Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Blue Öyster Cult - Cultösaurus Erectus (1980)

Nå detta var helt klart bedre saker, for der forrige skive nærmest putta meg rett i koma, blir en øyeblikkelig røska tilbake med den heftige albumåpneren Black Blade.

Er i perioder mer stødig og sterk i låtrekkene enn Fire of Unknown Origin, men mangler kanskje en Burnin' for You til å overgå oppfølgerskiva.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Black Blade, Divine Wind, Deadline, The Marshall Plan, Hungry Boys, Fallen Angel og Lips in the Hills

[Frank.N.Steen]

Deep Purple - Made in Japan "The Remastered Edition" (1998)

Avslutter Deep Purple lyttingen for denne gang, da med ei man lenge har vært nysgjerrig på om vil leve opp til konsertalbumryet.

Åpnes knallsterkt med Highway Star, Child in Time og Smoke on the Water, men kjenner at en en starter å falle av i det bandet går dypt ned i klisjeen rundt solo-jamme-vræle modus, som i perioder tar opp så med tid, og legger man til ei evigvarende trommesolo (dasspause musikk) samt totalt unødig forlenget (med nesten 15 minutter sådan) versjon av den ellers fantastiske Space Truckin', så ja, endte dette opp som ei real nedtur i mine ører.

Var nesten så man i perioder måtte dobbeltsjekke at det faktisk var Deep Purple og ikke ELP som sto på i anlegget.

Men elsker man slikt, så er det sikkert gull hele veien. For min del håpet jeg på overlegent mer trøkk og intensitet, og nei, kan hende at denne nyversjonen har (som med utallige andre liveskiver) blitt tukla med for hver gang det utgis på ny, ettersom denne 1998 utgaven kommer altså med ei bonus disk med de såkalte ekstra sporene.

Frustrerende at ikke låter som Speed King eller Black Knight kunne fått fortsette ferden fra åpningstrioen over på disk 1, og heller slengt over alt det totalt uinteressante rælet over på CD 2, da det ville nok automatisk ha løfta plata opp ett svært hakk.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Highway Star, Child in Time, Smoke on the Water, Black Knight og Speed King

[Big George]

Vokste opp med en kompisgjeng som spilte Frank Zappa og Deep Purple nesten hele tida.
Selv likte jeg Joan Armatrading og Steve Harley bedre. Hadde ikke platespiller fra 10-20 år.

[Frank.N.Steen]

Poison - Flesh & Blood (1990)

Typisk impulskjøp, og kjente fra før av kun til hiten Unskinny Pop fra dette albumet, og tja, i følge bookleten forsøkte bandet å kvitte seg med den mer festglade glam-rock (maskara og dameklær) opplegget fra forgjengerne, og henge seg på de litt tøffere gutta, som Guns N' Roses og lignende.
Vel, samtlige av bildene med bandet fremstår mest som småkomiske Axl Rose eller Slash lookalikes, men tja, der stoppet vel i grunn "likheten".

Joda, bandet fokuserer oftere på tempofylte rockere, men måtte jo bare slenge inn ei og annen power ballade, som fortsatt var sterkt virkemiddel for disse snart avdanka puddelrockerne.

Skiva er slettes ikke så fæl som en fryktet. Flere absolutt godkjente låter, men dras ned av ei unødig overlang spilletid, og hvor samtlige spor bikker oppom 4-5 minutter av gangen.
Innehar også noe direkte gyselige stunder, som jo er vanskelig å overse, og har absolutt ingen planer om å bruke for mye tid på denne.

Så da havner man til slutt på ei:

Rating: 4/10

Høydepunkter: Valley of Lost Souls, Unskinny Pop og Poor Boy Blues

[Biff_Byford]

Deep Purple - In Rock (1970)

Ny runde med Purple, og dette må jo ha vært rimelig heavy saker å støte på i de tidlig 70årene. Åpningskuttet Speed King river og røsker godt fra seg, men ei som pangåpnes på ei så mektig måte, at den fort kunne ha overskygget alt som kom etter.

Heldigvis, slik går det ikke, ettersom Bloodsucker, Child in Time og Flight of the Rat er minst like utslagsgivende, og ei mektig innledning.
Deretter og ut makter ikke de neste sporene å helt matche den type kvalitet og nei, hadde Black Knight vært inkludert, så hadde nok ting bikka litt mer oppover.

Så da stopper en på ei:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Speed King, Bloodsucker, Child in Time og Flight of the Rat

In Rock er selvsagt 10/10 og nesten provosert over at en kan høre på den legendarisk platen og gi den 7/10. Child in Time er så enorm i seg selv at den eliminerer alle andre forsøk på å dra ned platen. Hvorfor Black Night ikke er var vel at de skulle ha en singel, og singler ikke alltid var på platen. Er enda større "skandale" at When a blind man cries ikke ble med på Machine Head (men b side på Never Before singelen, som er en svakere låt). Noe Purple gutta er enig om i dag, bortsett fra Blackmore som ikke er så glad i den.

[Biff_Byford]

Blue Öyster Cult - Fire of Unknown Origin (1981)

Vært på utkikk etter denne ei stund, men når en fikk muligheten til å sikre seg den i hop med 4 andre, og til nesten samme pris som enkelte skal ha for kun 1 CD utgave av 1981 albumet, da var de ikke noe å lure på.

Åpnes meget sterkt, der den fantastiske Burnin' for You er vanskelig å overgå, men tittelkuttet, Heavy Metal, Veteran of Physic Wars samt Vengeance alle er meget sterke spor.
Denne ligger å vipper mellom en snill femmer og en sterkere versjon. Slettes ikke verst, og fullt mulig den skiva fra bandet man har fått mest igjen av, siden Agents of Fortune.

Vil nok bryne meg på den etter å hørt gjennom de 4 andre albumene inkludert i Original Album Classics boksen.

Så inntil da lander man på ei:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Fire of Unknown Origin, Burnin' for You, Veteran of the Psychic Wars, Heavy Metal: The Black and Silver og Vengeance (The Pact)

Ville gitt den litt mer, er den beste AOR aktige platen til BÖC, og etter Imaginos den beste av 80 tallsplatene. Et hakk bak 70 tallsplatene. 8.5/10.

[Biff_Byford]

Rush - Hold Your Fire (1987)

80-tallet var ei hektisk tid for den Canadiske trioen, da med 7 studioalbum og 2 konsertplater på underkant av et tiår.
Og dessverre virker det som at mye av den energien og kreativiteten som de innledet åttitallet med, via knallsterke trioen bestående av Permanent Waves (1980), Moving Pictures (1981) og Signals (1982), den forsvant mer og mer, for hvert bidige album.

Mulig at turnelivet også tok på, for ja, Hold Your Fire er muligens ikke like synth-tung som forgjengerne, men det blir tidlig ut for avslappet og trygt, der tross av noen meget fine enkeltlåter (Force Ten og Time Stand Still), så druknes man kjapt i en rekke mest forglemmelige og søvndyssende låter, som føles mer ut som b-sider tatt fra innspillingene av Grace Under Pressure og Power Windows.

Ikke bare innholdet som skuffer, men albumcoveret må være noe av det dølleste innen coverdesign og Rush utgivelser.

Nei, små kjipt å svi av 119 kroner på denne, men er man fan av bandet så er man så, og antar at det blir en stund til man forsøker seg på Presto (1989). Så inntil da er nok dette det albumet man har fått minst igjen av, siden de innledet sin klassiske periode med 70 og 80-talls skiver fra og med 2112 (1976) og opp til Power Windows (1985).

Kun den nydelige Time Stand Still med Aimee Mann på gjestevokal, er grunn til at man vurderer å beholde den videre.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Force Ten og Time Stand Still

Nei nei nei, RUSH har ingen plater under 8/10. Nydelig om lite hardrocka plate. 8.5/10.

[Biff_Byford]

Deep Purple - Made in Japan "The Remastered Edition" (1998)

Avslutter Deep Purple lyttingen for denne gang, da med ei man lenge har vært nysgjerrig på om vil leve opp til konsertalbumryet.

Åpnes knallsterkt med Highway Star, Child in Time og Smoke on the Water, men kjenner at en en starter å falle av i det bandet går dypt ned i klisjeen rundt solo-jamme-vræle modus, som i perioder tar opp så med tid, og legger man til ei evigvarende trommesolo (dasspause musikk) samt totalt unødig forlenget (med nesten 15 minutter sådan) versjon av den ellers fantastiske Space Truckin', så ja, endte dette opp som ei real nedtur i mine ører.

Var nesten så man i perioder måtte dobbeltsjekke at det faktisk var Deep Purple og ikke ELP som sto på i anlegget.

Men elsker man slikt, så er det sikkert gull hele veien. For min del håpet jeg på overlegent mer trøkk og intensitet, og nei, kan hende at denne nyversjonen har (som med utallige andre liveskiver) blitt tukla med for hver gang det utgis på ny, ettersom denne 1998 utgaven kommer altså med ei bonus disk med de såkalte ekstra sporene.

Frustrerende at ikke låter som Speed King eller Black Knight kunne fått fortsette ferden fra åpningstrioen over på disk 1, og heller slengt over alt det totalt uinteressante rælet over på CD 2, da det ville nok automatisk ha løfta plata opp ett svært hakk.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Highway Star, Child in Time, Smoke on the Water, Black Knight og Speed King

Og der ga jeg opp denne tråden. Tidenes beste liveplate, selv om det er noen omtrent like bra også (Lizzy, UFO, Maiden, Priest og noen andre utfordrer).

[Frank.N.Steen]

Nei nei nei, RUSH har ingen plater under 8/10. Nydelig om lite hardrocka plate. 8.5/10.

Tror nok vi har ei ganske så ulik oppfatning og vurdering for hvordan en benytter seg av 1-10 rating skalaen, hvert fall når det gjelder enkelte album, ikke minst Rush.

Er veldig glad i bandet, men ikke nok til at noen av skivene deres har bikka opp i den nær uoppnåelige 10/10 (hos meg), noe kun 17 utgivelser har gjort av snart 1,400 forskjellige albumgjennomlyttinger siden vår 2016.

Ville så gjerne at 2112 eller Moving Pictures skulle nå hele veien, men mulig en er kanskje blitt ekstra streng med årene.
På den annen siden er en nå faktisk langt strengere når det kommer til bruken av 1/10, der har kun 7 skiver fått "æren" av å være fullstendig ubrukelig i mine ører.

Av total 18 album med Rush (til nå) har Test for Echo (1996) vært den soleklart mest skuffende med 2/10 og deretter opp 2 hakk i ratings følger Counterparts (1993), Roll the Bones (1990) og Hold Your Fire (1987) samt Snakes & Arrows (2007) med 4/10. Noen kjempefine enkeltlåter, men samtidig dørgende kjedelig i sin helhet.

Og der ga jeg opp denne tråden. Tidenes beste liveplate, selv om det er noen omtrent like bra også (Lizzy, UFO, Maiden, Priest og noen andre utfordrer).

Kan nok hende at den Purple live skiva ville bikket noe oppover, men som nevnt, den jeg eier og gikk gjennom var ei forlenget 25 års Anniversary utgave, med unødig mye bonus spor.

Hadde ei lignende opplevelse med The Who Live at Leeds også i fjor sommer. Fullstendig overfylt med stadig nye bonuskutt, mens originalen har jo sikkert en helt annen sporliste, og dermed blir det ikke lett å bedømme, om en ikke allerede har et noenlunde greit forhold med originalutgivelsen.

[Biff_Byford]

Var litt hard mot tråden i går, det er egentlig litt spennende å lese omtale fra andre enn de som er fans av banda også. Og skjønner jo at så mange plater du hører på og skal omtale så blir det kanskje ikke at en tar en ekstra runde. Men på en annen side hadde det kanskje vært mer "fair" å omtale selve platen når det kommer til karakter og ikke bonuslåter og "outtakes" for de er jo for fansene mer en meningenmannen. Men keep up the good work.

[FjodorDVD]

Er veldig glad i bandet, men ikke nok til at noen av skivene deres har bikka opp i den nær uoppnåelige 10/10 (hos meg), noe kun 17 utgivelser har gjort av snart 1,400 forskjellige albumgjennomlyttinger siden vår 2016.

Den lista skulle jeg gjerne sett, men jeg forstår det er er gode grunner til ikke. Det blir som å spole for å se slutten av filmen med en gang. Ikke helt presist uttrykt, men det beste jeg kommer på nå.

[mashadar]

Kun den nydelige Time Stand Still med Aimee Mann på gjestevokal, er grunn til at man vurderer å beholde den videre.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Force Ten og Time Stand Still

Synes nok at du er litt vel streng her. Skal være med på at Hold Your Fire er et ujevnt album, men foruten de to sporene du nevner (som begge er knallåter, kanskje begge blant topp 10 av alle Rush-låter emm) så synes jeg i det minste at låter som Prime Mover og (ikke minst) Open Secrets definitivt er verdt å trekke fram.
Siste halvdel av albumet er nok litt under pari til Rush å være.

Mitt første møte med Rush var 80-tallsplatene deres, så jeg har nok fått en forkjærlighet for dem i forhold til de mer "proggede" 70-tallsalbumene.

[Frank.N.Steen]

Var litt hard mot tråden i går, det er egentlig litt spennende å lese omtale fra andre enn de som er fans av banda også. Og skjønner jo at så mange plater du hører på og skal omtale så blir det kanskje ikke at en tar en ekstra runde. Men på en annen side hadde det kanskje vært mer "fair" å omtale selve platen når det kommer til karakter og ikke bonuslåter og "outtakes" for de er jo for fansene mer en meningenmannen. Men keep up the good work.

Problemet med mange av disse bonus utgavene, er at fra tid og annen så velger en del å bare slenge ekstra sporene inn blant den originale låtrekka.
En annen ting er jo at når en kjøpte flere av dem, var kun den "Anniversary" eller "for den harde kjernen" fan spesial utgivelser tilgjengelig i butikkene, og da hadde en ikke noe annet valg.

Mulig en må vurdere enkelte til gjenkjøp, eller bare høre dem i sin originale helhet på Youtube, for en føler seg litt snytt, når så mye er blitt tukla med oppgjennom årene.

Husker at Cressida hadde ei fantastisk prosjekt rundt 1001 album/låter på gamle forumet. Og innså tidlig ut, at om en skulle prøve noe lignende, ville en kanskje blitt ferdig om et par livstider. For er det noe jeg irriterer meg over, så er det at en sjeldent gir seg mens leken er "god", og har det med å høre gjennom et album minimum 2-3 ganger, selv om det tidlig ut blir altfor klart at dette blir total bomtur, eller liten gevinst.

Men det skjer jo at man støter på noen som vokser ekstra for hver gjennomgang, og det er nå disse en helst vil ha langt mer av, og ikke kaste bort mer tid på de som man står bom fast på, uansett hvor mange forsøk senere. Sistnevnte kommer vel av at en ofte vil så gjerne tro på hypen/omtalen og de skyhøye ratingene fra "alt og alle".

Men som med film og annet, det hjelper ikke uansett hvor mye en forsøker, om en selv ikke er i nærheten av å sitte igjen med samme "fasit".

Så forsøker å stresse ned, ikke ha for urealistiske forventninger, og hvert fall gi dem noen runder her og der ekstra. Men det å kjøre gjennom mer enn 1-2 album om dagene, den tid er helt klart forbi.

[Big George]

Aimee Mann "Voices Carry med bandet Til Tuesday var noe av det første jeg kjøpte da jeg flyttet inn i egen bolig.

[Frank.N.Steen]

Synes nok at du er litt vel streng her. Skal være med på at Hold Your Fire er et ujevnt album, men foruten de to sporene du nevner (som begge er knallåter, kanskje begge blant topp 10 av alle Rush-låter emm) så synes jeg i det minste at låter som Prime Mover og (ikke minst) Open Secrets definitivt er verdt å trekke fram.
Siste halvdel av albumet er nok litt under pari til Rush å være.

Mitt første møte med Rush var 80-tallsplatene deres, så jeg har nok fått en forkjærlighet for dem i forhold til de mer "proggede" 70-tallsalbumene.

For meg blir det meste Rush gjorde etter Signals, alltid veid opp mot gullrekka fra 1976-1982 (inkludert live skivene), og føler at de mista seg litt i for mye veik radio-pop rock, men antar at hektiske turneer og at de sikkert fant et helt nytt publikum via MTV, gjorde at de ikke kunne bruke like mye tid og krefter i studioet som tidligere.

Angående Rush og første møte, så var nevnte Signals (1982) min debut, og holder den som kanskje ikke like stødig som Moving Pictures eller 2112, men noe med enkeltlåter, stemning og flyten som gjør at det var ei utmerket måte å starte opp ferden på.

Man blir nok gjerne litt ekstra overkritisk mot artister og band som står en litt mer nær, enn motsatt.
Var nok også langt mer gavmild for en 10-15 år tilbake, og noe skyldes nok hvordan en hørte på musikk, da ofte med hodetelefoner, noe som ikke er mulig lenger uten å trigge øresusen til at det blir ukevis/måned med støyhelvete i øregangene.

Men deilig å høre på via anlegg i stua osv, men savner virkelig friheten og den litt mer intime biten med øretelefoner uti skog og mark, under løpeturer, eller når en ligger i senga.

[Bjoro33]

Platemesse i dag. Så etterpå blir det litt gasolin, et par procol harum, et par elo og litt lou reed. Ikke noen fangst av beatles enda....

[Frank.N.Steen]

Den lista skulle jeg gjerne sett, men jeg forstår det er er gode grunner til ikke. Det blir som å spole for å se slutten av filmen med en gang. Ikke helt presist uttrykt, men det beste jeg kommer på nå.

Prøvde som med IMDb når en først starta å bruke dem, til å loggføre/rate album/filmer, men basert på hva man allerede hadde sett eller hørt årevis tilbake. Fant fort ut at ting forandrer seg med årene, og de som var bænkers 10/10 for 10-15 år siden, ikke alltids lå på det nivået ved et nyere besøk.

Selve ratingsystemet mitt er nok ganske likt fordelt som hvordan en har det over med film. Eneste forskjell er vel at en har sett og vota over 5,000 filmer mer enn hva en har hørt gjennom av album de siste 7-10 årene.

Men så er det å se en film, litt lettere enn å høre et album, som jo ofte krever litt mer enn kun en gjennomgang. Men klart, noen er kanskje litt kvikkere der, og trenger knapt å høre det, før ratingen er klar og over til det neste.

[Frank.N.Steen]

The Proclaimers - Sunshine on Leith (1988)

Hadde på forhånd kun kjennskap til kjempehiten I'm Gonna Be (500 Miles) og ei låt (mulig coverversjon) ved navn Get Ready fra Dumb & Dumber (1994) soundtracket. Hatt denne skiva til vurdering av innkjøp utallige ganger, men først nå at en fikk ut fingern og slo til, og må si at den har vokst seg litt for hver runde.

For her er det så mye mer enn kun nevnte hit, og masse fin variasjon mellom sjarmerende og skranglete pub-rock til neddempa og vakre country viser, og gutta kunne virkelig synge, så nei, dette var en skive som en må si seg godt fornøyd med, og musikk man blir i godt humør av.

Rating: 8/10

Høydepunkter: I'm Gonna Be, Cap in Hand, Then I Met You, My Old Friend the Blues, Sean, Sunshine on Leith,
I'm on My Way, What Do You Do og Oh Jean

[Big George]

Platemesse i dag. Så etterpå blir det litt gasolin, et par procol harum, et par elo og litt lou reed. Ikke noen fangst av beatles enda....

Lou Reed hadde veldig mye bra.
Så han i Roskilde i 1984 det første året jeg var der.

[vadefugl]

Depeche Mode med ny plate. Riktignok med et medlem mindre, men blir spennende å høre på

[Frank.N.Steen]

Kylie Minogue - Kylie Minogue (1998)

Går visstnok også under tittelen av Impossible Princess, men denne man kjøpte inn her forleden er kanskje ei nyere re-utgivelse av nevnte 1997 album.
Litt spent på om denne vil være et steg opp, der storselgeren Fever (2001) innehadde hitene men altfor mye døll fyllkalk, og ble ei lite givende lytteropplevelse.

Kylies forsøk på å gjøre mer moden popmusikk, lykkes hun godt med når en får innslag av kunstpop ikke helt ulikt Kate Bush og Bjørk, med mer tidsriktig alternativ rock, elektronika og dance musikk.

Alt i alt, hyggelig å bli positivt overraska over ei man kanskje så mest på som kun en hit singel artist, men her har hun fått stor frihet til å virkelig gå løs i studio med mange dyktige folk, og som et resultat ender man opp med et absolutt godkjent album, fylt med masser av variasjon og ei rekke med solide låter.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Too Far, Cowboy Style, Some Kind of Bliss, Breathe, Drunk, I Don't Need Anyone, Jump, Through the Years og Dreams

[Jonasar]

Lamb of God - Ashes of the wake15th anniversary)

Har fortsatt ikke klart og sette på One Gun og sitte stille.

Rett og slett et sinnsykt bra band!

[Big George]

Keane har noen skikkelig bra sanger.

Somewere only we know
Everybody changes

[Frank.N.Steen]

Mötley Crüe - Shout at the Devil (1983)

Kjøpt inn grunnet den fantastisk tøffe Too Young To Fall in Love (som en har mest forbindelse med via favorittspillet på PS2, GTA: Vice City og dets legendariske soundtrack),

Åpnes med ei små "guffen" intro der hinter om at vi er kanskje fortsatt et stykke unna de mer gjennom sleazy strippebule-fest glamrockerne fra senere album. Og hadde det ikke vært for bandlogen utpå coveret, så ville man kjapt tenkt at dette var enda et "djeveldyrkende" heavy metal band på farta, da iført pentagram, advarsler om at skiva kan inneholde skjulte beskjeder om det spilles baklengs til ja, gruppa selv, som ser ut som de skal ut på Halloween tema party, og ikke helt har bestemt seg for om de skal stille opp som Kiss, Alice Cooper, Queen eller Manowar.

Uansett, musikken er nå viktigst, og joda, forrige besøk var innom den tidvis fæle (minus 2-3 meget ålreite spor) Dr. Feelgood, men innså tidlig ut at Shout innehar langt mer enn et par godkjente spor, for her er flyten overlegent bedre, med fint lite bunnslam i sikte.

Nok ei hyggelig overraskelse, og ikke umulig en får dykke litt lenger bakover i bandets albumkatalog. I rette humør og stemning, så kan nok denne bikke enda lenger oppover, men inntil så, blir det ei absolutt godkjent:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Shout at the Devil, Looks That Kill, Bastard, God Bless the Children of the Beast, Red Hot, Too Young to Fall in Love og Danger

[Frank.N.Steen]

Iron Maiden - Seventh Son of a Seventh Son (1988)

Et band man så gjerne ønsker å få langt mer ut av, men der kun The Number of the Beast (1982) og den fantastiske liveskiva Live After Death (1985) har imponert nok til at de har bikka mellom en sterk femmer og ei svak sekser.

Denne fra 1988 har ikke alltids vært så lett å finne, vel, var jo da på utkikk i utallige bruktsjapper etter disse 1998 CD remastrene, da med Eddie som CD ryggpryd. Fant den nå til slutt, og joda, spørs om ikke "Syvende far i huset" må sies å være en av de man likte best av studioskivene en har til nå vært gjennom fra Maiden.

Eneste jeg aldri helt ser ut til å få taket på er Can I Play With Madness, som følger ei ellers kjip trend (i mine ører) som virker å være at de alltids har minst ei døll "allsang" låt som kødder til godflyten, og gjør at en potensiell sterkere rating blir plutselig holdt litt tilbake. Men godt mulig en er ganske alene om å mene så.

Uansett, samtlige av forgjengerne lå mellom 7/10 og 7,5/10, så kan hende enkelte (meget mulig Somewhere in Time og debuten) kan gå oppover ved senere gjenhør, men inntil da står nok altså denne her frem som favoritten av deres første 7 album, kun slått av nevnte liveklassiker.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Moonchild, Infinite Dreams, The Evil That Men Do, Seventh Son of a Seventh Son, The Clairvoyant og Only the Good Die Young

[Frank.N.Steen]

Peter Gabriel - Peter Gabriel (1980)

Peter Gabriel må ha vært populær med plateselskapet sitt, der samtlige av skivene hans tidlig ut het bare Peter Gabriel, og ingen nummerering eller slik, selv om hans tredje fullengder ble gitt kallenavnet "Melting" eller noe slik.

Uansett, vært innom flere senere og hans to første album fra tidligere av, og er kun So (1986) som virkelig falt i smak, og tross mye fantastiske enkeltlåter blir noe med helheten alltids så som så, og frustrerende, for også en artist man så gjerne vil få mer utbytte av, grunnet hans tid med Genesis.
Nok en gang har Gabriel med seg et mindre arsenal av toppmusikere i alle ledd: Robert Fripp, Tony Levin, Kate Bush, David Rhodes, Phil Collins, Dave Gregory (XTC), Paul Weller og Dick Morrissey.

Åpnes med svære og brautende trommer, (og som for mange virker å være "lyden av 80-tallet" på godt og vondt) i den mørke men likevel smålekende Intruder, og dette fortsetter i neste ut, der Fripp i No Self-Control byr opp til sine alltids heftige gitarriff.
Likevel, mangelen på særlig til gode melodier og refreng gjør at disse bare øyeblikkelig blir satt rett i skyggen, når de virkelige perlene ankommer på rekke og red, startet opp med I Don't Remember.

Alt i alt, det beste av hans tre første, men som alltids føler jeg de starter opp ikke for imponerende, tross ingen direkte dårlige låter men enorm forskjell når man er forbi de helt okei og bikker mot de fantastiske.

Rating: 7/10

Høydepunkter: I Don't Remember, Family Snapshot, And Through the Wire, Games Without Frontiers og Biko

[Biff_Byford]

Mötley Crüe - Shout at the Devil (1983)

Kjøpt inn grunnet den fantastisk tøffe Too Young To Fall in Love (som en har mest forbindelse med via favorittspillet på PS2, GTA: Vice City og dets legendariske soundtrack),

Åpnes med ei små "guffen" intro der hinter om at vi er kanskje fortsatt et stykke unna de mer gjennom sleazy strippebule-fest glamrockerne fra senere album. Og hadde det ikke vært for bandlogen utpå coveret, så ville man kjapt tenkt at dette var enda et "djeveldyrkende" heavy metal band på farta, da iført pentagram, advarsler om at skiva kan inneholde skjulte beskjeder om det spilles baklengs til ja, gruppa selv, som ser ut som de skal ut på Halloween tema party, og ikke helt har bestemt seg for om de skal stille opp som Kiss, Alice Cooper, Queen eller Manowar.

Uansett, musikken er nå viktigst, og joda, forrige besøk var innom den tidvis fæle (minus 2-3 meget ålreite spor) Dr. Feelgood, men innså tidlig ut at Shout innehar langt mer enn et par godkjente spor, for her er flyten overlegent bedre, med fint lite bunnslam i sikte.

Nok ei hyggelig overraskelse, og ikke umulig en får dykke litt lenger bakover i bandets albumkatalog. I rette humør og stemning, så kan nok denne bikke enda lenger oppover, men inntil så, blir det ei absolutt godkjent:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Shout at the Devil, Looks That Kill, Bastard, God Bless the Children of the Beast, Red Hot, Too Young to Fall in Love og Danger

Er nok få fans av bandet som tenker at dette ikke er deres beste album. Egentlig var de jo kun glam på midten av 80 tallet, dvs etter dette albumet (Theatre of pain). For meg er dette en 8/10 plate. Må også nevne Helter Skelter coveren. Husker dette som en "skummel" plate, noe som selvsagt er kult når er tenåring. Men helt klart det er denne og debuten jeg oftest hører på hvis jeg kal høre på Crüe, men har alle platene frem til Feelgood på vinyl og noen av de etter det på cd, uten at jeg ser på meg selv som blodfan.

[Biff_Byford]

Iron Maiden - Seventh Son of a Seventh Son (1988)

Et band man så gjerne ønsker å få langt mer ut av, men der kun The Number of the Beast (1982) og den fantastiske liveskiva Live After Death (1985) har imponert nok til at de har bikka mellom en sterk femmer og ei svak sekser.

Denne fra 1988 har ikke alltids vært så lett å finne, vel, var jo da på utkikk i utallige bruktsjapper etter disse 1998 CD remastrene, da med Eddie som CD ryggpryd. Fant den nå til slutt, og joda, spørs om ikke "Syvende far i huset" må sies å være en av de man likte best av studioskivene en har til nå vært gjennom fra Maiden.

Eneste jeg aldri helt ser ut til å få taket på er Can I Play With Madness, som følger ei ellers kjip trend (i mine ører) som virker å være at de alltids har minst ei døll "allsang" låt som kødder til godflyten, og gjør at en potensiell sterkere rating blir plutselig holdt litt tilbake. Men godt mulig en er ganske alene om å mene så.

Uansett, samtlige av forgjengerne lå mellom 7/10 og 7,5/10, så kan hende enkelte (meget mulig Somewhere in Time og debuten) kan gå oppover ved senere gjenhør, men inntil da står nok altså denne her frem som favoritten av deres første 7 album, kun slått av nevnte liveklassiker.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Moonchild, Infinite Dreams, The Evil That Men Do, Seventh Son of a Seventh Son, The Clairvoyant og Only the Good Die Young

Seventh son var en triumf når den kom, og kanskje det enkeltalbum av Maiden jeg har spilt mest når den kom. Selv om jeg nok vil skåre både Number of the beast, Piece of mind foran og Powerslave likt på delt tredjeplass. 9/10 vil jeg skåret den. Can i play with madness er heller ikke min favoritt men synes den er god (nok) til at jeg ikke reagerer på den. Infinite Dreams kanskje favoritten.

[Guttorm123]

Iron Maiden - Seventh Son of a Seventh Son (1988)

Et band man så gjerne ønsker å få langt mer ut av, men der kun The Number of the Beast (1982) og den fantastiske liveskiva Live After Death (1985) har imponert nok til at de har bikka mellom en sterk femmer og ei svak sekser.

Denne fra 1988 har ikke alltids vært så lett å finne, vel, var jo da på utkikk i utallige bruktsjapper etter disse 1998 CD remastrene, da med Eddie som CD ryggpryd. Fant den nå til slutt, og joda, spørs om ikke "Syvende far i huset" må sies å være en av de man likte best av studioskivene en har til nå vært gjennom fra Maiden.

Eneste jeg aldri helt ser ut til å få taket på er Can I Play With Madness, som følger ei ellers kjip trend (i mine ører) som virker å være at de alltids har minst ei døll "allsang" låt som kødder til godflyten, og gjør at en potensiell sterkere rating blir plutselig holdt litt tilbake. Men godt mulig en er ganske alene om å mene så.

Uansett, samtlige av forgjengerne lå mellom 7/10 og 7,5/10, så kan hende enkelte (meget mulig Somewhere in Time og debuten) kan gå oppover ved senere gjenhør, men inntil da står nok altså denne her frem som favoritten av deres første 7 album, kun slått av nevnte liveklassiker.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Moonchild, Infinite Dreams, The Evil That Men Do, Seventh Son of a Seventh Son, The Clairvoyant og Only the Good Die Young

Denne husker jeg veldig godt. Can I Play With Madness ble spilt i programmet Top-pop, et program der man tok for seg de mest solgte singlene/albumene i løpet av ett eller annet. Uvanlig med heavy-band i dette programmet.

Min favoritt fra albumet:

[The Kwames]

Dro en Herbie Hancock fra samlingen,der Herbie går litt mer Pop/Funky i 1981
med slike sånn som Ray Parker jr og faktisk Sheila E i sin tid,faktisk utrolig lenge siden jeg har hørt på dette albumet
har mest spilt endel annet av Herbie,denne har nesten støvet ned siden faen vet,men må si jeg digger det
mulig ett grei bakgrunnsalbum for ett pitte lite vorspiel i bakgrunnen
--
Composer, Lyricist: Jerry Cohen
Composer, Lyricist, Recording Engineer: David Rubinson
Guitar: Ray Parker Jr.
Bass: Freddie Washington
Drums: John Robinson
Percussion: Sheila Escovedo
Percussion: Pete Escovedo
Percussion: Juan Escovedo
Vocal: Sylvester
Background Vocal: Jeanie Tracy
Producer: David Rubinson & Friends
Recording Engineer: Fred Catero
Recording Engineer: Leslie Ann Jones
-----


The Kwames