Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

XTC - Mummer (1983)

Ei skive, man aldri helt fikk taket på, tross mange tidligere forsøk. Som med alle de andre XTC platene, er dette igjen, en 2001 remaster, spekka med bonuskutt, nesten et halvt album av bonusmateriale, og tja, hadde man virkelig trengt såpass mye? I dette tilfelle, nei.
Mulig det skyldes, at albumkuttene, er såpass varierende og sprikende, da mellom kvalitet og rett ned i, ja, ikke direkte fælt, men meget skuffende. Spesielt når en har nylig vært gjennom 3 såpass sterke album fra samme gruppe, og hvor Mummer er så absolutt ikke noen stor utgivelse, til det er det for lite og kanskje alt for "mye" på en og samme tid.

Likevel, blant all røra av for mange brautende og slitsomme stunder, finner man nå likevel varme og søte pop perler, ala Wonderland, Love on a Farmboy's Wages og Ladybird.

Kan jo forstå, at bandet kanskje hadde brukt opp litt av kreftene, ikke bare på å lage fantastisk musikk, men de var vel også nå, helt ferdig som liveband, og nå uten sin faste trommis (Terry Chambers), så godt mulig de følte at det var like greit å starte opp med "blanke ark", og ja, slik er vel i grunn Mummer og senere The Big Express, to "prøve og feile" album, der de likevel lærte leksa si, og ut av det, kom jo da, Todd Rundgren inn i bildet, og 60-talls psykdeliske flørtingen via Dukes of Stratosphear samt ja, 1986 klassikeren Skylarking, så en kan fint leve med å ha to heller skuffende album, vel vitende om hva som lå i vente.

Alt i alt, greier ikke bli for streng, men ja, tar man bort et par av de bedre låtene her, sitter man ikke igjen med for mye, og nei, dette er nok albumet fra Swindon gjengen, som gir meg minst igjen, og ender så med en:

Rating: 4/10

Høydepunkter: Wonderland, Love on a Farmboy's Wages, Ladybird og In Loving Memory of a Name

[Frank.N.Steen]

XTC - Oranges & Lemons (1989)

Bestemte meg på forhånd å heller utsette gjenhøret med Skylarking (1986), mest fordi en vil ha en skikkelig godbit å jobbe seg frem mot, og håpe på noen hyggelige gjenhør/overraskelser på dens vei, men også fordi en da vil sjekke ut 2014 remasteren.

Uansett, med tanke på nevnte album ovenfor, og hvor så Oranges & Lemons fulgte opp, 3 år senere. Vel, de fortsetter jo å leke med 60-talls psykedeliske rytmer, og albumcoveret legger vel ikke akkurat skjul for det heller.
Alltid vært glad i Mayor of Simpleton og dens feel-good melodi og tekst, men skiva i sin helhet, flyter liksom ikke så godt sammen, som det en hadde håpet på, tross av å inneha flere solide spor, spredd godt utover.

Kjipt, for man vil så gjerne, men det blir bare hit, og ikke lenger.
Mulig en er noe streng med ratingen, men 10-15 minutter i minus (av spilletid), eller et par låter lagt over som bonusspor, og ting hadde nok sett langt lysere ut.

Rating: 6/10

Høydepunkter: The Mayor of Simpleton, King for a Day, The Loving, Poor Skeleton Steps Out, One of the Millions, Cynical Days og Chalkhills and Children

[Frank.N.Steen]

XTC - Nonsuch (1992)

Swindon gjengen fortsatte å gjøre som de selv ville, og virket ikke å bry seg særlig, om det som foregikk på verken hitlistene, eller av musikktrender.
Men klart, det er vel litt av "prisen" de tok, for et band som tidlig ut, forlot livescenen og som virket heller å foretrekke å ta ting i sitt tempo.

Men en klager selvsagt ikke, for det er jo nettopp mye av grunnen til at en såpass glad i dem, til å begynne med.

Denne skiva åpnes lovende, hvor The Ballad of Peter Pumpkinhead var ei man først hørte via coverutgaven til Crash Test Dummies, i anledning Dumb & Dumber (1994) soundtracket. Den søte og fengende My Bird Performs har også vært ei liten favoritt, og ja, det mangler ikke på god følelsen akkurat.
Dessverre må en også innse at en på forhånd, var kanskje litt vel skråsikker i hvilken rating det skulle gå.

Slettes ingen total nedtur, men kommer nå ikke utenom at albumet også innehar en del ujamne og små skuffende stunder, der kanskje ville stått bedre, om noen ble lagt over som bonusspor.
Likevel, bandet har ei nærmest utømmelig talent, i det å alltid smelle til med såpas av fengende, søte og varme poplåter, samt noen absolutte høydare, hvor meget mulig, den vakre Wrapped in Grey, står igjen som noe av det beste de gjorde, og ja, slikt gjør at man glemmer de svakere øyeblikkene.

Alt i alt, mulig en er noe i overkant gavmild, for den er ikke låt for låt, særlig sterkere enn Oranges and Lemons, men har nå alltids vært litt mer glad i denne, og blir så med en:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: The Ballad of Peter Pumpkinhead, My Bird Performs, Humble Daisy, The Disappointed, Holly Up on Poppy, Crocodile, Then She Appeared, Wrapped in Grey og Bungalow

[Frank.N.Steen]

Paul Young - The Secret of Association (1985)

Kjøpt inn, ene og alene, grunnet den herlige feel-good hiten (skrevet av Daryl Hall) Everytime you go Away, der ble benyttet godt, i Planes, Trains and Automobiles (1987).
Til en tier, tenkte en jo, at det var like greit å bare gi den ei sjanse, og tja, 2 gjennomganger senere, og trist å høre nok ei dyktig sanger, fanget inne i et tidvis altfor gyselig og overprodusert 80-talls produksjon, der bruken av effekter, er mer parodisk enn særlig vellykket, hvert fall i mine ører da.

Alt er nå likevel ikke helt håpløst, for Youngs stemme, passer mye bedre inn, når skiva kommer med litt mer stemningsfulle og "mørkere" stunder.
Da får en litt tidlig Talk Talk vibber, med kjølig synth, fyldig bass og nei, synd det ikke ble satset mer på dette, og mindre av studio-dill-dall, der skjærer langt inn i øregangene.

Likevel, skivas beste stund, kommer faktisk helt til sist, med I Was in Chains, og vel, blir så med en små skuffende, men rettferdig totalsum av:

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Everytime You Go Away, Standing on the Edge, Soldier's Things, One Step Forward og I Was in Chains

[Frank.N.Steen]

Chris Rea - The Road to Hell (1989)

Ny runde med Rea, og en som i hop med Clapton og Knopfler, alltid var ei stor favoritt hos pappa. Så ikke umulig at slikt har smitta over, med årenes løp.
Typisk "gitarpapparock", som ofte ble med på lengre bilturer, der skivene, eller kassettene, lå i dæsjbordet og ble bragt frem, når ting ble kanskje litt vel langsomt og kjedelig. Type musikk, som passet for alle om bord.

Slettes ingen fæl skive, selv om det kanskje kan bli et par type fillers for mye.

Rating: 6/10

Høydepunkter: The Road to Hell Part 1 og 2, You Must Be Evil, Texas og Daytona

[Frank.N.Steen]

Jørn Hoel - Varme ut av is (1987)

Impulskjøp, ene og alene grunnet Har en drøm, og tja, ikke noe særlig mer.
Skjønner jo tidlig ut hvor det bærer hen, og trengte vel ikke å gå lenger enn til CD coveret, som er prydet med overemosjonelle titler som:

Gråt når det er over, Svikta igjen, Ei hand å holde i, Elsk mæ sakte og "favoritten", Vi skal elske i sneen

Joda, det blir overdose med klisne og cheesy roligdans ballader, men aldri så fælt at det blir direkte smertefullt, og tåler ei gjennomgang, men så holder det, og selv om nevnte Har en drøm er ei knakende fin låt, så er det ikke nok til å gjøre meg noen "fan" av 80-talls Hoel, med det aller første.

Uansett, Jude og den synth-tunge Elsk mæ sakte, er heller ikke så gærne, og funker vel som hakket over bakgrunnsmusikk, men ikke av typen som forsvinner fullt ut, og innehar melodier og musikk, som gjør at de greier å holde litt på interessen.

Rating: 3/10

Høydepunkter: Har en drøm

[FjodorDVD]

Roger Waters.
Amused to death.


Hele albumet er et stort høydepunkt, og dette er et album som jeg har hørt på siden det kom ut i 1992, uten å gå lei.
For meg er dette trolig tidenes beste album, og i hvert fall et av de beste.
10/10

Et genialt album. Helt der oppe på topplisten min også, men det er et par PF-album jeg setter høyere. Uansett, det er vel sagt at Amused to Death hadde fått enda mer anerkjennelse hvis det sto PF på coveret. Dessverre.

Om det finnes en liste over ukjente geniale album har vi her en toppkandidat.

[Frank.N.Steen]

XTC - Apple Venus: Volume One (1999)

Få hadde vel trodd, at ei gruppe som muligens vil for mange, bli husket først og fremst som et utrolig produktivt og dyktig, men kanskje litt for små sært åttitallsband til å slå an blant de helt store masser, og der hadde gått litt i "glemmeboka", skulle komme til å avslutte det kommende tiåret, og da ikke bare med å utgi et av sine aller mest imponerende album, men attpåtil stå bakom noe av det vakreste, som ble gjort på 90-tallet.

Fra den rolige "vanndryppende" og mektige oppbygningen i River of Orchids, og frem til den endelige og forløsende reisen mot det ukjente, i The Last Balloon, er XTCs "comeback" album, et av disse, der en selvsagt aldri var verken klar over at band eller skive eksisterte, i 1999, men er jo overlykkelig over at man omsider fant frem.
Denne skiva tok det litt tid, før man fant frem til, grunnet at CD versjonen var for lengst, enten ute av produksjon, eller meget overprisa, og selvsagt, ikke lenge etter at man endelig kom over ei pent brukt utgave, til en hyggelig pæng, så dukka altså ei 2015 remaster ut, og ja, måtte nesten handles inn, en gang til, og noen skiver er jo verdt å ha en "back up" av, sånn kun i tilfelle noe skulle "skje".

7 lange år hadde jo gått siden Nonsuch, og nå er altså XTC gått fra å være en trio, til en duo, hvor Dave Gregory er med som gjestemusiker.
Men klart, med seg, har dem nok et mindre arsenal av talent, og der produksjonen, låtene og nei, det høres SVÆRT og mektig ut, og ikke noe som "kun" 2 karer har klart å stelle i stand. Men for noen karer det er snakk om.
Colin og Andy er virkelig i form her, og selv om sistnevnte nok en gang dominerer, er heldigvis ingen svake stunder å spore, og de to utfyller hverandres bidrag, til nær perfeksjon.

Der de to forgjengerne inneholdt litt for mye fyllkalk og fremsto kanskje litt usikre i hvilken retning de ville ta, særlig etter Skylarking, er det et langt mer avslappet og ikke fullt så "presset" XTC, der får mye mer spillerom, til å gjøre akkurat hva de selv ønsker, og minner litt om hva Talk Talk ville også gjøre, når de bestemte seg for å gi en svær langefinger rett i fleisen til sitt plateselskap på tampen av 80 og tidlig 90-tallet, og utgi musikk, som ikke lenger ble ansett som "kommersielt salgbar".

Og ja, i retur får man en imponerende samling, med noen av deres aller mest uimotståelige søte, lekne, skarpe, sjarmerende og ikke minst fengende låter, rett i fanget.
Nei, sliter litt med å velge (må jo ha et gjenhør snart) mellom denne og Skylarking, for dette er jo lyden av vår og sommer i full anmarsj, og har jo vært litt vel gnien på ratingene angående XTC siste tid, men de helt spesielle spares til når alt føles riktig, og slike album vokser ikke på trær, men dette må bare bli med en knallsterk og vel fortjent:

Edit:

Glemte å nevne, at dette er 2015 Ape CD Remasteren, der har fantastisk lydkvalitet og en booklet med overraskende lett å lese (for en gangs skyld) tekster.

Rating: 10/10

Høydepunkter: River of Orchids, I'd Like That, Easter Theatre, Knights in Shining Karma, Frivolous Tonight, Greenman, Your Dictionary, Fruit Nut, I Can't Own Her, Harvest Festival og The Last Balloon

[Hitherto]

Jørn Hoel - Varme ut av is (1987)

Håhåhå, denne husker jeg. Jeg bodde i Bardufoss (ekte army brat) da Hoel vant Spellemannprisen i 1987 og hele Nord-Norge gikk faenmeg amok, inkludert foreldrene mine. "Gråt når det er over" ble satt på replay umenneskelig mange ganger, og gode Gud hvor mye jeg hatet denne plata. Det grusomste var at jeg ikke var gammel nok til å eie egen musikk så jeg var dømt til å lytte til hva enn de voksne spilte på Sølvsuper'n. Vi flyttet sørover samme år, og da forsvant Hoel-hypen gradvis. I senere tid fant jeg ut at "Har en drøm" ble laget til Wam & Vennerød mesterverket Drømmeslottet - selve definisjonen av en perfekt storm!

Ser at du har hatt en XTC marathon i det siste. Apple Venus: Vol 1. var første møte med gjengen for meg. English Settlement er nok favorittplata, men AV: V1 har den beste låta med "River of Orchids" - ett av historiens beste åpningskutt.

[Frank.N.Steen]

Håhåhå, denne husker jeg. Jeg bodde i Bardufoss (ekte army brat) da Hoel vant Spellemannprisen i 1987 og hele Nord-Norge gikk faenmeg amok, inkludert foreldrene mine. "Gråt når det er over" ble satt på replay umenneskelig mange ganger, og gode Gud hvor mye jeg hatet denne plata. Det grusomste var at jeg ikke var gammel nok til å eie egen musikk så jeg var dømt til å lytte til hva enn de voksne spilte på Sølvsuper'n. Vi flyttet sørover samme år, og da forsvant Hoel-hypen gradvis. I senere tid fant jeg ut at "Har en drøm" ble laget til Wam & Vennerød mesterverket Drømmeslottet - selve definisjonen av en perfekt storm!

Ser at du har hatt en XTC marathon i det siste. Apple Venus: Vol 1. var første møte med gjengen for meg. English Settlement er nok favorittplata, men AV: V1 har den beste låta med "River of Orchids" - ett av historiens beste åpningskutt.

Hoel er sikkert en hyggelig fyr, men den debut plata var ganske så "tøff" å komme seg gjennom. Men om noe positivt kom ut av det hele, så ja, ikke så dum den ideen om et gjensyn med Wam & Vennerøds Drømmeslottet, som huskes som ei ganske så spesiell film, men ikke uvanlig fra de to herrers mange eventyr. Synd de ikke fikk langt flere av sine verker ut på DVD, husker jo at både CDON og Platekompen, i en periode hadde opptil flere DVDer med bilder/titler liggende som "kommende", men de kom jo aldri, og vel, antar at 5-6 filmer var det man fikk, og glad for det, men nå er jo norsk film ikke særlig imponerende (sammenlignet med Danskene og Svenskene) i å ta vare på filmarven sin, dessverre.

For meg var nok XTC møtet tidligst ut, med de mer energiske new wave/pop-rock skivene via Drums & Wires, Black Sea, English Settlement og ja, slikt gjorde at album som Skylarking kom litt som et "sjokk", mulig det ville vært enda større, om en hadde gått fra nevnte 70-tidlig 80-talls albumtrio, og rett til Apple Venus Vol. 1, men det var vel faktisk det aller siste av XTC skivene man har kjøpt inn og hørt, og nei, et av disse banda, som virker å være i stand til å ta en lang time-out, og så plutselig klemme ut slike "små" mesterverk, for så å forsvinne igjen.

Av norske artister og skikkelig lændeplager med stor L, huskes jo med varierende barndomsminner, hvordan pappa ville nærmest spille Gitarkameratene på bilstereoen, til kassetten nesten gikk opp i røyk.
Klart, alt var ikke fryktelig, men det å høre det samme, om igjen og om igjen, under en veldig laaang og varm biltur mot Sørlandet, nei, det gikk virkelig på nervene løs, og sjeldent var man mer glad for disse gamle rasteplassene (der sikkert mange er en saga blott i dag) med litt ro og fred, minus bilene som kjørte forbi.

[Frank.N.Steen]

Various Artists - Batman & Robin Soundtrack (1997)

Ny runde, med "klassisk" overmelking av 90-talls filmmusikk, og der man jo ofte ville få to ulike varianter, en stund i forkant av kinopremieren. Ene, spekket med komponistens bidrag, mens andre skiva, stilte opp med et langt større og mer variert utvalg, av ulike artister og genrer, og hvor det ble satset tungt på slike filmmusikk samlere, og der mange spøkte med at disse to (Batman Forever) og Batman & Robin soundtrackene, var det beste med Schumachers fargerike superhelt filmer.

Vel, Forever (både film og soundtrack9 var man jo innom, for ikke så langt tilbake. Og foruten en viss dose med nostalgi, samt et par solide kutt, endte det med at man fikk mer igjen, av å se filmen på ny.

Dette med ujamne Batman soundtracks, er jo ikke noe nytt. Batman (1989) hadde jo et fantastisk Danny Elfman score, men et gyselig Prince soundtrack, minus 1-2 sanger, og nei, måtte nesten plukke med meg Batman & Robin CDen, til en knapp tier, her forleden.
Åpnes med en av sommerens store musikkvideo hits, via The Smashing Pumpkins og deres The End Is the Beginning Is the End, der også dukker opp helt på tampen, i en mer neddempet utgave og litt omstokking i tittelen, men denne versjonen ville jo mye senere, få ei ny vår, når den dukka opp i traileren for Watchmen (2009), og virket som det funka utmerket.

Videre utover, blir det mye tidsriktig blanding av alternativ 90-talls rock, techno, noen "småsinte" syngedamer, og kommer ikke utenom de litt vel overemosjonelle hip-hop, r&b og soul bidragene, og der den tidligere hitmaskinen R. Kelly, står for skivas kanskje mest gjenkjennelige øyeblikk i Gotham City, og mannen var jo en slags garantist for minst 1 stykk overdådig ballade, per filmsommer. Og mulig at han aldri ville komme til å toppe hiten han hadde året i forkant, med I Believe I Can Fly, fra SpaceJam (1996), men Gotham City gir meg nå likevel noen gode minner fra den varme, lange og fine sommeren 1997, og der man faktisk virkelig så frem til å få sett Batman & Robin på kino, og da funka jo disse musikkvideoene som ei grei oppvarmning.

Dessverre, så blir nok oppunder 70 minutter, litt i vel overkant mye, og ikke all verdens nostalgi kan dekke over det faktum, at her kunne en god porsjon musikk, fint vært fjerna, fullstendig. Men nå var vel samtlige bidrag, spesialhyra inn, for å bli lansert/utgitt som singler, og dette var jo big business, der alle virket å ville henge seg på for en stund.

Alt i alt, ingen ting galt med litt 90-talls mimring, og hadde man tatt med de beste, eller mest fengende fra Forever, og blanda i hop med denne skiva, så hadde nok scoren definitivt blitt høyere. Men nok en gang, så blir det kun med en middels rating, og hvor man igjen likte filmen hakket mer, og nei, neste blir nok å lete opp Elfmans Batman Returns (1992) soundtrack, for det har lenge vært på ønskelista mi.

Rating: 5/10

Høydepunkter: The Smashing Pumpkins - The End Is the Beginning Is the End, R. Kelly - Gotham City, R.E.M. - Revolution, Goo Goo Dolls - Lazy Eye, Meshell Ndegeocello - Poison Ivy, Elliot Goldenthal - A Batman Overture, Underworld - Moaner og The Smashing Pumpkins - The Beginning Is the End Is the Beginning

[Frank.N.Steen]

Fleetwood Mac - Behind the Mask (1990)

Ny runde med Fleetwood Mac, minus Lindsey Buckingham, pluss 2 stykk nye medlemmer, og tja, til en tier for CDen, tenkte man jo at hvorfor ikke?
3 gjennomganger, og nei, dette var livløst, tafatt og meget tam radio/voksenpop, av den mest forglemmelige varianten, og ikke en eneste låt som henger igjen, det er svakt, spesielt ettersom Tango in the Night hadde blitt utgitt knappe 3 år tidligere, og selv om den ikke var noen fantastisk utgivelse, inneholdt den nå flust av minneverdige enkeltlåter.

Behind the Mask er nok den svakeste skiva (soleklart) av de man har vært innom til nå, og tror ikke man vil gidde å ta seg bryet med å gå lenger frem, heller se om en ikke kan finne Mirage (1982) og deretter ta veien helt tilbake til Peter Green eraen, som visstnok skal være en ganske så annerledes variant.

Behind the Mask er lyden av et band som virker veldig lei av å lage musikk, og kanskje ikke minst hverandre. Så nei, denne går rett ut igjen, ingen vits å kaste bort mer tid eller hylleplass på slik skvip:

Rating: 3/10

Høydepunkter: Kommer ikke på noen

[Frank.N.Steen]

Madonna - Bedtime Stories (1994)

Ny runde med Madonna på sengekanten fra tidlig 90-tallet, og hvor en har fra før av, vært innom Erotica (1992), og den latterlig cheesy erotiske thrilleren Body of Evidence (1993), og ble vel ikke så veldig imponert av noen av dem, tross at nevnte album, inneholdt noen små-tøffe og stemningsfulle stunder, og filmen bød opp til noen komiske bidrag fra popstjerna.

Bedtime Stories, huskes for 2 meget populære videohits fra barndommen. Men virker tidlig ut, som at lydbildet og tekster er litt mer "polert" i kantene, enn forrige album, og kan vel ikke si man blir for imponert, denne gangen heller. Bruken av tidsriktig hip-hop produksjon/rytmer samt noe slowdown techno/dance greier, går også tungt igjen, og nei, det blir for mye lett glemte og småkjedelige bidrag, der sikkert gjør seg greit i bakgrunnen, men må nok bare godta at man blir aldri vil bli noen stor fan av studio albumene hennes.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Secret, Human Nature, Love Tried to Welcome Me og Take a Bow

[Elgen]

Demoic av Testament
Ikke akkurat soft (!)

[Frank.N.Steen]

Sting - Bring on the Night (1986)

Ei dobbelt-live plate, innspilt i 1985 over flere ulike kvelder og visstnok byer, og der en meget jazza Sting, har med seg et livlig og solid backingband på scenen, og fremfører en blanding av egne soloutgivelser, samt eldre The Police materiale.
Ikke helt uvanlig at en del britiske 80-talls artister, ville jazze opp musikken sin live, og synes dette kledte eks Police frontmannen veldig bra, selv om kanskje noen av de litt i overkant lengre og improviserende stundene her, fint kunne ha nedjustert spilletiden noe, men ja, denne konsertskiva var langt mer likandes, enn samtlige av studio albumene til Sting som en har vært innom tidligere.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Bring on the Night/When the World Is Running Down You Make the Best of What's Still Around, Consider Me Gone, We Work the Black Seam, Driven to Tears, The Dream of the Blue Turtles/Demolition Man, One World (Not Three)/Love Is the Seventh Wave og Tea in the Sahara

[Lezah]

Ve, et av mine favorittband er Testament. Her forleden skilte bandet lag med legenden på trommer, Gene Hoglan. For min del nesten en katastrofe, for mannen er helt fantastisk dyktig. Jeg sa da dette skjedde at det eneste som kunne "berge" Hoglans exit var å ansette han ene som er like god eller...han er faktisk bedre, nemlig erke-legenden Dave Lombardo. Hadde ikke trua på det, men jommen gikk det ikke sånn. Nå er de på turne sammen og Gud som jeg håper å en dag få sett testament med Lombardo. Lombardo er jo mest kjent fra tiden i Slayer, men han har spilt for en hel haug band, inkludert på ett album med Testament, nemlig The Gathering fra 1999. For mange er dette bandets beste, kanskje mye fordi de to foregående (Low og Demonic) fikk mildt sagt blandete mottakelser. For min del er den nok på deres topp 3, men jeg sliter med å rangere album fra band jeg digger.

Jaja, uansett da...Skiva er et beist. Eric Peterson er en av de mest undervurderte riff-mekkerne i metal/thrash, og når han her får med seg Lombardo på trommer, en pre-kreft Chuck Billy som stadig vekk drar i gang growling og eks-Death Murphy og Giorgio på henholdsvis gitar og bass....ja, da blir det livat. Dette er den desidert mest brutale Testament-skiva, uten tvil. Savner kanskje litt det melodiøse som man får på skivene når Skolnick er gitarist, men det får så være. Låter som DNR, Legions of the Dead og Fall of Sipledome er obligatoriske å høre på unner tunge treningsøkter, eller hvis du må slåss med en brontosaurus en dag og må psyke deg opp. Det er dog ikke kun 400km/t tut-og-kjør i ett sett, og låter som Eyes of Wrath og Riding the Snake er seigere og tunge som ballene til Satan. Man får også litt death n roll nesten i form av Down for life, så det er variasjon. Det fins ikke noe dårlige låter her, så å dra frem noen som høydepunkt står jeg over, men 3 Days in Darkness syns jeg er litt daff. Til Testament å være, i mange andre band hadde det vært en klassiker.

9/10.

[Frank.N.Steen]

Talk Talk - Asides Besides (1998)

Ei massiv dobbeltskive, på oppunder 2 timer og 30 minutter, bestående av demoer, utvidede spor, tidligere uutgitte og diverse remikser og ikke minst b-sider, som sikkert ble utgitt i forbindelse med bandets 1997 remasters CDer, der også inkluderte The Very Best Of samleren.

Fra tidligere, hadde jo EMI Records vært beryktet (visstnok), for å ha gjenutgitt og melket rikelig på bandets tidligere hits, da via samlere der inneholdt mye remiksa materiale, og dette falt ikke så godt i smak hos Talk Talk gutta. Mulig et billig payback fra tidligere plateselskap, grunnet det bitre bruddet som fant sted på tampen av 80/tidlig 90-tallet, da "gullgåsa" deres plutselig bestemte seg for å lage "musikk som ikke lenger var kommersielt salgbar", og EMI gikk til retten mot bandet, og ja, mulig albumets cover (av James Marsh), da med ei gås med løkka tredd godt rundt halsen, og stående oppå et gullegg, var bandets siste hilsen til EMI?

Forrige års samler (The Very Best), hadde jo en vakker fugl innesperret i et trangt bur, med dødninghodelignende visne blader og rester, liggende utenfor, da som coverpryd. Og ja, ikke umulig at det var også ment som en liten takk for sist til EMI der også.

På den annen side, er det vel også EMI man kan takke, for at disse remasterne (av deres første 4 studio album) og senere samlerne (med uutgitte låter) ble utgitt, selv om det var nok gjort mest i et forsøk, da på å cashe inn, grunnet at Mark Hollis hadde også utgitt soloalbum samme året.

Det som er litt synd med denne utgivelsen, er jo at noen av bandets kanskje vakreste og største øyeblikk, er fanget i hop med en del av, tja, deres ikke fullt så imponerende, og gjort ikke noe bedre, i ulike og altfor overlange utgaver, enkelte får til og med boltre seg med ikke en, men 2 ulike bidrag.
For det fansen kunne glede seg kanskje mest over, er jo nydelige stunder som It's Getting Late in the Evening, der opprinnelig skulle være med på The Colour of Spring (1986), og ble lagd allerede i 1985-86, og la vel et greit grunnlag for mye av det som skulle komme på deres neste album, Spirit of Eden.

Men EMI mislikte låta, og krevde ei radiohit, og fikk servert Life's What You Make It i stedet. Ikke at man klager, for låta er jo enorm, men trist er det nå, at bandet ble motarbeidet og forsøkt tvunget inn i å lage musikk, de åpenbart var "ferdig med".
Men hevnen ble jo desto søtere, når de fikk virkelig slippe løs og lage nevnte 1988 klassiker, og vel, det ble det siste de gjorde for EMI, så tja, ikke så rart at kun Eden er inkludert her, mens det aller meste, er fra bandets mer "popvennlige" eller listevennlige tid.

Over til låtmateriale, og som nevnt, ikke alt egner seg like godt, i utvidede og forlengende versjoner, der de tidligere synth-tunge sporene fra debuten, dessverre blir litt vel ensformige, men når de kommer opp til It's My Life og utover, så lykkes det bedre, kanskje fordi låtene får litt mer rom å spille på, og ikke blir såpass "innesperret" som andre.
En annen grunn til flere av de utvidede 1983-84 låtene funker, er jo at de minner veldig om hvordan bandet ville presentere dem, under den fantastiske Montreaux Jazz Festivalen i 1986, som ville jo bli kanskje noe av de aller siste de gjorde live, før de gikk fullstendig over til å bli et heltids studioband.

Ei annen bonus for fansen, er jo en fyldig booklet, med flotte bilder og arbeid fra bandets mangeårige albumdesigner James Marsh, samt litt info rundt låtene og bandet.

Alt i alt, er man fan, så er jo denne nærmest bænkers i samlingen. Og klart, det er kanskje ei utgivelse mest for de "viderekommende" tilhengerne, og ikke det egna stedet for hvor en starter ferden, for selv da, kan det bli kanskje litt vel "mye", og nei, et fantastisk band, som egner seg (i mine ører) aller best i studio album formatet, men likevel der samlerne The Very Best Of (1997) og Asides Besides, er nå tidvis flotte og innholdsrike påminnelser, om hvilket unikt og helt spesielt band Talk Talk var, gjennom store deler av 80-tallet.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: It's My Life (Extended Version), Such a Shame (Extended Mix), Such a Shame (Dub Mix), Dum Dum Girl (12" Mix), Life's What You Make It (Extended Mix), Living in Another World (Extended Remix), Pictures of Bernadette (Dance Mix), Happiness Is Easy (12" Mix), Candy (Demo Version), Call in the Night Boy (Piano Version), It's Getting Late in the Evening, For What It's Worth, Pictures of Bernadette, Eden (Edit) og John Cope

[The Kwames]

Her hva jeg skal høre å sjekkes ut...finner den her...
viewtopic.php?t=405

siste av Royksopp

The Kwames

[The Kwames]

Bare å dra det helt nederst på linken...å dra meg baklengs i underbuksa og
Her må høytalerane stilles inn

The Kwames

[Frank.N.Steen]

Queens of the Stone Age - Songs for the Deaf (2002)

Lyden av våren 2003, hvert fall for min del. Og tok opp hele skiva, rett over i minidisc formatet, da grunnet at det å løpe for full maskin i skauen i timevis, og med walkman eller discman, var sjeldent noen stor "suksess". Så fant vel greit ut, at minidiscen sjeldent sviktet på det området, selv når man en gang ble så overivrig, at en mista den i bakken med et smell.

Uansett, ikke hørt albumet i sin helhet, siden, ja, godt mulig 2003? Tror jeg ikke kom lenger enn at en kjøpte inn Lullabies to Paralyze 2 år senere, og den gikk vel egentlig like kjapt ut igjen, så ting stoppa brått opp, tross av at det åpnet jo lovende. Sett i ettertid, burde en kanskje ha gyvd løs på bandets to første album, men da var vel besetningen ganske annerledes, og i likhet med Gorillaz, A Perfect Circle, Zwan, Audioslave og Velvet Revovler, som et av disse opphypa (av mediene og fansen) "superbanda" fra tidlig 00-tallet, som samlet i hop tidligere rockehelter fra 80 og 90-tallet, men der en følte at Queens of the Stone Age, traff jo meget godt, og må nok høre igjen debuten til Audioslave senere i år, men det får bli når den tid kommer.

Vel, Sanger for døve ører, pangåpner med lyden av ei bildør som står oppe, og ulike radiokanaler som blir switcha frem og tilbake til, og får øyeblikkelig følelsen av at en er langt uti dypeste og mørkeste ørkennatta, etter en litt for tørst og vill kveld i forkant, og så braker det løs i den tøffe You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire og stemningen for mye av det som skal følge, er nærmest komplett.

Så følges kjapt hiten No One Knows, der ble vel mitt første møte med bandet, grunnet videohiten med det sinte rådyret (eller var det en hjort?) som hevnet seg på bandet, og nei, så bærer det inn i First It Giveth og deretter A Song for the Dead, og tankene begynner så smått å bære i retning av at "hvorfor i huleste har man venta nesten 19 år, med å dra den frem igjen?".

Vel, utmerket mimring, og burde vel ha blitt hørt igjen, i hop med Kyuss skivene man dro frem i vår/sommer 2020, men kjekt at enkelte ting, ikke har forandra seg med årene.

Alt i alt, ei solid skive, og selv om ikke alt (dette var vel også ei bonus CD utgave, som medfulgte et og annet bonuskutt, samt ei DVD også) er like givende, så må det bare bli en meget fortjent totalsum, og hvor fint lite har forandret seg, angående de man regner som albumets største stunder, og Go With the Flow, albumåpneren, og ikke minst tittelkuttet, står igjen som de 3 favorittene.

Rating: 8/10

Høydepunkter: You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire, No One Knows, First It Giveth, A Song for the Dead, The Sky Is Fallin', Go With the Flow, God Is in the Radio og A Song for the Deaf

[Frank.N.Steen]

Radka Toneff & Steve Dobrogosz - Fairytales (1982)

Nei, nå får det bare "bære eller briste", og hadde det ikke vært for at den ble omtalt som en av "tidenes beste" norske utgivelser, er det ikke umulig, at en ville stoppa mye tidligere. Men ja, en ville jo så gjerne få langt mer ut av den, hvert fall enn dit man er per dags dato. For tross ei meget vakker, skjør og fin innledning, så faller liksom ikke alle "bitene" på plass, uansett hva. Og det blir raskt litt for mye som går rett inn det ene øret, og så ut igjen like fort, av det andre.

Mulig savnet av litt sterkere melodier og "trøkk", gjør at det stopper opp noe. Heldigvis finner en litt mer tilbake igjen fra godfølelsen, via spor 7-8, før det så igjen ebber ut i to ganske så forglemmelige og korte snutter.

Godt mulig ei plate som en må være "i det rette humør" stemningen type musikk/album, for å få fullt utbytte av og leve seg mer inn i.
Tenker vel noe for de senere og mørkere høstkvelder, fremfor lysere tider, og nei, ikke umulig at det blir flere besøk fremover, og at det forhåpentligvis vil klaffe litt mer, og at ting kanskje kan bedre seg noe.

Alt i alt, vakkert, absolutt men også litt for småkjedelig i det lengste. Så da blir inntil videre, kun med ei små "streng":

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: The Moon Is a Harsh Mistress, Come Down in Time, Lost in the Stars, Mystery Man og Wasted

[Bjoro33]

Queens of the Stone Age - Songs for the Deaf (2002)

Lyden av våren 2003, hvert fall for min del. Og tok opp hele skiva, rett over i minidisc formatet, da grunnet at det å løpe for full maskin i skauen i timevis, og med walkman eller discman, var sjeldent noen stor "suksess". Så fant vel greit ut, at minidiscen sjeldent sviktet på det området, selv når man en gang ble så overivrig, at en mista den i bakken med et smell.

Uansett, ikke hørt albumet i sin helhet, siden, ja, godt mulig 2003? Tror jeg ikke kom lenger enn at en kjøpte inn Lullabies to Paralyze 2 år senere, og den gikk vel egentlig like kjapt ut igjen, så ting stoppa brått opp, tross av at det åpnet jo lovende. Sett i ettertid, burde en kanskje ha gyvd løs på bandets to første album, men da var vel besetningen ganske annerledes, og i likhet med Gorillaz, A Perfect Circle, Zwan, Audioslave og Velvet Revovler, som et av disse opphypa (av mediene og fansen) "superbanda" fra tidlig 00-tallet, som samlet i hop tidligere rockehelter fra 80 og 90-tallet, men der en følte at Queens of the Stone Age, traff jo meget godt, og må nok høre igjen debuten til Audioslave senere i år, men det får bli når den tid kommer.

Vel, Sanger for døve ører, pangåpner med lyden av ei bildør som står oppe, og ulike radiokanaler som blir switcha frem og tilbake til, og får øyeblikkelig følelsen av at en er langt uti dypeste og mørkeste ørkennatta, etter en litt for tørst og vill kveld i forkant, og så braker det løs i den tøffe You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire og stemningen for mye av det som skal følge, er nærmest komplett.

Så følges kjapt hiten No One Knows, der ble vel mitt første møte med bandet, grunnet videohiten med det sinte rådyret (eller var det en hjort?) som hevnet seg på bandet, og nei, så bærer det inn i First It Giveth og deretter A Song for the Dead, og tankene begynner så smått å bære i retning av at "hvorfor i huleste har man venta nesten 19 år, med å dra den frem igjen?".

Vel, utmerket mimring, og burde vel ha blitt hørt igjen, i hop med Kyuss skivene man dro frem i vår/sommer 2020, men kjekt at enkelte ting, ikke har forandra seg med årene.

Alt i alt, ei solid skive, og selv om ikke alt (dette var vel også ei bonus CD utgave, som medfulgte et og annet bonuskutt, samt ei DVD også) er like givende, så må det bare bli en meget fortjent totalsum, og hvor fint lite har forandret seg, angående de man regner som albumets største stunder, og Go With the Flow, albumåpneren, og ikke minst tittelkuttet, står igjen som de 3 favorittene.

Rating: 8/10

Høydepunkter: You Think I Ain't Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire, No One Knows, First It Giveth, A Song for the Dead, The Sky Is Fallin', Go With the Flow, God Is in the Radio og A Song for the Deaf

Denne har nesten blitt spilt ihjel her i heimen. Elsker den pga de herlige rytmene som hele tiden skifter og utfordrer. Og du bør prøve nyere skiver også.
Jeg ville plusset på et poeng....9/10

[Frank.N.Steen]

Denne har nesten blitt spilt ihjel her i heimen. Elsker den pga de herlige rytmene som hele tiden skifter og utfordrer. Og du bør prøve nyere skiver også.
Jeg ville plusset på et poeng....9/10

Ja, skiva ville nok vært oppom ei 8,5/10 (ikke helt umulig en 9/10 om alt falt på plass), men ettersom utgaven en hørte gjennom, var ei dobbelt/bonus skive, der inneholdt noen ekstra spor (ikke helt de store favoritter), og ei DVD (den valgte jeg å ignore), så følte at ting ville vært langt mer passende, om det fikk avslutte med det enorme tittelkuttet, og derfor en sjeldent har vært så veldig "glad" i såkalte hidden tracks, da de ofte roter til potensielle sterkere ratings, for min del altså.

Ikke umulig en må få lett opp både senere, og ikke minst nyere Queens of the Stone Ages utgivelser, for denne trengte man virkelig å få hørt igjen i all sin helhet, og da på full guffe.

[Bjoro33]

Denne har nesten blitt spilt ihjel her i heimen. Elsker den pga de herlige rytmene som hele tiden skifter og utfordrer. Og du bør prøve nyere skiver også.
Jeg ville plusset på et poeng....9/10

Ja, skiva ville nok vært oppom ei 8,5/10 (ikke helt umulig en 9/10 om alt falt på plass), men ettersom utgaven en hørte gjennom, var ei dobbelt/bonus skive, der inneholdt noen ekstra spor (ikke helt de store favoritter), og ei DVD (den valgte jeg å ignore), så følte at ting ville vært langt mer passende, om det fikk avslutte med det enorme tittelkuttet, og derfor en sjeldent har vært så veldig "glad" i såkalte hidden tracks, da de ofte roter til potensielle sterkere ratings, for min del altså.

Ikke umulig en må få lett opp både senere, og ikke minst nyere Queens of the Stone Ages utgivelser, for denne trengte man virkelig å få hørt igjen i all sin helhet, og da på full guffe.

Ja mulig bonusspor ødelegger for helheten.
Hva med mars Volta, hører du på dem,!?

[Frank.N.Steen]

Ja mulig bonusspor ødelegger for helheten.
Hva med mars Volta, hører du på dem,!?

Mest frustrerende, må være "bonusspor", på nær fullkomne skiver, der du må vente i en mindre evighet av total stillhet, før du kommer deg til, og hva ender man opp med? Kanskje knappe 1 minutt med random skriking og ulyder, eller en får 10 minutter med akkurat det samme, og tja, smaken er som baken og alt det der, men kjipt, for sånt greier jeg ikke å overse når ratingen skal deles ut.

The Mars Volta? Huff, føler liksom at her burde en jo sagt et stort JA, men nei, de har jeg faktisk aldri kommet meg frem til.
Tror noe skyldes at i det de virka å være svære (her til lands), så hadde en selv havna midt opp i en blanding av å oppdage punk, new wave og prog rock fra 70-tallet, og det var såpass altoppslukende mellom (2004-07), at det tok opp masser av penger, tid og ja, vel, finner jeg noe av bandet i ulike bruktsjapper (vel, kan jo alltids bruke Youtube selvsagt) men liker nå best musikk i fysisk format.
Så før eller siden, vil en komme dit, og håper det kan bli en interessant oppdagelse, om noe sent, men ja, sånn har det liksom alltid vært, slow learner, men når det først sitter, da blir det værende.

[Bjoro33]

Anbefaler evt å starte med "Frances the mute". Og da med "the widow. Og resten av skiva. .

[Frank.N.Steen]

Anbefaler evt å starte med "Frances the mute". Og da med "the widow. Og resten av skiva. .

Den høres kjent ut, hvert fall i navn og tittel. Tipper det er albumcoveret med noen sittende i en bil? Og hvis det stemmer, så ja, den har i så fall blitt sett ofte i et par bruktsjapper man er innom. Så da vet jeg hva man skal se litt ekstra nøye etter, ved neste besøk.

Takker for anbefalingen.

[Frank.N.Steen]

King Crimson - USA (1975)

Vel, en er såpass godt i gang, og denne har jeg hatt liggende på vent, kanskje litt for lenge.
Har likevel vært innom den, flere ganger tidligere, men ja, blitt en god stund siden.

Uansett, dette er jo ei live skive, der kom ut året etter at den notoriske Fripp/Bruford og Wetton trioen, hadde takket for seg, da med mesterverket Red (1974), og alltid vært spent på å høre hvordan denne utgaven fremsto som et liveband på plateformatet. Nærmeste en kom, var jo ulike live klipp på Youtube, og godt mulig at i senere tid, har det dukka opp flust av nyere utgivelser, men ja, USA handla en faktisk inn to ganger, og følte meg litt dum, da den man sitter å lytter til nå, er jo ei 2002 (utgitt i 2004) 30th Anniversary CD utgave, med to stykk bonusspor (Fracture og Starless), mens den senere versjonen, var fordelt på ikke 1, men hele 3 (eller var det 4?) CDer/DVDer, og her må noe ha gått rimelig galt, for den voldsomme og øredøvende trøkken og råskapen som 2002 remasteren bød opp til, virket nå å høre nærmest "nedjustert" og "polert" ut, slik at en til slutt begynte å tvile på om det var noe i veien med hørselen min, og ikke albumet.

Først senere, at en fikk nyss om at det ble gjort noe kjipe forandringer, der blant annet John Wettons mektige bassdrønninger, fremsto nå som et eneste trist sukk, og slik kan ikke jeg huske at den hardtslående King Crimson besetningen hørtes ut, så skipper glætt den senere remasteren, og går fullt inn for 30th (2002) jubileumsutgaven. Godt mulig at den også er tukla rikelig med, men hvilke liveskiver har ikke blitt tukla med, oppgjennom årenes løp?

Bare for å nevne det, nå er jo også David Cross med her som fullkomment medlem, så trio blir kanskje ikke helt riktig å kalle det, men likevel en viktig del i bandets lydbilde på den tid, selv om ha da på nevnte Red, var vel "kun" oppført som gjestemusiker.

Uansett, albumet åpnes, med et kort lite og stemningsfullt utdrag fra Walk On...No Pussyfooting, der var vel fra et samarbeide mellom Fripp og Brian Eno, og denne skiva må jeg virkelig få fatt i (sikkert sagt utallige ganger til meg selv før).
Men ikke før det blir for koselig, så blir det nærmest et fullt frontalangrep på publikum, da med ei nådeløs versjon av Larks' Tongue in Aspic Part II, som er kanskje enda tyngre og "ondere" enn albumversjonen. Og nettopp her, la jeg tidlig ut merke til hvor jævlig bra bassen til Wetton fremsto (ca: 03:40 ut der det virkelig spraker og buldrer godt fra seg), kontra den tynne og skuffende "suppa" man fikk igjen, på senere live album (nevnte utgave)

Usikker på hvor mange ulike varianter man har hørt av denne, men ingen har til nå greid å matche den man får igjen her, synes nå jeg da.

Kombinasjonen av alt det "styggvakre", mektige og ikke minst hvor gjennomført hardt og intenst det leveres live, gjør jo at denne er et absolutt must, om en er ekstra glad i King Crimson anno 1972-74.
Likte også den små ertende tonen med "No more violin" fra ei dame i publikum, så kanskje ikke et meget populært instrument for mange den gang (eller kanskje i dag), men gjøres det riktig, kan det fremstå meget ondt og tøft, og enkelte steder ut, får en jo litt sånn følelse av at dette kunne kommet fra "helvetes undergrunner", og ekstra deilig, når bandet bare setter i gang en ellevill jam, og hvor det improviseres rikelig, (men uten tegn til at det blir endeløse "pissepause" gørrkjedelige soloer, der går ingen steder) og hvor da kommer fiolinen til Cross utmerket med, i skape ei helt unik stemning.

Dette blir jo greit oppsummert, i det bandet leverer et helsikes inferno (ca halvveis ut i 21st Century Schizoid Man), da med en massiv vegg av deilig støy og totale "kaos".

Høydepunktene kommer jo som perler på rad, og skal en absolutt dra frem noen av de som stadig gir meg frysninger, må jo da den nydelige Exiles nevnes, samt da åpningen med Pussyfooting/Tongues in Aspic Part II og der skivas kanskje mest eksperimentelle stund, går i retning av Asbury Park, som ikke er helt ulik Providence (fra Red), og kanskje en man trengte noen runder på, før det begynte å sette seg til rette, men meget kul "filler", som minner nesten mer om noe støyrock greier fra 80-90-tallet, enn 70-tallet.

Med tanke på at skivas kanskje to største øyeblikk, ligger til rette som bonusspor, så velger en å ignorere "bonus" delen, og tenker at uten dem, så ville nok ratingen gått ned noe, men nei, her får en definitivt mye igjen for penga, da ved å satse på den eller de, som da innehar Fracture og Starless.

Om det er noe som helst å "klage" eller utsette på, er det jo at et par ørsmå stunder, her og der, blir kanskje lydmiksen litt ujamn, men fuck it, det er live, og det er ikke ment å høres "perfekt" ut, så slikt velger jeg å bare la gå.

Alt i alt, et livealbum, ikke langt unna å være nær komplett blanding/oppsummering av både live og "samle" skive, for dette er vel grei påminnelse, om at nå må en få sett å dratt frem King Crimson skivene mine, og få hørt gjennom hele bunten fremover. Så inntil da, blir det med en meget sterk og velfortjent sum av:

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Walk On ... No Pussyfooting - Larks' Tongues in Aspic Part II, Lament, Exiles, Asbury Park, Easy Money, 21st Century Schizoid Man, Fracture og Starless

[Frank.N.Steen]

Soundgarden - Superunkown (1994)

I fjor våres/sommer, var en så vidt innom Soundardens to tidligere Louder Than Love (1989) og Badmotorfinger (1991). Og hvor sistnevnte, helt klart sto igjen som det overlegent bedre gjenhøret. Men ettersom en ikke hadde vært innom albumtrioen, av de man eier og har, så valgte en å utsette den som falt best i smak, hvert fall fra tidligere besøk, og det ble vel også mitt første møte med dem, mye grunnet monsterhiten Black Hole Sun.

Foruten nevnte sommerslager, der stadig spilles på radioen, sikkert nærmest daglig, så var en jo altfor ung, og hadde vel i grunn fint lite kjennskap til "grunge" , da annet enn dødsfallet til Kurt Cobain i 1994, samt noen random band t-skjorter de eldre elevene fløy rundt i på skolen.
Tok underkant av 10 år senere, rundt om kring sommer 2003, før en virkelig begynte å få opp interessen for musikken, som flommet ut fra Seattle by på tidlig 90-tallet, og fra de 4 dominerende aktørene på den tid.
Klart, Nirvana hadde jo kommet litt i forkjøpet, grunnnet den selvtitulerte Nirvana samleren fra høsten 2002, og deretter gikk det ganske fort unna.
Men Soundgarden, av en eller annen grunn, ble satt litt på vent.

Vel, rimelig sikker på at Superukjent ville fått ei nær perfekt score, for ei 18-19 år tilbake, men ikke alltids det man elsket den gang, holder seg like bra, ved senere visitt, som det en gjerne ønsker seg.
Heldigvis var det lite å "frykte" med denne skiva, som definitivt fremstår som en av de absolutte rocke bautene fra 90-tallet, og ei som i større perioder, så absolutt holder koken.
Masser av variasjon, og knalltøffe øyeblikk. Digger den seige tidlig 70-talls innflytelsen, og der de attpåtil benytter seg av mellotron, og slikt blir aldri galt i mine ører. Var vel på forgjengeren, det gikk i saksofon, og det passet i grunn utmerket i hop med bandets låter.

Ellers kjekt at flere, der hadde kanskje gått litt i "glemmeboka", plutselig nå står frem mye sterkere, som i grunn ikke var noe minus, for slikt er jo alltids hyggelig, det å bli stadig overrasket, og der har dessverre ikke alle "i hjelspilte" 90-talls favoritter, maktet å levere den slags lengre.

Alt i alt, det er fint lite å utsette på her, ettersom bandet smeller til med den ene godbiten etter den andre, og hvor Chris Cornell var jo et fyrverkeri av en vokalist og frontmann, og holder ingen ting tilbake her.

Likevel, så må en trekke noe fra, ettersom CDen man besitter og bruker som "lyttefasit", visstnok var ei bonus utgave, der kommer med She Like Surprises. Ikke at den var direkte fæl, men vi snakker oppunder 15-16 spor, og nærmere 74 minutter med musikk, og det kan bli litt vel "mye" å ta til seg, på en og samme gang, samt at har ikke all verdens tid til å kjøre ørten gjennomganger.

Men i likhet med gårsdagen gjenhør med Songs for the Deaf (2002), vil det ikke gå ei mindre "evighet" til nesten besøk, det er sikkert og visst.
Noen av sporene er kanskje ikke helt oppe med kremen av kremen, men har nå på følelsen av at denne kan fort stige et hakk, om alt klaffer på den rette dagen, og i dag, tja, så ville det seg liksom ikke, og ble ikke helt til toppsiktet, som en satte seg mål om å nå.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Let Me Drown, My Wave, Fell On Black Days, Mailman, Superunknown, Head Down, Black Hole Sun, Spoonman, The Day I Tried to Live, Kickstand, Fresh Tendrils, 4th of July og Like Suicide

[Frank.N.Steen]

Faith No More - Angel Dust (1992)

Nok ei 90-talls klassiker, som en burde hatt full gjennomgang av, for årevis siden. Men der har blitt liggende på vent, ettersom en har vel følt at det er ikke så dumt å alltids ha noe godt å se frem mot, alt mens en har vasset seg gjennom ei litt for høy porsjon med skuffelser og middelmådigheter, (her snakker vi ikke om Faith No More altså) av ulike album og artister en eier eller har kjøpt inn, de siste 5-6 årene.

Uansett, Angel Dust og dets innhold, lever så absolutt opp til både tittel og albumcover, som prydes av ei majestetisk fugl, men i det en snur om på skiva, blir en møtt av noe helt annet, da i form av et avkappet kuhode, hengende på en kjøttkrok.
For der forgjengeren The Real Thing (1989) fremsto som ei nær perfekt alternativ rocke album, da satt i en tid hvor muligens den slags, ikke helt enda var "husvarm", men hintet vel greit om hva bandet kunne være i stand til å gjøre over et helt album, samt suksessen med ei enorm hit singel i Epic.

3 år senere, og i stedet for å spille "safe" og jage nok ei episk hit singel, så legges lista for å utvide musikalske horisonter til stadig nye høyder, og hvor særlig bruken av samples, variasjon og ikke minst det uberegnelige, blir benyttet tungt og flittig, såpass at ei konstant på tå hev "opp og ned" i tempo og stemning, at man føler i perioder, en har blitt dratt med gjennom ei rimelig ellevill blanding av sirkusforestilling, galehus og kunstgalleri.

For det spares ikke på det teatralske, og det å få denne i fleisen i 1992-93, må nok ha vært litt av en spesiell opplevelse, særlig i den aller verste "grunge" eraen, og det var kanskje ikke så lett for musikkanmeldere eller lyttere den gang, å bare slenge en ut enkel betegnelse, for hva de fikk i retur.

Høydepunktene kommer på rekke og rad, og ei sånn skive, som kan nærmest fra dag til dag, stokke om litt på ens personlige favoritter, også etter hvilket humør og stemning man er i, og dette er selvsagt intet minus.
Åpningskuttet, Land of Sunshine, er jo aleine et lite fyrverkeri, og mindre blir det ikke, når Caffeine smeller inn, like etter, så får en Midlife Crisis og vel, i det en tror at ting har satt seg til rette, dukker den overraskende avslappende RV opp, og slik fortsetter det jo hele veien ut, og ville ikke hatt det noe annerledes.

CDen man eier, er ei 1993 bonus utgave, vel kun et spor ekstra, men antar overraskelses suksessen med coveren til The Commodores Easy, sørget for at plateselskapet i all hast, bestemte seg for å trykke ei nye runde med albumet, og vil tippe det ikke var noen dum ide, ettersom den virker å være ei som stadig blir spilt (tror faktisk jeg aldri har hørt originalen på radio før) på radio og tv, og foruten Epic, kan en ikke huske å hørt særlig mer av bandets singler fra den tid.

Likevel, tross av at Easy er den kanskje en av 90-tallets mer kjente coverlåter, er det i mine ører, den nydelige og verdige John Barrys instrumentale theme klassiker i Midnight Cowboy, der står igjen som den perfekte måten å avslutte det hele på. Særlig da etter å ha vært gjennom noen vanvittig rå utblåsninger i Crack Hitler og desto mer, Jizzlobber.
Og dette med samples, godt mulig Faith No More også selv ble samplet rikelig, da en kan banne på at Meshuggah i Future Breed Machine, har lånt eller vært sterkt inspirert av Jizzlobbers intro, og hvor Marilyn Manson tok vel også senere i bruk cheerleader jentenes "Be Aggressive" koring, i sin egen Be Obscene hit, fra 2003.

Favoritter, eller noen små, men ufattelig deilige stunder, er definitivt gjennom midtpartier i låter som Smaller and Smaller, eller kanskje mest i Malpractice, der det vipper mellom det styggvakre og nei, Angel Dust er ei soleklar albumklassiker, og fullt mulig en av de aller beste fra tidlig 90-tallet,
der i mine ører, oppsummerer et band som har nådd dets kreative og kommersielle "peak", der fortsatt høres mektig og ulik det aller meste annet enn har vært innom fra nevnte tiår, og nei, her må en nok gå hele veien til topps, og blir så med en velfortjent:

Rating: 10/10

Høydepunkter: Land of Sunshine, Caffeine, Midlife Crisis, RV, Smaller and Smaller, Everything's Ruined, Malpractice, Kindergarten, Small Victory, Crack Hitler, Jizzlobber, Midnight Cowboy og Easy