet av ei åpningslåt i Wanna Be Startin' Somethin', det er ikke lett å gjenbeskrive.

Men jeg tror ikke en satt stille et eneste sekund, og den type musikk som virkelig ga utslag i mye kroppslige "spastiske" bevegelser utover den kvelden.
Må ha sett ut som en der har blitt besatt av ei hyperaktiv demon eller noe lignende.

Usikker på hvor ofte den skiva ble spilt ukentlig, men må ha slitt ut nærmest 2-3 av disse Thriller kassettene, ettersom bånd-salat alltids ble utslagsgivende, og til slutt fikk mamma og pappa nok, og når en omsider fikk oppgradert til en CD spiller (med kassett), ja, da var Thriller en av de 3 første CD platene man handlet inn (i hop med The Lion King soundtracket og Absolute Music 12).

Det jeg forbinder Thriller først og fremst med, er ikke kun den fantastiske produksjonen, de uhyre fengende melodiene eller svære hitene, men hvor mye moro en hadde med å leke med Turtles figurer, bygge LEGO borger eller lese tegneserier og bøker om dinosaurer, alt mens musikken gikk i bakgrunnen og ga ei utmerket "soundtrack" der løftet fantasien frem mange hakk.

Mulig alle disse herlige minnene bidrar i å løfte albumet frem noe mer, men har jo fra tidligere vært innom samtlige Jackson skiver, og svært få har imponert noe, foruten enkeltlåter, men helheten blir alltids trukket ned av for mye forglemmelige stunder.
Thriller er kanskje ikke perfekt den heller, men selv enkelte av sporene som blir ofte omtalt som "fillers", er overlegne i mine ører, flere av de store hitene hans fra andre utgivelser.

Og mens noen er kanskje litt i overkant utspilt, så er nå dette absolutt ei plate jeg kan kose meg med en gang i blant, og nei, blir så med en velfortjent:

Rating: 8/10

Høydepunkter: Wanna Be Startin' Somethin', Thriller, Beat It, Billie Jean, Human Nature, P. Y. T. (Pretty Young Thing) og The Lady in My Life

[Big George]

Best of Cameo

Bedre funk finner du knapt.
Miles Davis ba selv om å få være med i musikk-videoene uten å spille selv.

[Big George]

Angående Thriller av Michael Jackson. Den solgte 20 millioner alene i USA i 80 åra mens andre nådde 10-12 millioner i USA. Fleetwood Mac og Eagles klarte som MJ å oppnå crossover som er å selge i flere kategorier. Fleetwood Mac og Eagles solgte i Rock og Country to store kategorier.
Det ble sagt at MJ solgte mye i barne-segmentet også. Han ble vel aldri skikkelig stor blant sine egne (Afro-amerikanerne) men blant hvite og barn solgte han enormt.
Saturday Night Fever solgte 12 millioner i USA allerede flere år før MJ og hans Thriller.
Bruce Springsteens Born in the USA og Prince med Purple Rain solgte 10 millioner hver i USA i 80 åra.

[Big George]

"få åpnings themes, gir meg mer nostalgi og gåsehud, enn å høre de første sekundene av tittelkuttet, sunget av Nancy Sinatra". skrev Frank N Steen om You only live twice.

Helt enig låta er fantastisk og gir samtidig en veldig atmosfære