Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Roger Waters - Radio K•A•O•S (1987)

Huff, fæl måte å starte opp morgendagen på, og kanskje like greit at man bare gir opp Waters og soloskivene hans. For når ikke Amused to Death falt særlig i smak, så ble det nærmest total fiasko med Radio Kaos, der er faktisk nesten verre enn de svakeste Pink Floyd 80-90-talls utgivelsene, og det trodde jeg ikke skulle være mulig, men ja, får se om en gidder å plukke (selv for en tier) noe mer fra mannens egne album i ulike bruktsjapper, da dette er faktisk på nippet til smertefullt dårlig, men må vel være die hard fan, for å få noe igjen av.

Likevel, Radio Waves er et småfengende bidrag, men ikke av typen man får lyst til å høre igjen for mye. Resten av skiva er en kjip og forglemmelig blanding av overproduserte, cheesy og søvndyssende spor, og nei, stopper der. Denne går rett ut igjen.

Rating: 3/10

Høydepunkter: Radio Waves

[B.E.]

Roger Waters - Radio K•A•O•S (1987)

Huff, fæl måte å starte opp morgendagen på, og kanskje like greit at man bare gir opp Waters og soloskivene hans. For når ikke Amused to Death falt særlig i smak, så ble det nærmest total fiasko med Radio Kaos, der er faktisk nesten verre enn de svakeste Pink Floyd 80-90-talls utgivelsene, og det trodde jeg ikke skulle være mulig, men ja, får se om en gidder å plukke (selv for en tier) noe mer fra mannens egne album i ulike bruktsjapper, da dette er faktisk på nippet til smertefullt dårlig, men må vel være die hard fan, for å få noe igjen av.

Likevel, Radio Waves er et småfengende bidrag, men ikke av typen man får lyst til å høre igjen for mye. Resten av skiva er en kjip og forglemmelig blanding av overproduserte, cheesy og søvndyssende spor, og nei, stopper der. Denne går rett ut igjen.

Rating: 3/10

Høydepunkter: Radio Waves

Ser den har fått mellom 6/10 og 7/10 av andre.

[Frank.N.Steen]

Ser den har fått mellom 6/10 og 7/10 av andre.

Mulig at den godeste André er av den heller gavmilde typen. Men i mine ører, så lå nok denne skiva langt nærmere ei 2,5/10 enn 4/10, og hvert fall ikke noe som var i nærheten så høyt som en 6 eller 7/10.

[B.E.]

Ser den har fått mellom 6/10 og 7/10 av andre.

Mulig at den godeste André er av den heller gavmilde typen. Men i mine ører, så lå nok denne skiva langt nærmere ei 2,5/10 enn 4/10, og hvert fall ikke noe som var i nærheten så høyt som en 6 eller 7/10.

Vet ikke hvem han godeste André er. Men andre folk som for eksempel:

AllMusic har gitt den 3,5 av 5 stjerner. Det blir 7/10.
The Rolling Stone Album Guide har gitt den 3 av 5 stjerner. Det blir 6/10.

Men smaken er som baken

[Frank.N.Steen]

Vet ikke hvem han godeste André er. Men andre folk som for eksempel:

AllMusic har gitt den 3,5 av 5 stjerner. Det blir 7/10.
The Rolling Stone Album Guide har gitt den 3 av 5 stjerner. Det blir 6/10.

Sidene/stedene du nevner, betyr null og niks for meg, da en har lært for ofte, gang på gang, å ikke la slikt stå for hva en vil kjøpe inn/lytte til, da det dessverre (for min del) blir som regel helt i motsatt ende av terningkast/ratingen.

All Music var vel en gang i tiden noenlunde mer treffende, men mulig noen har også blitt litt i overkant snille, for synes mange album som tidligere hadde meget svak ratings/omtaler, plutselig er nå oppe i den ene "mesterverk" scoren etter den andre, og samme har jo hendt med IMDb, der mistenkelig høye ratings, på filmer der tidligere hadde veldig lave, har forblitt værende kunstig høye, og ettersom mange kun ser eller leter opp film der har høyere gjennomsnittsrate enn 6,5 eller 7,0 og oppover, så blir det nok mange som får seg en kjip overraskelse, men også være litt mer kritisk og åpen for film under en viss sum. Og en kan jo fort få seg en mer positiv opplevelse på den måten.

Klart, forskjellen her er vel at AllMusic og Rolling Stone er vel stadig mer proft/seriøst, mens hvem som helst kan jo starte ørten kontoer, og bare gi samme filmene 1/10 eller 10/10, og slik har jo medført at enkelte maktet å nesten tippe noen av de mest notoriske fra Top 250 lista, ned fra tronen, hvert fall for en stund.

Men smaken er som baken

Heldigvis.

[Frank.N.Steen]

Goblin - Beyond the Darkness: 1977-2001 (2014)

Alltid vært på utkikk etter de italienske prog-rockerne, da spesielt samarbeidene med Dario Argento. Dessverre har en sjeldent lykkes i å lete de opp, hvert fall i CD format, og klart, kan alltids bestille via nettet, men nylig kom en da endelig over ei Goblin CD ved navn Beyond the Darkness, der virker å være en spennende og slettes ingen dum samler, som tar for seg perioden fra sen 70-tallet, og frem mot tidlig 00-tallet.

Ikke alt er like velkjent i mine ører, men det er jo ikke nødvendigvis noe minus, faktisk tvert i mot.
Av ulike filmbidrag der er med her, får man spor fra filmer som Beyond the Darkness (1979), The Heroin Busters (1977), Patrick (1979), Little Italy (1979), I Love You, I Love You Not (1979), Contamination (1980), Spy Connection (1983), Phenomena (1985), The Church (1988) og Sleepless (2001).

Av disse, er det vel tittelkuttet, Phenomena og The Church en kjenner mest til, men skjønner jo tidlig ut, at det er så ufattelig mye mer av interesse her, og masser av variasjon.

Albumet åpnes, med den uimotståelige fengende og funky synth themet fra den ganske så sleazy og groteske italienske skrekkfilmen Beyond the Darkness, der ikke er sett på evigheter, men rimelig spesiell, og ja, musikken og tema låta er jo enorm. Deilig oppbygning før den ruller av sted i en mektig og dundrende bass, der får tankene i retning Daft Punk og tidlig 00-tallet.
Synd den ikke varer lenger, for skriker jo etter en saftig forlengelse.

Det er flust av ulike og meget forskjellige stilarter, og ikke så rart, for spennvidden fra film til film er definitivt imponerende, og bandet virket å bare flomme over av kreativitet og ideer på 70 og 80-tallet. Nesten litt synd at bidrag fra Deep Red eller Suspiria ikke kom med, for da ville nok 6ern blank, vært innafor rekkevidden.

Fra synt-funk over til små tragiske og triste melodier, og så rett over i den heftig disco aktige Bikini Island, nei, orker ikke skrive om alt og alle, får bare la skiva gjøre sitt og kose meg. Definitivt et av de bedre impulsive filmmusikk kjøpene, på lenge, og definitivt ikke siste Goblin skiva man skaffer seg.

Ellers er jo det kule, at mange av filmene de lagde musikk til, er til nå, helt ukjent, og når en hører hvor tøff og fengende musikken er, så blir en jo interessert i om de kan være noe å sjekke ut fremover.

Alt i alt, det som imponerer meg mest, er jo hvor sammenhengende alt låter, låt for låt og ikke dårlig, med tanke på at nevnte spennvidde og variasjon fra ulike filmer og tiår, raskt kunne endt opp i en "kaotisk" ulykke, men her funker det stort sett hele veien ut.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Buio Omega (Main Title), Quiet Drops, Bikini Island, La Via Della Droga, Transmute, Metamorfosi, Trumpet's Flight, Both-Two, The Carver, Withy, Nocturne, Bass Theme, Helycopter, Jennifer og Lotte

[Frank.N.Steen]

Def Leppard - On Through the Night (1980)

Gikk vel ikke akkurat inn med altfor høye forventninger, ettersom de andre Leppard skivene en har kjøpt/hørt tidligere (Pyromania, Hysteria og Adrenalize) imponerte ikke spesielt mye, og kun de to første som har forblitt værende (under sterk tvil) i samlingen.
Men debuten til britene viser seg faktisk tidlig ut, å være en liten overraskelse tross noe ujamn i lengden.

Likevel, jeg synes nå at denne rocker langt hardere enn de senere og i overkant overglætte Robert Mutt Lange produserte arena-pop rockerne, som gjorde de om til megastjerner.

Det mangler ikke på fengende og minneverdige bidrag her, der et av bandets beste ankommer i den heftige albumåpneren Rock Brigade, etterfulgt av Hello America, som hinter vel greit om bandets målsetting fremover.
Men det er på side 2 at skivas beste øyeblikk ankommer, der Wasted, Answer the Master og Overture bidrar i å løfte den et godt stykke over de nevnte storselgerne som gjorde dem om til et av de mest selgende banda på 80-tallet.

Mulig bedre produksjon ville rettet opp noen av de mer forglemmelige stundene, men selv her, synes jeg de kommer med noen utrolig tøffe stunder, spesielt soloene og riffene fremstår mer "skitne" og rølpete, og kanskje like greit at det ble som det ble.

Alt i alt, slettes ingen fæl debut, og ei som definitivt overrasket, men uten å ha hørt High 'n' Dry (1981), så er nok debuten min favoritt til nå av deres 80-talls utgivelser, og et jeg godt kunne tenkt å kjøre noen runder til fremover.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Rock Brigade, Hello America, Wasted, Rocks Off, Answer to the Master og Overture

[Frank.N.Steen]

Hardware - Original Motion Picture Soundtrack av Simon Boswell (1990)

Richard Stanleys post-apokalyptiske kultfilm, var av typen en først støtte på, sent i sommernettene rundt 2005-06, da Showtime Nordic først begynte å dukke opp på kabel-tv, og her traff en jo gull gjentatte ganger, og av filmer man aldri hadde trodd skulle bli vist på norsk tv.
Så vanvittig mye perler, og der 70, 80 og tidlig 90-tallet dominerte fra 2005-08, før kanalen virket å gå fra kabel til dekoder, og mer fokus på asiatisk og indie film, men dessverre fint lite av det man jo helst ville ha mer av, og nei, fikk nå heldigvis med såpass mye godbiter, at flere ble selvsagt kjøpt inn i etterkant, men savna tiden der en alltids kunne skru på tven, midt på natten, og sjeldent slå feil.

Hardware aka M.A.R.K. 13 viste seg jo å være midt i blinken, og utmerket sleazy og overraskende visuelt stilig og vellagd underholdning, der jeg godt kunne tenkt å se igjen om ikke lenge. Soundtracket derimot, har jo også en viktig finger i hvorfor det ble en god match, der kombinasjonen av Simon Boswells spaghetti western møter futuristiske og tidvis behagelige lyder, blandes inn med industriell musikk samt innslag av reklamesnutter og dialoger fra Iggy Pop og Lemmy, bidrar i at en sitter igjen med en følelse av å switche seg innpå en meget interessant radiokanal, ikke ulikt hvordan det utspiller seg i filmen.

Av høydepunkter, kommer en selvsagt ikke utenom det monotone men likefult fengende og hjemsøkende synth-rock bidraget The Order of Death, av PIL, der også ble benyttet meget bra, i en episode fra Miami Vice. Likevel, det var nå i Hardware, at man først kom over den, og ble øyeblikkelig hekta, og bare så synd at skiva den er tatt fra (Public Image Ltd) er tja, ikke på samme nivå, og ble vel aldri noen kjempefan, tross noen meget tøffe enkeltspor.

Men i soundtrack sammenheng, funker det så mye bedre.

Av nevnte musikere som bidrar i filmen, skulle en jo også gjerne hørt noen innslag fra Fields of the Nephilim, ettersom frontmann og vokalist Carl McCoy er med i et par scener, tidlig ut, og føler også at noen av Boswells instrumentale spor, har litt av den samme spaghetti western stemningen som bandet hadde så mye av.

Likevel, dette albumet gjør seg helt klart best, som en opplevelse der man hører det, nesten som en film for øra, og ikke fokuserer for mye på låtene alene, ettersom det er ikke så altfor mange av de lengre kuttene, men likevel maktet de kortere å binde det hele sammen til ei ganske så stilig og minneverdig gjennomgang, og er kanskje litt ekstra moro for fans av filmen.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: No Flesh Shall Be Spared, Good Morning Amerika (With Iggy Pop as Angry Bob), Public Image Ltd - The Order of Death, Everything Is Under Control, Jill Burning, A Message From Our Sponsors, Kaduta Massi with Lemmy - A Piece of Pipe, Ministry - Stigmata, It's Horrible.. I Love It.. What Is It?, Crucifixion og Hardware

[Big George]

Hørte to eldre Lper. Begge er å betrakte som klassikere.
Dusty in Memphis Dusty Springfield fra 1969
og
Tapestry Carole King fra 1971

Vil si at den første fortsatt holder seg fantastisk, mens Tapestry tross sine gode sanger er litt utdatert.
Må nevne at Carole King både skrev og sang mens Dusty Springfield kun sang (men hvilken stemme)

[Frank.N.Steen]

Kraftwerk - The Mix (1991)

Ei blanding av best of samler og oppdaterte remixer, der flere godt mulig ble noe av det første en fikk høre fra tyskerne, spesielt The Robots og The Model. Nå har man ikke hørt gjennom for mye av deres studio album, men elsker jo Computer World (1981), som lett føykt til en 10er tilbake i vår 2020, mens den heller skuffende Electric Cafe (1986), var i grunn lite å juble over.

Vet at en må få tatt turen innom deres eldre, men alltid vært på utkikk etter The Mix, og når en så først fant den for ikke langt tilbake, var det jo like greit å gi den noen runder.

Som nevnt, kombinasjonen av samler/remixer bidro vel å kaste nytt lys mot Kraftwerk, da i en tid hvor de kanskje hadde mistet både seg selv litt (var vel ikke mye igjen av den klassiske besetningen fra 70 og 80-tallet) og ikke minst kontakten med det yngre publikum, men der da gjenutgivelsen av oppdaterte og langt mer dansevennlige spor av deres klassiske singler, virket å passe ypperlig inn i det eurodance og techno/house bølgen var i sterk fremmarsj, og virker som samtlige av denne skivas nyere versjoner, stadig henger igjen i live settene til bandet, da til litt frustrasjon, ettersom en er nok litt svakere for de "varmere" album utgavene.

Likevel, denne skiva høres overraskende frisk ut selv i dag (spesielt Computer Love er fortsatt imponerende, både i original utgave og nyere versjon), og synes flere av nyutgavene står seg sterkt igjen, og det var nok ei utmerket måte for mange nye lyttere (og kanskje eldre sådan) å bli kjent med bandet på, og blir så med en:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Die Roboter, Computer Liebe, Autobahn, Radioaktivität, Trans Europa Express, Metall auf Metall og
Heimcomputer

Edit: Glemte å nevne at denne CDen er ei tysk original utgivelse, og tja, det er noe ekstra sjarmerende med å høre låtene på tysk.

[Frank.N.Steen]

Black Rain Original Motion Picture Soundtrack - Various Artists (1989)

Kjøpt inn ene og alene, grunnet Hans Zimmers instrumentale bidrag, samt at man er veldig glad i filmen, men dessverre er det for mye gyselig ræl og veldig ujamn blanding av låter inkludert her, og slikt gjør at man må være noe streng med ratingen.

Likevel, Iggy Pop, Ryuichi Sakamoto samt den heftige og over the top 80-talls powerballaden til Gregg Allman, oser det jo 80-talls actionfilm av, og nevnte Zimmers Black Rain Suite, er det også høy klasse over. Men resten er av typen en kjenner litt igjen, her og der utover i filmen, men for seg selv fremstår de som meget syltynn suppe, og mer irriterende enn fengende.

Tvilsom noe man vil høre igjen med det aller første, men beholdes inntil videre, grunnet enkeltspor og at en er svak for denne type sen 80-talls action-buddy cop underholdning.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Iggy Pop - Livin' on the Edge of the Night, Ryuichi Sakamoto - Laserman, Gregg Allman - I'll Be Holding On og Hans Zimmer - Black Rain Suite: Nick and Masa

[Frank.N.Steen]

Depeche Mode - The Singles 81>85 (1998)

Visstnok ei gjenutgivelse av en tidligere utgitt samler med samme tittel, og nærmest identisk låtutvalg, men ettersom det ble sluppet 2 ulike samlere i 1998, så skulle det vel melkes maksimalt, samt at denne innehar to bonusspor.

Tror jeg endte med en positiv omtale/rating av den eldre best of skiva, og dette var jo en meget ung og litt mer naiv Depeche Mode besetning, der åpnet lovende med Vince Clarke i front, men når sistnevnte forlot etter debuten, ble det litt hit og miss prøving fra de gjenværende, men der lærte kjapt og tok store steg for hver nye plate, tross en del ujamne albumkutt, bidro de i mange klassiske hit singler, men følte vel at de virkelig begynte å finne ut av albumformatet fra Some Great Reward (1984), der la grunnlaget for det som skulle komme videre.

Foretrekker nok Depeche Mode fra Black Celebration og opp mot tidlig 90-tallet, men dæven de var imponerende med tanke på å levere fengende og uimotståelig synthpop, allerede fra starten av, og det blir ingen forandring på ratingen siden forrige besøk, tross av to noe overflødige remixer.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Dreaming of Me, New Life, Just Can't Get Enough, See You, The Meaning of Love, Everything Counts, Love in Itself, People Are People, Master and Servant, Blasphemous Rumours, Somebody og Shake the Disease

[Frank.N.Steen]

Linkin Park - Hybrid Theory (2000)

Ny runde med skikkelig overdose av "rebelsk" tenårings musikk fra tidig 00-tallet, og ei plate som falt øyeblikkelig i smak, og var vel i grunn ei logisk utvikling av musikksmaken, der man hadde vel fått smaken på mye av det samme (nu-metal og hard rock) fra The Matrix (1999) soundtracket, og spesielt band som Deftones, Rammstein og Rage Against The Machine, men falt vel i grunn aldri helt for ledende nu-metal aktører på tampen av 90 og tidlig 00-tallet ala Limp Bizkit og lignende.

Linkin Park derimot, ankom som et brak i slutten av 2001 og virket å ha perfeksjonert det mye utskjelte men kanskje mer overproduserte og etter hvert repeterende lydbildet, med hissig intro, deretter roes det ned litt, over så i "ræpping" og noe "skrætsjing fra DJen" før man er rett tilbake i sinna refreng, og for en tid var jo dette en kjempe suksess for nevnte band, som vant en rekke priser og solgte som hakka møkk, helt frem til rundt 2006-07, hvor mulig soundet begynte å bli litt vel overbenyttet og i hjelbrukt.

På mange måter var denne skiva og bandet en grei mellomvei, fra nevnte filmmusikk og techno, rap og hip-hop, til mer gitar fokusert musikk, men ja, så ankom Nirvana og Guns N' Roses rundt sommer-høst 2002, og ja, da var man i grunn rimelig ferdig med Linkin Park, tross av at en jo likte noe fra Meteora (2003), men aldri nok til at det ble handlet inn.

Likevel, mange gode minner om vår/sommer 2002, der særlig kutt som Papercut var utmerket "få ut litt frustrasjon" under treningsøktene, og kjenner at enkelte faktisk får pulsen til å stige litt ekstra, selv nå, men ja, det er også mye her som en godt kunne ha vært foruten.

Alt i alt, en tid der "rockerne" skulle se ut som en litt "skumlere" utgaver av NSync og Backstreet Boys, men ikke nok til at de skremte bort de større kjøpemassene, så var nok Linkin Park de mest vellykkede til å nå ut til flest mulig, og hadde man vært 16-17 år igjen, så ville nok denne fått ei langt høyere rating enn i dag.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Papercut, One Step Closer, Points of Authority, Crawling, In the End, A Place for My Head og Pushing Me Away

[Frank.N.Steen]

New Order - Get Ready (2001)

En stund siden sist man var innom studioskivene deres, og fant vel ut på den kjipe måten, at en mye mer foretrakk samleren Substance: 1987, da albumene inneholdt for mye små døll fyllkalk, og ettersom de beste låtene, ofte havna på samlerne, så har en liksom litt fort kjapt avfeid de, som enda et fordømt godt singel band, men ikke spesielt stødig albumband.
Klart, en har til gode å høre gjennom 2-3 fra 80 og tidlig 90-tallet, men nå fant en så veien til tidlig 00-tallet, og deres comeback i Get Ready.

Kjenner jo til singlene Crystal og 60 Miles an Hour, der de to også medvirket på en senere utgitt Best of skive, og det at minst en av dem, ble vel hyppig spilt på radio rundt 2001-02.

Skiva åpnes meget lovende, der singlene er stadig fengende og flotte, og bassen til Peter Hook river og røsker godt fra seg, men det er faktisk tredjesporet Turn My Way, og den fine duetten med Smashing Pumpkins frontmann Billy Corgan som har blitt hyppigst spilt siste døgnet.
Ikke ei øyeblikkelig favoritt, men en der gradvis stiger for hver gjennomgang, og liker hvordan stemmene til Bernard Sumner og Corgan utfyller hverandre såpass bra. Denne burde jo ha blitt utgitt som ei tredjesingel, hvert fall etter min mening da.

Etter en slik stødig innledning, ble Vicious Streak nesten ei liten "nedtur". Men i likhet med forgjengeren, så vokser den litt for hvert besøk, selv om den blir kanskje litt småkjedelig i lengden. Likevel, ei meget fin start.

Forsøket på å bryte ut i en litt mer fartsfylt og rocka bidrag, da i Primitive Notion og Slow Jam, blir kun halvveis, da de virkelige gode melodiene og refrengene mangler til å backe opp energien med.
Rock the Shack hjelper heller ikke på, der godt mulig står igjen som det svakeste øyeblikket.

Alt i alt, først halvdel er soleklart den mest solide, og vil så gjerne få mer utbytte fra albumene deres, men noe bare vil ikke helt sitte, og kommer meg heller ikke denne over en små skuffende rating av:


Rating: 6/10

Høydepunkter: Crystal, 60 Miles an Hour, Turn My Way, Vicious Streak og Close Range

[Frank.N.Steen]

ABBA - 18 Hits (2005)

Enda ei impulsivt innkjøpt ABBA samler, og har vel fra tidligere av, vært innom begge Gold utgivelsene, der første av de to, var definitivt den sterkeste, og en får jo mange av de samme slagerne her også, samt noen alternative vokalversjoner på ulike språk.
Men 18 hits blir jo egentlig 15, ettersom 3 av dem, er i grunn kun den samme, bare på fransk, tysk og spansk, og trolig kun for de som ikke kan få nok av originalutgaven.

Alt i alt, ei godkjent samler, men ikke noe særlig mer enn nettopp det. Nesten litt overraska over at Dancing Queen ikke fikk plass her, men ikke at en klager, for greit med litt variasjon, og bandet har ikke akkurat mangel på hits, selv om flere av de en er glad i, dessverre ikke fikk plass på denne skiva.

Rating: 6/10

Høydepunkter: The Winner Takes It All, Super Trouper, Waterloo, The Name Of The Game, Ring Ring, I Do, I Do, I Do, I Do, I Do, SOS, Lay All Your Love On Me og Happy New Year

[Frank.N.Steen]

Depeche Mode - The Singles 86>98 (1998)

Del 2 av samlerne utgitt høsten 1998, og her får man altså perioden 1986-1998, der innehar lyden av et band som virker å finne seg mer og mer til rette, innenfor mørkere og likevel mer fengende materiale, der skulle til slutt bane veien mot å bli et av de største banda på tampen av 80-tallet og tidlig 90-tallet, samt deres kanskje beste og mest suksessfulle utgivelse i klassikeren Violator (1990).

Det er lite å si på innholdet, der disc 1 åpnes med den mektige og vakre Stripped, der en skulle gitt mye for å høre igjen for aller første gangen, og følte vel at det først med Black Celebration at gutta virkelig begynte å mestre albumformatet, ikke kun det å mekke sterke singler, og nevnte skive er ikke langt bakom Violator, som favoritten.

Er det noe å pirke i, må det nok være de litt for unødvendige og oppdaterte remixene, og at disse kunne fint vært spart til en egen disk, da kun for de spesielt interesserte, mens latt originalene være for seg selv. Og nei, alltids noe krøll med slike best of samlere, så dessverre går dette kjapt utover totalsummen.

Alt i alt, hadde man samlet bandets beste singler fra 1981 og opptil rundt 1993, og spart oss for kjipe remikser og annet unødvendig skvip, ville ratingen gått nesten i taket, men dette er nok slettes ingen dum måte å bli kjent med bandet på, men har man samtlige studioalbum fra før, så føler jeg at en har dekket det meste.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Stripped, A Question of Lust, Strangelove, Never Let Me Down Again, Personal Jesus, Enjoy the Silence, Policy of Truth, World in My Eyes, I Feel You, Walking in My Shoes, It's No Good, Little 15 og Everything Counts (Live 1988-06-18 Pasadena Rose Bowl, USA)

[Frank.N.Steen]

MC5 - Kick Out the Jams (1969)

Lenge hatt lyst til å sjekke ut denne skiva, der visstnok er opptak fra en meget livlig konsert, og der kanskje bandet forblir best kjent for frasen "Kick Out the Jams Moterfucker" samt tittelkuttet.
Uansett, mye tøff og viktig musikk ble jo til i Detroit på 60-tallet. Da kanskje først og frem med Motowns nærmest utømmelige kilde av stadig nye og fremadstormende talenter og svære hits, mens rocken fikk jo et realt spark i ræven, med band og artister som The Stooges, Alice Cooper og MC5.

Har jo vært innom The Stooges og Cooper flere ganger, men MC5 blir det først nå at en får sjekka opp, og joda, det mangler ikke på energi her, for det river og røsker godt fra seg, men føler vel at tross noen utrolig tøffe enkeltlåter, er det likevel en viss mangel på de virkelig gode melodiene, som nevnte Stooges eller Cooper maktet å ha såpass mye av, og det gjør at de knappe 36 minuttene forblir litt for ujamne og ender med kun en:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Ramblin' Rose, Kick Out the Jams, Come Together og I Want You Right Now

[Frank.N.Steen]

The Church - Remote Luxury (1984)

Visstnok ei to EPer dytta inn inn som en fullengder, og utgitt som en slags samler, og uten å ha hørt særlig mer av deres tidligere studioutgivelser (før den fantastiske Heyday), var en jo litt spent på hva man ville få igjen.

Joda, lovende takter med de gyngende og fengende gitar-syntherne Constant in Opal og Violet Town, der muligens har hentet en del inspirasjon fra The Cure, men innehar nå langt mer varme og melodi, enn nevnte bands tidlige og litt vel monotone 80-talls musikk.

No Explanation er mer gjenkjennelig, hvert fall av de to skivene en har til nå vært innom av The Church, der har skranglete gitarer, varme og fine melodier og nei, behagelig 80-talls gitarpop og mulig denne vitnet om bandets overgang til mer av denne typen stilart.

I likhet med Heyday og Starfish, så har bandet ei meget hyggelig vane, for å lage skiver som blir mer og mer givende, for hver gjennomgang, og føler at kanskje en burde gitt denne en eller to runder til, men nei, skal nå beholdes, men tvilsomt et der vil nå samme rating som nevnte album. Men ettersom en lå litt midt på treet tidlig ut, og så bikka det oppover mot noe sterkere, så tja, tror vi sier en i overkant snill:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Constant in Opal, Violet Town, No Explanation, 10,000 Miles, Into My Hands og Remote Luxury

[Frank.N.Steen]

The Church - Gold Afternoon Fix (1990)

Etter 2 fantastiske album i Heyday (1985) og Starfish (1988), virket det som at The Church gikk for mer "streit" pop-rock og mulig et forsøk i å bygge videre på suksessen fra forgjengeren, men hvor det blir tidlig ut klart, at noe ikke helt stemmer, der melodiene og riffene føles nærmest ut som det blir holdt igjen, og nei, noe uinspirerende og tamt over produksjonen attpåtil. Hjelper ikke på at spilletiden bikker oppunder timen.

Likevel, der helheten svikter, løftes det noe frem grunnet minneverdige eller gode enkeltspor, men ja, et album der går kjapt inn i det store glemmeboka, og en solid nedtur etter nevnte to 80-talls perler.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Metropolis, Terra Nova Cain, Russian Autumn Heart og Fading Away

[Elgen]

Nydelig album!!!

[Frank.N.Steen]

The Church - Seance (1983)

Ei skive der bærer preg av mer gotisk post-punk sound, men som likevel innehar det sjarmerende og skranglete gitar-rock preget, som gjorde at man falt pladask for de senere albumene deres.

Blir litt hit og miss, med for store spriker mellom de beste og ikke fullt så imponerende stundene, og mangler helheten man så gjerne ønsket seg.
Men slettes ikke noe dårlig album, bare nok et skuffende, der ikke makter å leve opp til ens forventninger.

Skivas beste øyeblikk, finner man i den lekne og spretne One Day, der fint kunne ha vært inkludert på oppfølgeren, mens Travel by Thought fremstår som et halvveis gjennomført forsøk på noe, tja, litt for eksperimentelt, men mest en overlang filler i mine ører.

Alt i alt, en får jo ei grei påminnelse om hvilken enorm forskjell det var, fra Seance og 2 år fremover, men absolutt verdt å gi noen runder, grunnet enkelte høydare.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Fly, One Day, It's No Reason, Electric Lash, Now I Wonder og Why Dropping Names

[Frank.N.Steen]

The Church - Priest = Aura (1992)

Siste Church skiva man eier, og blir nok en stund til neste, men håpet jo at denne ville bli litt mer givende, enn de siste man har vært innom.
Og det åpnes jo meget lovende. Der de tidligere post-punk og skranglete varmere gitardrevne låtene, har blitt skiftet litt ut, mot mer langtrukne og drømmeaktige lydbilder, og hvor spesielt Aura og Ripple er nydelig musikk.

Etter en solid start, mister skiva litt av "trøkket", der det bikker litt til og fra, via små kjedelige og forglemmelige stunder, og nei, ujamnt i større perioder, og da med ei spilletid oppunder 60-70 minutter, blir dette etter hvert en test på tålmodigheten, og mulig noe som kan være mer givende, når er i rette humør. Men akkurat her og nå, greier en ikke å gå høyere enn maks en:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Aura, Ripple, Paradox, Lustre, Mistress, Dome, The Disillusionist og Film

[Guttorm123]

Enda ei impulsivt innkjøpt ABBA samler, og har vel fra tidligere av, vært innom begge Gold utgivelsene, der første av de to, var definitivt den sterkeste, og en får jo mange av de samme slagerne her også, samt noen alternative vokalversjoner på ulike språk.
Men 18 hits blir jo egentlig 15, ettersom 3 av dem, er i grunn kun den samme, bare på fransk, tysk og spansk, og trolig kun for de som ikke kan få nok av originalutgaven.

Har du hørt ABBA: The Album fra 1977? Jeg tror det er "bare" tre låter der i fra som er med på disse hitsamlingene. Likevel et knallbra album.

[nlc]

Depeche Mode - Violator (1990)

10/10.

Nydelig gjenhør.

Et fantastisk album. Fra begynnelsen "Let me take you on a trip..." til slutten "the cleanest Ive been" er dette en trip in i Martin Gores fantastiske verden.
Trodde ikke jeg likte elektronika engang før jeg hørte det første gang.
Klassiker.

[Frank.N.Steen]

Har du hørt ABBA: The Album fra 1977? Jeg tror det er "bare" tre låter der i fra som er med på disse hitsamlingene. Likevel et knallbra album.

Nei, ABBA: The Album har en til gode å sjekke ut, enn så lenge.
Har enda en Best Of samler på vent, 2 CDer og mulig en mer gjennomført utgivelse, enn forrige man var innom.

[Frank.N.Steen]

Linkin Park - Meteora (2003)

Ei skive man aldri handlet inn når det kom ut i butikkene, eller slik det huskes. Men kanskje mest fordi mye hadde forandret seg når det gjaldt musikksmaken siden sommer 2002, og når Hybrid Theory gikk som mest. Likevel, vanskelig å ikke få med seg at bandet var tilbake med nytt materiale i vinter 2003, og siden sist har de vel ikke akkurat gjenoppfunnet kruttet. Men klart, hvorfor skremme bort fansen, da ved å forandre for mye på suksessformelen?

Det skrætsjes, ræppes og skrikes rikelig her, og Loudness krigen virker å ha smelt til på denne produksjonen også, så definitivt ei man ikke kjører mer enn en runde, toppen.

Helheten er nok hakket svakere enn med Hybrid Theory, selv om hitene definitivt holder stand, så er det meste av albumkutt, lite av interesse, og skrike-rolig-ræpping opplegget blir man ganske lei, tidlig ut. Selv om en på forhånd var jo klar over hva en ville få i retur.

Alt i alt, er man fan, så er vel denne sikkert en innertier, og hadde man holdt bandet like høyt som i sommer 2002, ville det ha scora høyt, men ja, nostalgi og slettes ikke så fæle singler bidrar i at Meteora bikker opp et hakk, og ender med en:

Rating: 4/10

Høydepunkter: Somewhere I Belong, Faint, Breaking the Habit og Numb

[GiPazzini_85]

Depeche Mode - Violator (1990)

10/10.

Nydelig gjenhør.

Et fantastisk album. Fra begynnelsen "Let me take you on a trip..." til slutten "the cleanest Ive been" er dette en trip in i Martin Gores fantastiske verden.
Trodde ikke jeg likte elektronika engang før jeg hørte det første gang.
Klassiker.

Kan stort sett ikke fordra mye pop- og elektronikamusikk, men Violator er et mesterverk og det må en også til dels kunne påstå at "Music for the masses" er. Godt gjort å selge inn såpass "mørk" musikk til "folk flest" på den tiden.

[GiPazzini_85]

Nydelig album!!!

Beste albumet. Deretter havnet Obituary, som egentlig stort sett alle DM-band, litt i en identitetskrise. Er vel egentlig bare Death som kom helskinnet ut av 90-tallet av disse bandene. Paradoksalt nok tok det da også slutt for Death på annet vis da 90-tallet var over. Man kan jo tydeligvis aldri "vinne" innen denne musikksjangeren.

[Elgen]

Beseech ....from a bleeding heart

[Frank.N.Steen]

Kan stort sett ikke fordra mye pop- og elektronikamusikk, men Violator er et mesterverk og det må en også til dels kunne påstå at "Music for the masses" er. Godt gjort å selge inn såpass "mørk" musikk til "folk flest" på den tiden.

Depeche Mode var vel en av ytterst få, som virkelig vokste seg konstant større og nådde ut til et bredere publikum, for hver skive, da av utallige britiske synth-pop band på 80-tallet. Hjalp kanskje også på, at de var en god del år yngre enn sine synth-kolleger, men det å miste sin låtskriver (Vince Clarke) så tidlig, samt å slå tilbake, kombinere mørkere og mer eksperimentelle stilarter, samt nå ut til større masser og ende opp som et av de største banda, er jo imponerende. Selv om en skulle så gjerne ønske de hadde forlenget Black Celebration eraen, med et album til, ettersom Music for the Masses har dessverre aldri helt falt på plass i mine ører, tross noen enorme enkeltlåter. Men Violator er det ikke mye å si på, annet enn at det er bandets største stund.