Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Röyksopp - Melody A.M. (2001)

Prøver meg på en ny runde med norsk musikk, og enda et album, der ofte figurerer høyt blant tidenes beste type utgivelser, her til lands.
Ble vel kjøpt inn, grunnet hitene Poor Leno og Remind Me, der kanskje sistnevnte var den som ble hovedgrunn, og huskes jo at tilbake i sen høsten 2002, at en raskt ble noe småskuffa, da en jo innså at det ikke er singel/video utgaven man fikk igjen, men ei nokså annerledes og roligere versjon.

Tror også at opptredenen til bandet, da som åpningsakt, under MTV European Awards i Barcelona samme året, også hadde nok sitt i å si.

Uansett, begynner å bli en stund siden forrige visitt, men huskes som ei der vokste litt, for hver gang man tok turen innom, og i fjor prøvde man seg på to av deres senere skiver, som tja, det ble ikke helt slik en hadde håpet på, ganske middelmådige saker, tross av å inneha noen knallgode enkeltspor.
Må vel også nevne, at en skjønte jo godt hvorfor denne slo såpass bra an, hvert fall her til lands, ettersom en jobbet i en periode som snekker lærling (total fiasko og bortkasta tid i livet) og fikk jo greit innsyn i folks musikk og filmsamlinger. Ikke det at man gikk rundt å snoka med skitne hender i andres private saker, men var umulig å ikke legge merke til hva folk hadde i samlingene, når en jobba og spiste lunsj, rett ved siden av ulike CD og film hyller.

Så ja, Melody A.M. virket å være i nesten "alles" hjem rundt høst 2001 og frem til vår 2002, og må vel være blant et av de mestselgende norske albumene.
Men nå greide jo bandet å utgjøre kanskje enda større suksess i utlandet, særlig over i England ble det vel også full klaff med platekjøpere.

Nå er CD utgaven man benyttet seg av, ei utvidet versjon, der kommer med en bonus skive, med ulike remixer av nevnte hits, samt 3 videoer, fra den tid der det ikke var helt uvanlig, at artister ville slippe musikkvideoer som bonus og måtte selvsagt spilles av på PCen, men hvor ikke alltid det heller ville funke.

Velger å ignorere bonusdisken, tross av ens kjærlighet for videomiksen av Remind Me, og nei, albumet åpner jo meget lovende, da via deilige, avslappende og varm musikk, som i perioder minner jo litt om tidligere besøkte Boards of Canadas flørting med 70-talls nostalgi, og der særlig sporene So Easy, Eple, In Space og Poor Leno er knallsterk, men fint lite slår Sparks, som fortsatt er den jeg holder som personlig favoritt, og kanskje noe av de beste norske låtene, som ble til på 00-tallet.

Husker at MTV (glemt hva programmet het) kjørte noen runder av videoen på senere kvelder på den tid,, og i grunn burde man vel ha kjørt i gang skiva på kveldstid, for dette er jo i perioder utmerket natt musikk, behagelig og full av stemning.

Men ja, Sparks, den er spesiell og har noe ekstra beroligende over seg, der fortsatt ikke gir helt slipp på meg følelsesmessig. Og sånt liker man.

Vel, alt faller ikke like godt på plass, enkelte spor vil liksom ikke sitte, og A Higher Place har jeg aldri likt, uansett hvordan en prøver å "forbedre" seg, men mer hyggelig at Röyksopp's Night Out falt bedre i smak, siden sist.

Ellers fremstår jo She's So, som fint utgangspunkt i å snart komme seg til gjenhør av Wish You Were Here (1975) av Pink Floyd, for er vel sånn noenlunde første som popper opp, når en hører åpningen til nevnte spor fra Melody A.M. og selvsagt intet minus, det heller.

Alt i alt, ei skive som definitivt innehar musikk, som er ganske så "lett" å få taket på, og dersom en er helt i det rette humøret, samt tid på døgnet/året osv, så er det ikke umulig at en kan få litt mer igjen. Så burde kanskje legges litt på vent, til senere tid. Men likevel velger en å rate den her og nå, og skulle ting forandre seg, så får en heller revurdere det, når den tid kommer.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: So Easy, Eple, Sparks, In Space, Poor Leno, Röyksopp's Night Out, Remind Me og She's So

[Number4]

I kveld spilte jeg en vinyl ved feiltagelse som ledet til noe annet. Dette er virkelig lenge siden.

Albumet er; Kimono My House. Låten er ........

[Frank.N.Steen]

Travis - The Invisible Band (2001)

Et av disse uhyre populære britiske banda, der virket å være i ettertid, et slags "bindeledd" mellom tampen av brit-pop eraen, og tja, like før Coldplay, Keane og lignende band for alvor tok av utover 00-tallet.
Travis huskes for et par fengende og fine hits, særlig da fra forgjengeren, mens her, er det vel egentlig musikkvideoen til Sing, da med en rekke festkledte mennesker i et middagsselskap, som til slutt ender med å kaste maten på hverandre, en husker kanskje aller mest.

Tror ikke dette blir noen keeper, men skiva har mer enn nevnte sommerhit, der særlig Flowers in the Window og Follow the Light er blant de sterkere stundene.
Baksiden er jo at, det går liksom alltid minst 1-2 spor, da mellom hver gang det "kvikner" til litt, og hvor blir mest ei ujamn og litt småkjedelig affære, så nei, prøvd noen runder siste tiden, og får ikke noe særlig mer igjen, da enn:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Sing, Side, Flowers in the Window, Follow the Light og Afterglow

[Frank.N.Steen]

U2 - The Joshua Tree (1987)

Ikke hørt i sin helhet, siden høsten 2009, hvor man endelig fikk gjennomført overgangen fra ens elskede MiniDisc, og over til Ipoden, og innså vel at det var på høy tid, med tanke på lagringsplass, men var lyden blitt så mye bedre? Vel, dessverre hjalp det fint lite, for knapt 3-4 måneder senere, ankom øresusen i venstre øre, for fullt, og i en lengre tid, ble man nærmest "livredd" noe av det man var mest glad i, nemlig musikk, og særlig det å lytte til det via øreplugger/øretelefoner, og nei, en kjip tid, og skyr fortsatt øretelefoner/plugger som pesten, grunnet at de virkelig trigger øresusen enda, og har helt klart fått et annet syn på hvordan en kan høre på musikk, men savner jo den mer nære følelsen av plugger/telefoner, men ikke så lysten til å kødde mer med hørselen og gjøre vondt verre.

Uansett, har jo vært innom samtlige av bandets utgivelser, siste årene, og The Joshua Tree ble vel en man alltids har tenkt litt på, som ei høstplate, og at den ville vært fin å spare til da, men litt lei av å stadig utsette og utsette, så nei, like greit å bare dra den frem igjen, og se an hvordan det går seg til.

Nevnte album ble vel det som virkelig etablerte U2, fra å være et ganske så stort band i store deler av Europa, til å bli et av de aller største på tampen av åttitallet, og hvor den økende flørten med Amerika, ville jo for alvor treffe midt i blink, rundt 1987-1989, og det hjalp vel ekstra godt på, at de hadde en rekke gigantiske slagere til å promotere det hele med.

Etter å ha vært innom skiva nå, siste 2-3 dagene, har kanskje nevnte slagertrio som på imponerende vis åpner det hele, fremstått litt som en "bakside", der ikke helt gjør lytteren (hvert fall en god del vil jeg tro), forberedt på resten av innholdet, som er milevis unna de mer stadionvennlige hitene, og ikke at det nødvendigvis er et stort minus, men mangelen av de "øyeblikkelige" fengende melodier, og kanskje et par for små kjedelige stunder, og tross av å være ikke fæle, blir det mest av typen som aldri greier å feste seg helt, eller gjøre så mye ut av det. Og synd, for ville jo så gjerne, men blir kun hit og ikke lenger.

Ellers er det kanskje et lite minus, at man har jo vært innom ørten ulike Best of samlere, der ofte starter eller spiller nevnte hit trio etter hverandre, og tross sikkert daglig radiospilling, har jeg enda ikke blitt lei av å høre dem, men ja, skulle likt at et par av dem, kanskje hadde blitt lagt til litt senere, og ikke alt på en gang.

Det fine er nå at man får noe ganske så annerledes, i den mer varierte og kraftige Bullet the Blue Sky, der har noe litt Pink Floyd David Gilmour hengende over seg, og ei som definitivt faller mye bedre på plass nå, enn ved tidligere besøk.

Synd de ikke fortsetter litt i det sporet, for tross av noen fine og nokså behagelige stunder, faller de fleste gjennom mer som "bakgrunnsmusikk", minus kanskje den flotte Red Hill Mining Town og det man ser på som albumets beste øyeblikk, i sistesporet Mothers of the Disappeared.

Skulle så gjerne sagt at U2 har imponert gjentatte ganger i i albumformat, men dessverre har det til nå, blitt stort sett skuffelser og noen halvveis gode møter, men der ingen av deres totalt 9 album som en har vært innom siste årene, maktet å bikke over 6/10 - 6,5/10 på ratingen.
Så ja, noen blodfan blir man nok ikke, men de har da hvert fall ei imponerende samling av store hits, samt en del vakre albumspor som en føler er minst like store, men kjipt at man gang på gang, går litt i "fella" av å forvente for mye, grunnet dens massive ry som "tidenes beste" osv, og nei, The Joshua Tree falt nok litt mer på plass i dag, men stadig ingen ekstrem forskjell i hvordan man rater den med:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Where the Streets Have No Name, I Still Haven't Found What I'm Looking For, With or Without You, Bullet the Blue Sky, Red Hill Mining Town, In God's Country, Exit og Mothers of the Disappeared

Edit: Gikk nok litt for kjapt unna her, og måtte jo legge til Exit. Så ratingen går opp et ørlite halvveis hakk.

[mashadar]

U2 - The Joshua Tree (1987)

Dette er nok et av de albumene jeg har hørt gjennom flest ganger all time, selv om jeg ikke har hørt så mye på den de senere årene.

Flott anmeldelse, selv om du unnlater å nevne to av mine favorittspor, nemlig Running to Stand Still og One Tree Hill.

[Lars Jubas]

RHCP-Stadium Arcadium.

[Frank.N.Steen]

Dette er nok et av de albumene jeg har hørt gjennom flest ganger all time, selv om jeg ikke har hørt så mye på den de senere årene.

Flott anmeldelse, selv om du unnlater å nevne to av mine favorittspor, nemlig Running to Stand Still og One Tree Hill.

Sitter vel med ei følelse av at hadde man gått noen runder ekstra, så tja, ikke helt umulig man ville bikka opp i 8/10, men blir nok tvilsomt det siste gjenhøret av Joshua Tree, og satt i dag morges, og vurderte å dra frem Achtung Baby igjen, men følte at den kan jeg ha på vent, til litt senere i sommer.

[Frank.N.Steen]

Van der Graaf Generator - Pawn Hearts (1971)

Siste runden, hvert fall for denne gang, med Peter Hammill og gjengen, og tja, dette er vel albumet man kanskje på forhånd hadde mest forventninger til, men der nok en gang endte med litt småskuffelse og av typen "var det alt?" følelse, og nei, tross mye spennende og definitivt tøffe øyeblikk, blir det også kanskje litt vel mye oppstykka og tidvis irriterende, og der det farer litt vel i overkant frem og tilbake, og nei, blir mest til frustrasjon og fint lite igjen.

Så nei, mulig et nytt besøk med Godbluff, vil være på skjemaet utover året, men Pawn Hearts ble definitivt en nedtur, og ender så med ei:

Rating: 5/10

Høydepunkt: Man Erg

[Frank.N.Steen]

Suede - Suede (1993)

Hadde et meget fint besøk med Dog Man Star (1994) i fjor høst, og først nå at turen gikk i retning debuten, og for ei introduksjon det må ha vært, det å få oppleve å høre denne i sin helhet, og kanskje akkurat i tide, da før "brit-pop" hysteriet virkelig eksploderte ikke lenge etter.
Men ja, har vel greit innsett (av det man har vært borti til nå), at britiske band fra den perioden, som Suede og Pulp, er nok de to der har falt best i smak, og der denne 1993 skiva innehar såpass mye med høydare, at det kan bli noe vrient å skille den fra oppfølgeren, som jo ikke er nødvendigvis noe minus akkurat.

Definitivt noe annet, enn det Suede man selv først oppdaget, men da i vår/sommer 1997 og via albumet/hiten Coming Up (1996) og Saturday Night, der kanskje var et noe mer "polert" og poppete utgave, men som likevel bød opp til noen utrolig tøffe låter, ala Filmstar.

Uansett, deres første er jo spekket med ei imponerende blanding av de mer fartsfylte, litt småskitne og heftige "glam-rockerne", til langt mer avslappende og nydelige stunder, der i hop utgjør en meget god kombinasjon, og nei, denne må nok dras frem litt senere, og sammen med oppfølgeren, for tror minst en av dem, vil omsider stige hvert fall et hakk opp, så ender i dag med ei meget velfortjent:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: So Young, Animal Nitrate, She's Not Dead, Moving, Pantomime Horse, The Drowners, Sleeping Pills, Metal Mickey og Animal Lover

[Frank.N.Steen]

Talk Talk - The Colour of Spring (1986)

Huff, hvorfor har man hatt denne såpass lenge på vent?
Tja, var jo godt i gang med gjenhøret av Talk Talk skivene mine i våren 2020, men så stoppa det litt opp, og kom liksom aldri helt videre.
Men det er greit, for de er jo et av disse ytterst få, som muligens er helt i toppsiktet av hva en anser som absolutte favoritt artister/band, og med våren allerede i full gang, og av en eller annen grunn, så ender man alltids opp med å forbinde denne 1986 klassikeren, som mer ei høst/vinter skive, fremfor vår/sommer.

Uansett, The Colour of Spring er muligens ikke deres kreative milepæl, ettersom de ville jo ta ytterligere steg på det området, da med sine to neste fullengdere (Spirit of Eden og Laughing Stock), men hvor de virket å for alvor "finne seg selv" musikalsk, da gjennom et mye varmere, improviserende og variert lydbilde, med større fokus i å utforske og flytte grenser, samt endelig være i stand til å fylle et helt studio album opp, da med kremlåter på rekke og rad, og hvor albumkuttene, lett ville overgå singlene, og ikke omvendt.

På mange måter er jo det vakre albumcoveret til James Marsh, da i hop med ei rekke ulike sommerfugler og møll i full blomstring, ei passende påminnelse, om hvilken imponerende forandring Talk Talk hadde vært igjennom, da både innad og utad, fra det å bli tidlig ut forsøkt solgt som nok ei "blek" Duran Duran kopi, til deretter å ende opp som et av 80-tallets kanskje aller mest unike band.

Lyden av The Colour of Spring, er noe en alltids har forbundet med trøstende og nært, varmt, gledelig, og ikke minst utrolig vakkert. Der flere av de mer fyldigere og livlige sporene, også kommer med ei live aktig preg over seg, og hvor det fra første stund av, blir tydelig at ingen ting er bortkastet eller tilfeldig, da dette er et band som er stinn med selvtillit og tro på det de lager, og hvor særlig innflytelsen til produsent og medmusiker Tim Friese-Green, var nok uhyre viktig i denne perioden, samt at de endelig hadde et budsjett å jobbe ut ifra, der ville gi dem fritt spillerom i å hyre inn et lite arsenal av førsteklasses studiomusikere og gjesteartister.

Alt i alt, ei av disse spesielle albumene hvor et band på utsøkt vis, kombinerer alt en elsker med musikk og åttitallet, og ikke minst Talk Talk selv, både fra tidligere og senere av, og i det å ha den helt rette balanse av både melodiøse og fengende hits, samt de mer tilbakelente og utforskende albumkuttene, der er det beste av begge verdener, og kanskje også hvorfor akkurat The Colour of Spring forblir et av mine største favoritt album, og et som alltid får meg i godt humør, uansett hva.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Happiness Is Easy, I Don't Believe in You, Life's What You Make It, April 5th, Living in Another World, Give It Up, Chameleon Day og Time It's Time

Edit: Glemte jo å nevne at CDen man var gjennom (har vel ørten ulike versjoner i hylla) men ja, det var ei 1997 EMI Remaster, som en greide å kjøpe igjen i vinter 2016, i naiv tro at det hadde blitt remstra nok ei gang, men kun 97 versjonen gjenutgitt på ny. Men ja, et av få, som jeg lett kan føle at det finnes ikke noe "bomkjøp" av, og blir sikkert ikke siste handleturen på meg heller, når det gjelder Colour of Spring.

[Frank.N.Steen]

Ozric Tentacles - Erpland (1990)

Prøvd meg på denne gjengen tidligere, men sikkert et eller to år siden forrige besøk (Waterfall Cities), og Erpland ble jo kjøpt inn grunnet mye skryt i et eller annet prog rock eller psykedelisk rock kåring, av de beste 50 beste albumene fra 60, 70, 80 og 90-tallet, hvor Erpland kom ganske så høyt, om en husker det rett.

Uansett, låta som gjorde at den måtte med meg hjem fra et av mange "impulsinnkjøp" på midten av 00-tallet, var jo det mektige åpningskuttet Eternal Wheel, der briljerer mellom å være hypnotisk, oppbyggende og meget behagelig, men aldri kjedelig.
Dessverre blir oppunder 70 minutter med instrumental musikk, kanskje litt vel lenge, og der det føles kanskje noe vel dratt ut i spilletid, men kanskje litt mer flisespikkeri fra min side.

Likevel, mye fin og stemningsfull musikk blir det nå, og definitivt ei som falt mer i smak, enn forrige album man har vært innom fra samme band, og ikke umulig at ting kan stige noe, ved senere besøk.

Men inntil da, så blir det med ei absolutt godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Eternal Wheel, Tidal Convergence, Sunscape, Mysticum Arabicola, Crackerblocks, The Throbbe, Erpland og A Gift of Wings

[Frank.N.Steen]

Tangerine Dream - Rubycon (1975)

Ikke hatt for mye hell med deres studioalbum, hvert fall av de man har kjøpt inn, og hørt i senere tid.
Så da har det jo blitt til, at en lot denne fra 1975, samt Phaedra bli liggende på vent, og nei, fordelt over to deler med om lag 35 minutter av musikk, er det øyeblikkelig noe kjennbart over lyden fra Rubycon, der man kan banne på at en har hørt tidligere, men fra hvor?

Albumet innledes med ei blanding av mystikk, spenning og litt små-creepy lyder, og hvor en av en eller annen grunn, får tidlig ut, litt skrekkfilm ala Werner Herzogs Nosferatu (1979) og Popol Vuh følelse over det hele. Men så forsvinner plutselig "mørket", og der en blir møtt av noe som minner om "skrikende" sjøfugler, der igjen gir en slags fin og behagelig motreaksjon, til den dystrere introen, og får litt følelse av at lyset fra solen stiger over ei flott sandstrand i de tidligste morgentimene.

Del to åpner opp, ikke helt ulik del 1, da med urovekkende lyder, og noe der retter tankene øyeblikkelig mot alarmerende krigs sirener, som varsler fare på fære, men som i åpningskuttet, roer ting ser etter hvert, og "falsk" alarm, men så tar ting seg opp i tempo, og blir nesten noe "dansevennlig" ut av alt sammen, men da med ei deilig og hypnotisk rytme i hop med svalende bris i bakgrunnen.

Vakkert blir det, og nei, denne skiva var helt klart mange hakk over, de senere studioskivene man har vært gjennom, og mulig kun Thief (1981) soundtracket, som kan matche i helhet.

Rubycon er nok muligesn et sånt album, som ville vært utmerket å hatt i øregangene, på nettopp ei tidlig morgen, kanskje traskende rundt på ei sandstrand, eller i tåkeaktig omgivelser i skogen, men nei, avslappende musikk, og det høres så ufattelig mye friskere og "rent" ut, da i forhold til mye av bandets senere utgivelser, hvert fall av det man selv har vært innom.

For de som søker mer fart og "moro", er det nok fint lite av den slags, selv om da ting begynner å pulsere og bygge seg opp, først etter rundt 7-8 minutter, men ja, masser av variasjon og taktskifter, gjør jo at man blir med på ei liten reise, en som muligens vil være mer givende, ved senere besøk.

En ting er jo sikkert. Det er ikke noe sjokk at denne gjengen ble snart en stor favoritt å hyre inn, som komponister til utallige filmer gjennom 70 og 80-tallet, og ikke umulig at mye av grunnen til skivas noe gjenkjennelige lydbilde, kanskje kommer av at de kjørte litt gjenbruk av eget materiale, og dytta det inn i nevnte filmsoundtracks.


Rating: 8/10

Høydepunkter: Rubycon Part One og Rubycon Part Two

[Frank.N.Steen]

The Afghan Whigs - 1965 (1998)

Falt for denne gruppa, etter to meget robuste impulskjøp, selv om en muligens var noe under innflytelse av mang en skrytetråd på gamle VGD og musikkforumet, så ja, Gentlemen og Black Love i vinter 2016 var slettes ingen fæl måte å bli introdusert på.
Synes nok sistnevnte ikke helt maktet å følge forgjengeren, låt for låt, men denne inneholdt nå likevel noen av de kanskje beste og tøffeste stundene.

1965 virker som en der fikk mest positive lovord, og så det som logisk å legge inn ei bestilling i vår samme året, og ja, det tok sin tid, og ukene gikk, ingen album, og så plutselig fant man ei nær ubrukt CD hos Fretex, og da var det lite å lure på.
Men tja, tror man aldri kom skikkelig i gang, og det forble liggende sånn halvveis ut på vent, og etter hvert gikk tiden, og ja, først nå at en prøver seg på ny.

Black Love var vel ei noe mer tilbakelent og ikke fullt like sinna og småskitten affære som Gentlemen, og mer fokus i retning soul og r&b rytmer, som i grunn passet dem fint, og virker som de bare gikk enda lenger med 1965.

Men dessverre vil det seg ikke helt denne runden heller, tross av noen absolutte perler, så finner jeg meg aldri helt til rette, og tja, beholdes, men tvilsomt en som vil gå flere runder med det aller første, og får heller se å gi forgjengerne et nytt besøk, utover sommeren.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Somethin' Hot, Uptown Again, 66, Citi Soleil, John the Baptist og The Vampire Lanois

[Frank.N.Steen]

The Prodigy - The Fat of the Land (1997)

Mitt 11-12 år gamle jeg, ville nok lett ha slengt ut ei perfekt 10er til denne. Og kanskje ikke så rart, ettersom få skiver/band fremsto som særlig tøffere og kulere, enn hva The Prodigy gjorde i perioden vår 1997 sommer 1998.
Dette var jo også storhetstiden for boyband/girlband (Spice Girls, En Vogue, Eternal, All Saints, Bewitched, Solid Harmonie, Take That, Boyzone, Backstreet Boys osv, osv) så ja, dette var definitivt en fin antidose til den slags, og utmerket treningsmusikk til å booste motivasjonen noen ekstra hakk med.

Selv om det var Music for the Jilted Generation, to år tidligere, der for alvor gjorde meg oppmerksom på bandets energiske og ufattelig fengende sound, så må vel Fat of the Land anses som deres kanskje mest kommersielt vellykkede utgivelse, og en som attpåtil virket å slå godt an, ja selv hos "haterne", de som så på elektronisk musikk, som det laveste av det laveste.
Men Prodigy fremsto jo som noe ganske annet, der de lignet mer på et rocke/punk band, i stil og oppførsel, og var ikke bare enda en gjeng ansiktsløse DJs/produksjonsteam, som sto godt gjemt i studio, alt mens diverse pene syngedamer og munnrappe ræppere ble solgt ut til massene.

Prodigy hadde vel også stadig bygd seg større med hver utgivelse, der nevnte Jilted Generation bød jo velkjente MTV videoklassikere som Voodoo People, Poison og No Good (Start the Dance), og virket som særlig MCene-vokalistene (Maxim og Keith) ble mer fremtredende for hver nye video/singel, og få videoer skapte vel like mye oppmerksomhet, som det Firestarter gjorde, og den føyk vel hele veien til topps også på hitlistene, så ingen tvil om at suksessformelen var på god gli.

Hjalp vel også godt på, at foreldre og lærere var ikke særlig imponert, og en i klassen dro med seg Smack My Bitch Up når vi skulle ha "ta med deg en låt" til musikktimen, og hvor alle fikk spilt hver sin favoritt, og mot slutten skulle hele klassen stemme over hvem de likte best.
Selvsagt vant boybanda som Boyzone eller Backstreet Boys, grunnet overflod av jenter, men har en følelse av at noen av gutta også solgte seg ut, men ja, vi prøvde så godt vi kunne, men Prodigy nådde kun en skuffende fjerdeplass, til og med slått av Aaron Carter, det var vondt.

Men vi visste at slike kåringer var bullshit, og ekstra kjipt når læreren tillot ene boyband låt etter den andre, og spilte dem fullt ut, men Prodigy ble avbrutt etter 2 minutter.

Albumet Fat of the Land har man ikke vært innom, siden vinter/vår 2003, og selv da, hadde det ikke blitt dratt frem på en del år, så ikke umulig at man kanskje hadde blitt litt lei, og vel, det var jo alltids en innertier når en kjørte egentrening utendørs eller innendørs, samt et album som ofte ble spilt i gymtimene på skolen.

For lite å si på energien og hvor fengende det fortsatt fremstår, selv om det dessverre også blir kanskje litt vel tydelig, at flere av sporene dras ut, litt vel lenge, og kunne fint vært nedjustert noe.

Selv har jeg en følelse av at forgjengeren vil gå et ørlite hakk i pluss, men Fat of the Land er så absolutt et av 90-tallets mer uforglemmelige utgivelser, der byr opp til massive beats og sampling, men ja, kan også bli noe gjentagende i perioder, og ei sånn plate man tvilsomt drar frem 3-4 ganger på rad, men mimrer over der og da, og vil selvsagt beholdes, men ja, blir nok en stund til neste besøk.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Smack My Bitch Up, Breathe, Diesel Power, Mindfields, Narayan og Firestarter

[Frank.N.Steen]

Van Morrison - Avalon Sunset (1989)

På høy tid å gå gjennom litt Van Morrison album, og allerede to år siden Poetic Champions Compose (1987) ble hørt igjen, og alltid likt den godt, mens Avalon Sunset holdt liksom aldri helt på interessen, hele veien ut.
Mulig et nyere besøk, kan forandre på det.
Mannen hadde jo noen svære pop hits, og ballader i denne perioden, hvert fall om en går ut i fra antall filmer og tv-serier de har blitt benyttet tungt og ofte i, men virker også som ei periode han var i det meget følsomme, og dette går jo igjen som hovedtema her.

Albumåpneren Whenever God Shines His Light med Cliff Richard, er slettes ikke fæl, og synes de to finner tonen greit, selv om låta kanskje kunne ha vært nedjustert litt i lengden.

Contacting My Angel er ei liten favoritt her, og ble spilt mye i sommer 2012 på sene kvelder. Deilig, avslappende og nydelig musikk, og vanskelig å ikke bli litt "snufsete" av den slags.

I'd Love to Write Another Song, er en langt mer lystig og fengende sak som man kommer raskt i godt humør av, mens hiten Have I Told You Lately? fortsetter ei ganske så jamn og god åpning.

Coney Island og I'm Tired Joey Boy er to relativt korte snutter, hvor førstnevnte er ei fin blanding av det rolige og stemningsfulle, med litt "random" prating fra Van the Man, og kunne godt ha vart litt lenger.

Alt er nå likevel ikke like interessant og fengende, og enkelte bikker for mye over i småkjedelig voksenpop, der gjør seg sikkert greit i bakgrunnen, men det er nå ikke slik man helst vil forbinde med Van Morrison.
Heldigvis ankommer albumets absolutte høydare i Orangefield, der hadde nok fortjent å få være med på ei sterke plate, og en som burde jo ha blitt en hit i mine ører.

CDen man eier, er ei 2008 Remaster, der i hop med samtlige Van Morrison album, skulle bli utgitt i ulike perioder rundt 2007-08 i samme albumserie, med bonusspor og fyldig booklet, men virka som noe gikk skeis, og det stoppet lenge før de mange planlagte skivene ble utgitt, og veldig synd, for mange man kunne tenkt seg, hvert fall og oppgradere fra eldre CD utgaver over til nyere.

Avalon Sunset har så absolutt noen høydepunkter, men også et par for mange forglemmelige sådan, og ender med ei:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Whenever God Shines His Light, Contacting My Angel, I'd Love to Write Another Song, Have I Told You Lately?, Coney Island og Orangefield

[Frank.N.Steen]

Kings of Convenience - Quiet is the New Load (2001)

Ei fin og lavmælt plate, der har surra og gått litt i bakgrunnen, siste ukene, men først i dag at den bikka opp et ørlite hakk opp, kontra oppfølgeren (Riot on an Empty Street), der man var innom i fjor vinter. Ikke umulig at også den, vil gjøre seg bedre, ved et gjenhør.

Gutta synger bra, og det er god stemning og flyt hele veien, men det kan kanskje bli litt vel "trygt" og behagelig i lengden, og ikke mange stedene hvor det er gjort plass til de helt store taktskiftene. Men som ei absolutt godkjent morgenskive å spille av, til en god frokost, så funker det jo så absolutt, men ja, hjelper på å være litt i det rette humøret, og ender så med ei:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Winning a Battle, Losing the War, Toxic Girl, Singing Softly to Me, I Don't Know What I Can Save You From, Failure, Leaning Against the Wall, Little Kids, Summer on the Westhill og Parallel Lines

[Frank.N.Steen]

Tangerine Dream - Phaedra (1974)

Vel, der Rubycon steg for hver gjennomgang, og forventningene kanskje også gikk noe opp, i retning albumet som virker å være ofte omtalt som Tangerine Dreams beste, men ja, snakk om totale motpoler, for dette var en gedigen nedtur, og hjelper ikke på å gi det særlig flere runder, ettersom man bare blir stangende inn i en vegg av total likegyldighet.

I det minste bød oppfølgeren, lytteren opp til ei musikalsk reise, der stemning, melodi og variasjon sørget for at man aldri kjedet seg, men ja, kun et par minutter ut i tittelkuttet, så sitter en å henger med hodet, vel vitende om at det fortsatt er nesten et kvarter igjen med mye av det samme.
Men nå holder det, det blir ikke bedre, og innser at bandet er definitivt et som tvilsomt vil bli noen gang ende som nær og personlig favoritt, men mer av typen som holder deg på god avstand, ikke ulikt et pent eller mye omtalt maleri/kunstverk plassert ved et museum, og slik føles det også i store perioder med Phaedra og senere album fra tyskerne.

Sikkert banebrytende og viktig i 1974, samt at i ulike bruddstykker, godt fordelt utover, så kommer det jo tydelig frem at selv langt ut mot 90-tallet, har artister innenfor elektronika og dance genrene, hentet heftig med innflytelse fra skiva. Men ja, Kraftwerk hadde definitivt melodier, rytme og sjarm, og Tangerine Dream har muligens mer fokus i stemning og atmosfære, men ja, ingen tvil om hvem av de to, en helst foretrekker.

Enkelte steder ut, hører en jo små hint om ting som skal komme, særlig innen filmmusikk, og helt klart mer givende, ettersom du ikke trenger 10 minutter med "ingen ting" før man får et par sekunder med melodi, og så er det pån igjen.

Ser ingen vits i å "tvinge" meg mer på, og godtar at dette er ikke noe å beholde videre i samlingen.
Rubycon og Thief soundtracket er definitivt mer min type musikk, der selvsagt skal tas vare på, og mulig Firestarter (1984) og Sorcerer (1977) samt The Keep (1983) vil bli sjekket ut senere, men nå holder det for denne gang.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Ingen

[Frank.N.Steen]

Vangelis - Blade Runner Trilogy, 25th Anniversary (2007)

Vel vitende om hva som lå i vente sen høst 2007, med 25 års jubileum og ørten ulike DVD, HD-DVD og Blu-ray utgivelser av den legendariske sci-fi klassikeren, var det likevel knyttet ekstra til spenning når nyheten om at soundtracket til Vangelis, skulle få ei komplett 3-disc CD utgivelse i forbindelse med "25 års bursdagsfesten".

Da var skuffelsen desto større, når det etter hvert gikk opp, at denne "komplette" utgaven, kun var ei overprisa melking av et fantastisk film soundtrack (utgitt første gang i originalversjon 1994), og som man allerede hadde fra før i samlingen, og ellers bød det opp til 2 ujamne og tidvis rotete "bonus skiver", da med uutgitt musikk samt en del fullstendig uinteressant nyere bidrag fra Vangelis med venner.

Tror jeg ikke var alene, om å forvente at nå skulle endelig all den deilige og stemningsfulle musikken fra det minst like legendariske og uoffisielle 2 timers bautaen "Esper Edition", få sin verdige CD versjon. Men slik gikk det altså ikke, og selv om en liten del av de samme melodiene og kuttene er inkludert i varierte utgaver på Disc 2, så foretrekker man så og si alle de fra Esper utgaven, der har et råere og mindre "polert" lydbilde over seg.

Men rettigheter og sikkert mye krangel, sto nok i veien, og vel, disc 1, eller original sountracket fra 1994 CDen (som en har nå 3 stykker av) er jo en soleklar 10/10, og gikk gjennom den i våren 2020 med stor suksess.

Dessverre er altså fallhøyden meget stor på de to andre CDene, tross noen fine stunder, her og der. Men det virker for oppstykket og knotete satt sammen, og mangler helheten fra CD1, og som om noen har i all hast bare slengt sammen, for å cashe inn på filmens 25 års feiring.

Synd, for Vangelis og fansen hadde fortjent en langt bedre og komplett CD versjon, men antar at dette forblir det nærmeste man kommer, men heldigvis ligger Esper Edition fortsatt ute i sin helhet, men skulle så gjerne hatt den i samlingen ved siden av favoritt soundtrackene mine.

Alt i alt, CD 2 og 3 er av typen der en knapt husker særlig av, og meget sjeldent lysten er der, til å høre dem i sin helhet. CD 1 er selvsagt den store klassikeren her, men ja, en skuffende trippel CD, der også inneholder ei bitteliten booklet, med noen forord av Ridley Scott, som virker å være mer interessert i å prate om filmen og re-lanseringen, med litt om Vangelis her og der.

Ville så gjerne gi denne litt høyere rating, men kommer ikke unna hvor skuffende CD 2 og 3 er i forhold til CD 1, og da blir totalsummen deretter.

Rating: 7/10

Høydepunkter: CD 1

[B.E.]

The Prodigy - The Fat of the Land (1997)

Selv hadde jeg mistet mye av interessen for The Prodigy i 1997. Kjøpte det første albumet i 1992 - Experience, og det andre albumet i 1994 - Music for the Jilted Generation.

Men i 1997 var The Prodigy for lengst ferdig fortært for min del. Men husker dog noen av låtene fra The Fat of the Land var ganske populære på diverse fester.

[Frank.N.Steen]

Infinity - www.happy-people.net (1999)

Norsk Eurodance duo, der virket å fortsette litt i samme spor som norsk-svenske Solid Base, da ved å holde koken i sen 90-talls Eurodance, og Infinity maktet jo å være mer enn kun ei one-hit wonder, ettersom de hadde vel en 2-3 hits i sommer-høst 1998, og ble vel også noe Melodi Grand Prix forsøk på dem mye senere ut.

Kun hørt gjennom, grunnet nostalgi og spesielt låta Makin' Out, som medvirket på Absolute Music 25, og ja, en fin tid som ungdom, der man begynte å bli kjent med hjemmefester og det var jo spennende.

Ikke så mye å si på musikken. Den er typisk for sin tid. Søt, boblete og små fengende, men i større doser, blir det kjapt litt vel i overkant mye, og tar man bort "høydarene" er nok dette ikke mye å juble over, om en da ikke er kjempeglad i 90-talls dance.

Rating: 3/10

Høypdeunkter: Makin' Out og Happy

[Frank.N.Steen]

Anbefaler evt å starte med "Frances the mute". Og da med "the widow. Og resten av skiva. .

Den høres kjent ut, hvert fall i navn og tittel. Tipper det er albumcoveret med noen sittende i en bil? Og hvis det stemmer, så ja, den har i så fall blitt sett ofte i et par bruktsjapper man er innom. Så da vet jeg hva man skal se litt ekstra nøye etter, ved neste besøk.

Takker for anbefalingen.

Fikk endelig tak i Frances the Mute her forleden, til "hele" 10 kroner for en pent brukt utgave, og ja, det har gått noen runder over helgen, og ingen tvil om at det er ei som vokser for hver gjennomgang.
Mye interessante og solide prog rock referanser til både Pink Floyd, Rush, Yes og ikke minst King Crimson, så her er det jo noe for alle og en hver, hvert fall om en digger 70-talls prog og hyppige taktskifter.

Per dags dato, ligger den å vipper mellom ei 7,5/10 og 8/10, som ikke er gærent. Burde vel få tak i forgjengeren, slik at man har noe å sammenligne med, og ikke umulig ratingen til Frances kan vippe litt høyere over tid.

[Frank.N.Steen]

Will Smith - Big Willie Style (1997)

Om en ikke var fan av Will Smith anno 1997-98, må det ha vært en spesielt frustrerende tid, ettersom mannen var jo så og si "overalt", da enten som tv-stjerne, filmstjerne eller musikkstjerne, og med albumtittelen Big Willie Style, samt ei egen introduksjon, hvor det raskt opplyses om at skiva har allerede solgt rekordstort, så manglet det ikke på selvtilliten akkurat.

Foretrekker nok Will Smiths filmer fra 1995 og opp mot 1999 fremfor musikken, men likevel vanskelig å ikke bli litt nostalgisk over svære hits som Men in Black, Gettin' Jiggy Wit It og Miami, der nevnte trio herjet listene fra sommer 97 til sen høst 1998, og så kom altså oppfølgeren, Willennium, men den tror jeg forblir værende på vent, og ja, gir denne skiva ei små skuffende:

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Gettin' Jiggy Wit It, Miami, Yes Yes Y'All, Just the Two of Us og Men in Black

[Frank.N.Steen]

Yello - Essential (1992)

Har kun vært innom den sveitsiske duoen ved to ulike album anledninger (Stella og One Second), og likte spesielt 1985 skiva Stella, der hadde overlegent bedre og mer givende innslag, enn den ihjelspilte Oh Yeah, og særlig kombinasjonen av forførende og varm synth-pop og litt mer småsleazy tekster/rytmer, gjorde at den holdt på interessen, langt mer enn den skuffende One Second, som ble kun kjedelig i lengden.

Et band der virket å gå igjen i utallige filmer og tv-program, men har jo liksom vurdert å få sjekket opp noen av deres tidligere utgivelser, men snublet over denne best of skiva, og heller se an om det man får igjen frister til nærmere besøk fremover.

Uansett, denne samleren har likevel ei fin blanding av avslappende og mer hektiske stunder, men 16 spor og oppunder 1 time, blir rett og slett litt for mye, og kunne fint ha vært nedjustert noen hakk.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Oh Yeah, The Race, Drive/Driven, Vicious Games, Tied Up, Lost Again og Desire

[Frank.N.Steen]

Raga Rockers - Forbudte Følelser (1988)

Femte runden med Raga, og denne gangen så stemmer det langt bedre enn ved tidligere besøk, og der kun debuten (Return of the Raga Rockers) og Varmere Dager lå oppom 6/10 - 6,5/10, mens senere utgivelser ala Blaff og Rock N Roll Party, fremsto mest som småkjipe skuffelser, tross av å inneha et par klassiske enkeltspor.

Forbudte Følelser derimot, fremstår som ei langt mer givende og jamn plate, med få eller ingen dødpunkter, og hvor høydepunktene kommer imponerende tett på hverandre.

Mulig en må få tak i Maskiner i Nirvana, men inntil da er det ingen tvil om at Forbudte Følelser er den man regner som Ragas soleklart beste.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Ingen Adgang, Trygge Her, Ensom i Kveld, Rundt og rundt, Forbudte Følelser, Jordens sønn og Slakt

[Lezah]

Har ikke hørt noe særlig på Metallica de siste årene, men så kom denne opp i feeden og ble spinnende fra start til slutt. Har jo hørt den et par hundre ganger fra før av, så få overraskelser her. Det er et borderline mesterverk uansett sjanger. Jeg vet dog at jeg er litt ute av touch med resten av fan-basen, for jeg syns Leper Messiah er litt kjedelig. Musikalsk, teksten er helt sjef. Men det sier kanskje mer om de andre låtene, for på en del andre bands album kunne den vært en liten høydare.

Rating: 9.9/10?

Høydepunkter: Tittellåten, Orion, Battery, Disposable Heroes, Damage Inc, The Thing That Should not Be, Sanitarium

[B.E.]

Har ikke hørt noe særlig på Metallica de siste årene, men så kom denne opp i feeden og ble spinnende fra start til slutt. Har jo hørt den et par hundre ganger fra før av, så få overraskelser her. Det er et borderline mesterverk uansett sjanger. Jeg vet dog at jeg er litt ute av touch med resten av fan-basen, for jeg syns Leper Messiah er litt kjedelig. Musikalsk, teksten er helt sjef. Men det sier kanskje mer om de andre låtene, for på en del andre bands album kunne den vært en liten høydare.

Rating: 9.9/10?

Høydepunkter: Tittellåten, Orion, Battery, Disposable Heroes, Damage Inc, The Thing That Should not Be, Sanitarium

Master of Puppets er bra. Den hadde jeg på kassett-opptak og var en av de første CD-platene mine.

[Frank.N.Steen]

Flava to Da Bone - Feelin' Da Flava (1995)

Husker jo godt hiten Even If The Rain, der var med på det aller første albumet man kjøpte inn på CD formatet, og der het Absolute Music 12 (1994).
Flava to da Bone hadde vel også en senere hit, med Take A Little Time, og vel, særlig mer kan en ikke huske fra dem, men i en viss periode virket de å finne seg godt til rette blant kjøpelystne nordmenn, på utkikk etter radiovennlig hip-hop blanda inn med pop-ballader og fengende melodier/refreng å synge med på.

Nei, vanskelig å ikke bli litt nostalgisk over hitene Take A Little Time og Even If The Rain, der øyeblikkelig tar meg tilbake til 1994-95 og mang en runde i CD-spilleren, med huet dypt nedi Donald Duck pocketen eller Fantomet på sene kvelder.
Kommer likevel ikke unna med at det blir raskt noe småkomisk over "ræppingen", men det har jo også en viss sjarm over seg, og slettes ikke så fælt som en del andre norske hip-hop/pop aktører fra samme tiår.

Ellers kommer det jo tydelig frem, at her har det blitt satset mye på dyktige innleide musikere, og fokus på meget ren og pen produksjon og lydbilde, og kanskje av typen der ble litt for glætt for de mer "svorne" og tøffe hip-hop tilhengerne, men ikke for "avskrekkende" for den gjengse platekjøper/radiolytter.

Holder vel i grunn mer enn nok med 1 gjennomgang, likevel ei skive der innehar akkurat nok mengder nostalgi og feel-good stemning, til at det blir sånn tja, like under halvveis gjennomført.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Take A Little Time, Fine Fine Day og Even If The Rain

[Hitherto]

Soundgarden - Down on the Upside

Alle snakker om Superunknown og Badmotorfinger, men dette er Soundgarden plata jeg har spilt mest.

Ikke alt stemmer. Det er mange eksperimenter her som strengt tatt er mer interessante en vellykkede. I tillegg sliter man med vel mye "filler" materiale, men når DOTU virker, virker den virkelig. Åpningsduoen "Pretty Noose" og "Rhinosaur" sprudler like mye som hvasomhelst på de to foregående platene, og "Burden in my hand" er en personlig favoritt. De sparer endog noen av de beste låtene til siste halvdel - en bitter sjeldenhet i artistverdenen.

Er nok mest nostalgien som holder denne flytende for meg. Dette er lyden av fullført ungdomsskole.

7/10

[Frank.N.Steen]

Don Henley - The End of the Innocence (1989)

Snart 2 år siden man var innom forgjengeren, Building the Perfect Beast (1984), der var en solid nedtur, mest grunnet at skiva inneholdt ei såpass fantastisk åttitalls låt som The Boys of Summer, alt mens resten, var i grunn dørgende kjedelig og likegyldig oppkok av verste type "voksenpop", uten særlig til melodi, rytme eller annet der ga lyst til å noen gang høre det i sin helhet igjen.

Hjalp heller ikke på, at den erke typiske 80-talls fiklinga med overbruk i gyselig studio og high-tech leketøy gikk tungt igjen, og dessverre tidlig ut, blir en påminnet i det horrible How Bad Do You Want It? at Henley fortsatt ikke har greid å holde fingrene unna den type 80-talls produksjon som så mang en gang, har gitt tiåret det ufortjente ryet som "tidenes verste".

For den brutale overgangen, fra det tidvis så avslappende og nydelige tittelkuttet (mest sannsynlig mye takket være Bruce Hornsbys bidrag) til nevnte How Bad Do You Want It?, er så gjennomført fælt i øregangene, at det skal ikke være mulig, men ja, sånn gikk det dessverre. Og med det, alt håp om et "bra" album virker med det å dø hen, før det har rukket å komme i gang.

Henley forsøker å røffe seg opp, med I Will Not Go Quietly, men de bombastiske og ensformige trommene gjør den ingen tjeneste, og spilletiden på oppunder 6 minutter, kunne fint av vært kutta ned til 3.

Deretter og ut, blir det for langt og ofte mellom de få "høydarne", men når det en sjelden gang treffer, så blir en jo påminnet om at det er mye dyktige og flinke gjester som medvirker her, deriblant nevnte Bruce Hornsby, ei ung Sheryl Crow, Axl Rose, Edie Brickell, Toto gutta Jeff Porcaro og David Paich.
Dessverre hjelper ikke det på helheten, men alt i alt, et svakt men ikke elendig pop-rock album, der holder mer enn nok med 1-2 gjennomganger, og så er det rett ut igjen.

Rating: 4/10

Høydepunkter: The End of the Innocence, New York Minute og The Heart of the Matter

[GiPazzini_85]

Soundgarden - Down on the Upside

Alle snakker om Superunknown og Badmotorfinger, men dette er Soundgarden plata jeg har spilt mest.

Ikke alt stemmer. Det er mange eksperimenter her som strengt tatt er mer interessante en vellykkede. I tillegg sliter man med vel mye "filler" materiale, men når DOTU virker, virker den virkelig. Åpningsduoen "Pretty Noose" og "Rhinosaur" sprudler like mye som hvasomhelst på de to foregående platene, og "Burden in my hand" er en personlig favoritt. De sparer endog noen av de beste låtene til siste halvdel - en bitter sjeldenhet i artistverdenen.

Er nok mest nostalgien som holder denne flytende for meg. Dette er lyden av fullført ungdomsskole.

7/10

Den var jo på en måte litt kjærkommen etter "Black Hole Sun" hadde blitt ihjelspilt på MTV og radio på den tiden. Synes nå egentlig både Applebite og Overfloater er veldig bra låter selv om de er nokså utypiske Soundgarden.