Hvilken film så du sist?

[Frank.N.Steen]

Tips til noe mørkt og spennende ikveld? Noe ala Se7en f. eks, men ikke den selv, den har jeg faktisk sett.

Muligens litt i det seneste laget, men ei mørk og meget spennende krim-drama thriller er At Close Range (1986), med Sean Penn og Christopher Walken. Den er basert på en sann historie om ei kriminell familie utpå landet, der rasa fra seg på 60 og 70-tallet, hvor faren (Walken) leder an, og etter hvert gjenopptar kontakten med sine to sønner (Sean og Chris Penn), der er villige til å gjøre alt de kan, for å imponere sin pappa, tross av at han snart leder dem rett ut i mørkt farvann.

En annen mørk og spennende 80-talls thriller, er The Hitcher (1986), med en mesterlig Rutger Hauer som mystisk "haiker", der ender opp med å terrorisere en ung og naiv gutt (C. Thomas Howell), langt uti ødemarka.

[Frank.N.Steen]

Var den ukutta Renegade versjonen jeg så av Highlander II. Er glad i de tre første filmene av Highlander filmserien. Den 3 filmen har vokst på meg de siste årene der Mario Van Peebles har skurkerollen. Jeg er vel en av få som liker den. Har tilgode å se Highlander: The Series (1992–1998), Highlander: The Animated Series (1994–1996), Highlander: The Raven (1998–1999) og anime filmen Highlander: The Search for Vengeance (2007). De må vel anskaffes etterhvert eller ihvertfall sees.

Husker ikke så mye av tredjefilmen, annet enn at Van Peebles (var det vel) var skurk, og deretter og ut, kom det noen forferdelige rett på video filmer, der var så fæle, at det skal ikke være mulig, men joda, det greide de med stående glans.

Aldri sett noen av seriene, men visstnok er det mange som holder den fra 1992-98 meget høyt, så mulig en får gi den et forsøk, når tiden og interessen klaffer overens.

[Frank.N.Steen]

Manhunter har jeg tenkt å se flere ganger, alltid vært spent på Brian Cox sin versjon av Dr Lecter. Håper den finnes på strømmetjeneste, forbanna pikk at det er tilnærmet alt av film tilgjengelig slik så mange tjenester det er nå.

Husker jeg fikk litt "sjokk" når en først fant ut at det var en annen, som hadde spilt Dr. Lecter tidligere ut enn Anthony Hopkins. Men Cox sin versjon er langt fra like dominerende som Hopkins.
Likevel synes jeg det er noe meget urovekkende over Brians rolleprestasjon. Kald og mer "tilbaketrukken", samt mindre "filmmonster" aktig i hvordan han blir fremstilt.

Soundtracket i Manhunter er enestående.

Absolutt. Kan forstå at mange ikke er enige, hvert fall i de mer bombastiske og brautende pop-rock bidragene, men synes de gir filmen ei fin og variert flyt, i hop med de mer drømmeaktige og stemningsfulle låtene.
Fikk nesten litt lyst til å se den i kveld, men tror jeg sparer den litt sommernettene begynner å svinne over i kjøligere og mørkere høstkvelder, for er vanligvis på den tid av året, jeg foretrekker å se filmer som Manhunter og Silence of the Lambs.

[Hoppidioten]

Noen som har sett Middle Man(2021), som Pål Sverre Hagen fikk beste mannlige hovedrolle under Amandautdelingen i går kveld?

[ElGuaje]

Noen som har sett Middle Man(2021), som Pål Sverre Hagen fikk beste mannlige hovedrolle under Amandautdelingen i går kveld?

Nei, har helt ærlig ikke fått med meg at denne filmen finnes i det hele tatt. Men bør jo fort sjekkes ut hvis den blir tilgjengelig på et strømmested.

[Hoppidioten]

Så den nå nettopp. Fin film, men at det var en helt vanvittig skuespillerprestasjon av Hagen er jeg mer usikker på. Blir litt for dumt hvis man skal vinner priser her og der bare fordi man greier å snakke engelsk.

[Frank.N.Steen]

Halloween H20: 20 Years Later (1998) av Steve Miner

Gjensyn for første siden sommer 2017 (tredje av disse sommer 2017 gjensynene og liker trenden, der alle steg opp ett hakk i underholdningsbiten) og tja, mulig en var i bedre humør enn sist, men klart, 5 år tilbake, og en var stadig litt i hang over fasen, etter 100 filmer (til og fra) på ei måned (i Langemanns filmutfordring tråd), og grunnet Zappadudes rangering av Halloween titler i Listefebertråden, fikk en lyst til å gi denne senere Halloween oppfølgeren, ei ny sjanse.

Vel, alt fra coveret til handling og preg, skriker jo typisk sen 90-talls Skrik, Fryktens Sommer, Urban Legend osv, lignende slasher-film. Og i sterk kontrast til gjensynet med The Burning (1981), der disse 90-talls forsøkene på å gjenopplive 80-talls slasherne, fremstår ofte veldig glætte og polerte i alt fra karakterer, musikk og ikke minst draps-jump-scare scenene, men moro å se igjen Jamie Lee Curtis, for uten å ha sett The Curse of Michael Myers (et par år tidligere), så vil jeg vel tro at her bare ignorerte man stort sett alt som ble til etter Halloween 1 og 2, og kanskje like greit, da Season of the Witch ser jeg på som en der står litt for seg selv, mens det som kom senere det tiåret, tja, var ikke helt etter min smak, men legges til vurdering for et nyere besøk utover i høst.

H20 var vel faktisk en av de første slasherne og Halloween filmene en så, så ei viss nostalgi får en jo igjen, men greier ikke å overse hvor irriterende Josh Hartnett er i denne filmen, visstnok hans debut.
Michelle Williams og Jodi Lyn O'Keefe er flotte, spesielt sistnevnte.

Hadde tenkt å se Resurrection (2002) også denne helgen, men tiden strakk ikke til, så får se en drar den frem en annen helg.

Litt mer givende, likte skoleområdene og tempoet gikk jo kjapt av gårde. Men litt synd at 2 filmer som mer eller mindre "kick-starta" eller påvirket slasher genren (Psycho og Halloween), skulle bli "hedret" med to så middelmådige utgivelser i 1998, som da Psycho remaken og H20. Tror gjensynet med Myers var mer givende da, men klart, med suksessen via Skrik og Fryktens Sommer, lå det vel i kortet at noen så mulighetene til å melke på retro-slasher trenden, men der Psycho 2 (1983) sto fint på egne bein, blir Halloween 20 Years Later, et mest forglemmelig møte med en av skrekkfilmens store ikoner, samt at Curtis med mor (Jason Leigh) får ei liten stund på skjermen hun med.

5/10

[PapaSmurf]

Jeg så CODA i helgen. Jeg hadde forventet meg en litt mer realistisk film og ikke en som følger Hollywood-oppskriften.

Men jaggu ble jeg ikke rørt av slutten. Det er det ikke ofte jeg blir. Måtte blunke febrilsk der en periode.

[Machine_Head]

Jeg begynte å se De Uskyldige igår, men den var jaggu meg langt mer ubehagelig og dyster å se på enn jeg trodde, så det var ikke riktig film å kose meg med siste kveld av ferien. Den virket utvilsomt spennende, så skal komme tilbake til den så fort jeg kan.

[John Garfield]

Prøver å korte ned Min Liste på Netflix og ser unna endel filmer som enten går ut av sortimentet og
bare for å ha sett dem som ligger på Watchlista på IMDB.

Against all Odds - 4/10. I utgangspunktet grei nok, men til tider utrolig seig, så spoling måtte til innimellom. Ingen konklusiv slutt, ganske typisk 80'talls slutt.

Bad Teacher - 5/10. Helt ok komifilm, tidsfordriv. Litt forfriskende å se Cameron Diaz i en annen rolle enn søt, halvdum blondine.

The Longest Yard - 6/10. Ganske grei fengselsfilm som underholdte, men slutten var ganske merkelig og føltes rett og slett ikke fullført.

Siden det ble nevnt at the longest yard var en remake, så får jeg legge til at against all odds er også en remake..Filmen heter out of the past og er mange hakk bedre enn remaken. Tror den er på you tube, men ikke helt sikker.

[Frank.N.Steen]

Jaws 2 (1978) av Jeannot Szwarc

"All right, you big bastard! Come On! I've got something for ya' now! That's it! Attaboy, come one! Right over here! Open wide OPEN WIDE! SAY AAH!"

Akkurat i det sommersesongen er i full sving og beboerne i Amity endelig kan returnere til stranda igjen, da uten å frykte for livet sitt. Så ja, da starter politisjef Brody (Roy Scheider) å rope "Ulv, Ulv", hvert fall for lukkede ører. Ettersom slike panikkanfall, kan man jo ikke ha, og vil i verste fall skremme vekk kjøpelystne turister og skade byens gode ry og navn. Men dessverre, Brody får rett igjen, da en sulten og svær hvithai er på tokt i havna, og denne gangen er det personlig!

Vel, det ble ei lita forlengelse av helgen, men måtte nesten se igjen Jaws 2, når man først var innom tredjefilmen i går kveld.
Joda, ingen tvil om at 2ern er best av oppfølgerne, tross av at den er milevis unna originalen i kvalitet, så tar den likevel mye igjen, i underholdning og feel-good faktoren.

Roy Scheider er tilbake, og leverer så godt han kan, selv om han sikkert fikk meget godt betalt for å returnere.
En annen ting som gjør at man alltid har vært glad i denne, er jo at man så den første gang i sommer 1999, og da ble den første av Haisommer filmene en fikk med seg.

Med tanke på originalens enorme suksess og klassikerstatus, var det vel ingen stor overraskelse at noen omsider så mulighetene til å cashe rikelig inn, ved å gjøre et nytt haiangrep om til en suksessfull sommerutgivelse. I mellomtiden, så hadde jo mang en Jaws klone ankommet, der alt fra spekkhuggere (Orca), blekksprut (Octopus) til menneskespisende bjørner (Grizzly) maktet å spise seg inn på Haisommer markedet, og legger en ved Piranha (1978) har man noen absolutt godkjente b-filmer, men Jaws 2 viste jo til, at fansen ville åpenbart ha mer, da den håvet inn vanvittige summer, og sammenlignet med nevnte titler, er den absolutt en velgjort fortsettelse.

Mye komedie er det jo å finne her også, ikke like campy som i de senere, men umulig å ikke humre godt, når ei dame som er i ferd med å bli hai-mat, ender med å snuble i båten, med ei svær kanne med bensin, og heller det over seg, før hun fyrer av en rakettpistol, og setter både seg selv, båten og haiald i fyr og flammer.

Eller når haien forsøker å spise et helikopter, og nei, denne ble vel også benyttet i en lignende scene i film nummer 4, med Michael Caine.

Også ei liten referanse mot Orca (1977), der en hai ble drept av spekkhuggeren (eller noe lignende) og ja, i Jaws 2 har haien fått sin hevn, og drept sin "overmann".

Men lite slår scenen der Scheider dæljer løs på en gedigen strømkabel, og starter å skrike og prate til beistet, bedrive psykologisk krigføring, og selvfølgelig midt opp i haiens drapstokt, blir det satt i gang en seilbåtkonkurranse, hvor den ene kløna etter den andre, kjører full slapstick komedie, gang på gang.

John Williams returnerer, musikken kanskje ikke like imponerende som forgjengeren, men god stemningen er der, og så har man jo den legendariske filmtaglinen:

"JUST WHEN YOU THOUGHT IT WAS SAFE TO GO BACK IN THE WATER…"

der ble i en årrekke, parodiert og kopiert i utallige filmer, fra alle slags genrer.

Alt i alt, ikke sett på veldig lenge, men stadig underholdende, tross av at spilletiden på oppunder 2 timer, kan i perioder bli noe vel lang.

7/10

[SirJames]

Top Gun: Maverick (2022)

130 minutter fløy avgårde i Mach 10 og vel så det (pun intended).

Her er det bare å lene seg tilbake og nyte en meget vellaget kvalitetsfilm.

8.8/10

[Hetfield]

Dronningen (2019), Dansk/Svensk film

Stemor og stesønn-fantasi fullfilled, spesielt en scene ble jeg litt sjokkert av, undrende om det var ekte eller en protese involvert..

Helt ok, 7/10.

[SirJames]

Dronningen (2019), Dansk/Svensk film

Stemor og stesønn-fantasi fullfilled, spesielt en scene ble jeg litt sjokkert av, undrende om det var ekte eller en protese involvert..

Helt ok, 7/10.

Lagger det mye når du streamer fra Youporn?

[Frank.N.Steen]

When We Were Kings (1996) av Leon Gast

Dokumentarfilm, rundt forberedelsene og den legendariske "Rumble in the Jungle" fighten, mellom Ali og Foreman i 1974.
Sett tidligere, men mange år siden nå, og via ei eldre VHS tape. Pappa var nok langt mer bokseinteressert enn det jeg var, men vanskelig å ikke la seg engasjere og underholde, av en såpass karismatisk type som Muhammad Ali, selv om i ettertid, føles det ut som "rollene" som skurk og helt blir litt for påtatt, tidlig ut.

Nå har en kanskje vendt seg til de mye senere utgaven av George Foreman, der fremstår som en sympatisk og hyggelig kar, mens i filmen blir han presentert som en slags proto-typ på de klassiske filmskurkene Clubber Lang og Ivan Drago i Rocky filmene. Et fryktinngytende "beist", der spesielt scenen hvor han dæljer løs på en svær boksesekk, mens den lille treneren, blir nærmest løfta opp av gulvet for hvert slag, og ikke minst det svære avtrykket i sekken som blir værende igjen.

Foruten litt mer rundt Foreman, ikke bare fremstille han som et "monster", men ja, nå kom DVD utgaven med ei lengre intervju hvor Foreman stilte opp, men orka ikke se gjennom 1 time og 40 minutter før selve filmen, så mulig noe for ettertid. Og ja, musikken var også med på å løfte underholdningsbiten, og kunne godt tenkt mer klipp og scener her, med James Brown, The Spinners, B.B. King og Miriam Makeba.

Alt i alt, sikkert en tier for boksefansen, men tror jeg lander på en:

7,5/10

Fade to Black (1993) av John McPherson

En rimelig døll forsøk i å melke klassikeren Rear Window (1954), der en ensom professor (Timothy Busfield) "tilfeldigvis" fanger opp et mord i en annen leilighet, og ja, ender opp med å bruke store deler av filmen til å overtale politi, naboer og kolleger om hva han har vært vitne til. Selvsagt får morderen nyss om vitnet, samt at hans deilige kjæreste (Heather Locklear) blir blandet inn også.
Nei, lite å juble over. Tross mye komedie, der Busfield flyr frem og tilbake mellom blokkleilighetene, og en undrer på hvor i huleste er sikkerheten i disse boligene. Bare å gå rett inn og så ut igjen, og nei, legger man på Michael Becks latterlige britiske aksent, så ja, har man ei under middels "klassisk" kabel-tv etter midnatts film, som fungerer bedre som sovepille enn å holde seg våken til.

Pluss ekstra, for nevnte Locklear, der rister godt på bakenden, i tettsittende klær og ja, sånn gikk det nå seg til.

4/10


The House of the Laughing Windows (1976) av Pupi Avati

En ung maler får i oppgave å restaurere et eldre og grufullt bilde i en kirke, og hvor det snart kommer frem noen mildt sagt uhyggelige detaljer om kring den antatt avdøde kunstneren og hans eksentriske livstil, der skal medføre i at maleren blir fullstendig besatt av mysteriet bakom maleriet og dets mørke hemmeligheter.

Smått frustrerende film, der bare ikke ville sitte slik en håpet på. Ikke helt ulikt samtlige italienske giallo-titler fra 70-tallet. Men positive er nok at ved et senere gjensyn, ligger det an til en mulig mer givende opplevelse, som heller ikke er uvanlig for denne type film.
Mulig en bare ikke var i rett humør og stemning, men nei, ble litt for langtekkelig og først mot siste akt at det begynte å stemme med ens forventninger.

6,5/10

[Frank.N.Steen]

Gridlock (1996) av Sandor Stern

David Hasselhoff i en slettes ikke så fæl Die Hard (mulig mer Die Hard With A Venceance) b-film rip-off, der en gruppe slemme skurker blåser i stykker en rekke broer, der skaper kaos og panikk, alt mens de forsøker å rappe gullet fra et svært underjordisk bankhvelv, og midt opp i alt, havner da Hasselhoff som helikopterpilot, som bare ikke kan unngå å havne i trøbbel, og ja, sammen med deilige Kathy Ireland, er de to, de eneste som kan stå i veien for skurkenes vanntette plan.

Starter litt svakt, men tar seg opp, og virker som Hasselhoff virkelig gir jernet her, og i hop med Crackerjack og Skyscraper (også fra 1996), blant de mer artige og severdige Die Hard lavbudsjetts klonene fra midte av 90-tallet.

5/10

[Frank.N.Steen]

Ticks (1993) av Tony Randel

"When in doubt, squish!"

Et par overentusiastiske sosialarbeidere, håper at en tur ut på landet vil være til god nytte og forandring, da for ei gruppe med tenåringer, som av ulike grunner har havnet litt utenfor i samfunnet. Dessverre skal campingfølget snart lære seg at livet utenfor storbyen, kan ofte være langt mer faretruende og uberegnelig enn det virker som.

Gjensyn med en liten videofilm favoritt, der ofte ble leid med fra lokale utleiesjappa, og har ei klassisk rett på video stemning over seg.
Tross av et ikke altfor svært budsjett å rutte med, innehar Ticks masser av b-film sjarm, ikke helt ulikt de mange naturen slår tilbake filmene fra andre halvdel av 70-tallet, og hvor mye av samme oppskrift går ut på at noen opportunistiske bondetamper har funnet ut at et tvilsomt vekstmiddel fra Vietnamkrigen, kan bety en liten gullgruve, da ved å blande det inn med litt marijuana. Minuset er bare det, at svineriet kommer i kontakt med noen små blodsugende jævler, der etter hvert blir meget svære, og enda mer blodtørstige jævler.

Og vel, inn kommer by "bermen", med Seth Green, Ami Dolenz og Alfonso Ribeiro (Carlton) som kjører gangstah stilen fullt ut, og nei, legger en til Clint Howard og mengder med nasty og ekle slimete kryp, så har man oppunder 85 minutter med herlig tidlig 90-talls skrekkfilm i vente.

6,5/10

[SirJames]

Nope (2022)

Is it wrong to call this movie a batshit weird motherf*cker? Nope

Do I want to see it again? Nope

Does that mean it was bad? Nope

7/10

[Glycinello]

Prey...

Bah! 5/10

[Elgen]

The Mist (2007) (Youtube) Ikke sett før og jeg likte den svært dårlig (ikke min favorittsjanger) men hun bibeldamen gikk meg på nervene så det var jo et lite høydepunkt i filmen Slutten gjorde ikke saken noe bedre. Skal ha for å ha noenlunde grei lyd og lys da, 3/10

Good Will Hunting (1997) (Vfilmhits) Gjensyn, og jeg ble litt satt ut av hvor mye "rants" eller monologer Matt Damon hadde gjennom hele filmen. Virker litt kunstig og sært. Robin Williams hever filmen til de grader. Kanskje Williams beste rolle noensinne. Karakteren jeg i utgangspunktet ga blir stående på 8/10

Control (2007) Ikke sett før (Vfilm hits) Filmen om Joy Division og Ian Curtis. Filmet i svart/hvitt og med lange tagninger speiler den musikken bandet spiller, bleik og depressivt. Kanskje litt for treg for mitt humør i kveld men meget gjennomført film. Sam Riley som Curtis spiller glimrende. 8/10

[Frank.N.Steen]

Can’t Hardly Wait (1998) av Deborah Kaplan og Harry Elfont

"Just so you know, judging from my little experience, I kind of believe in fate. It just works in really fucked up ways sometimes."

Det er duket for en alle tiders avslutningsfest for elevene ved Huntington Hills High, og hvor alle hemninger skal få slippes løs, før alvoret setter inn, og voksenlivet står for dør. Men de neste timene, handler det først og fremst om å bare nyte ungdommens siste storhetstid, samt skape noen uforglemmelige minner.

Et vanvittig festlig og meget underholdende nytt besøk, da med det som må være blant de aller beste og mest komiske tenåringsfilmene fra tampen av nittitallet, og en som virkelig skriker nettopp sen-90åra, på godt og vondt.
Smått utrolig, så ga man denne kun ei 6/10 ved forrige besøk, og det kan jo ikke stemme? For digga den jo når en så den tilbake for evigheter siden, men ja, av en eller annen grunn ble altså en nyere visitt i 2014, mulig en liten skuffelse, eller bare det at en kan ha rota litt til med ratingene, som ikke er helt uvanlig når en i perioder ser såpass mye film, på kort tid.

Men utrolig glad en tok sjansen på dra denne frem igjen, for snakk om ei herlig kjærlighetsbrev i retning alt fra John Hughes tenåringsfilmer, til de utallige tenåringskomediene fra andre halvdel av 90-tallet.
Hjelper godt på også, det at en kan så smertefullt kjenne seg igjen i mye av det som foregår, fra festen, enkelte av de latterlige karakterene og stereotypiene, kombinasjonen av Seth Greens hysteriske innsats som wannabe-gangstah (fløy jo selv rundt i slike overdimensjonale sæggebukser, til nedpå knærne og vel, kom vel aldri helt til gangstah-slængen, men joa, det var tider) men kanskje desto mer i Ethan Embrys kjærlighetssyke karakter, der det å være avstandsforelska i ei jente, over mange år, huff, det vekker både gode og ikke fullt så hyggelige minner, men nei, en føler virkelig at man har vært med på ei heidundrende fest i det filmen tar slutt, og nesten så man vil bare starte den på ny i det The Replacements ankommer med tittelkuttet.

Joda, de to hovedkarakterene spilt av Embry og flotte Jennifer Love Hewitt, er vel kanskje de minst interessante å følge med på, og der det er særlig Seth Green (som overkåt gangstah som skal få seg et ligg denne kvelden, uansett hva), Charlie Korsmo (som hevngjerrig nerd), samt den erke typiske skolebølla Mike Dexter (Peter Facinelli), som ikke innser at hans storhetstid er snart forbi, og ja, denne gjengen av en trio, som løfter hver bidige scene de er med i, og nei, legger en ved en imponerende mengde med fremadstormende navn, der flere var ikke langt unna å slå gjennom i lignende filmer og tv-serier, så ja, kanskje ikke like vulgær og frekk som American Pie (1999), men tar så absolutt igjen, da ved å inneha så ufattelige mye komiske karakterer, scener og tempoet og stemningen er i taket, hele veien ut.
Masser av kul musikk, og nei, å være ungdom igjen i 1998-99, det er få filmer som oppsummerer den tiden såpass bra, som det Can’t Hardly Wait enda er i stand til å gjøre.

8,5/10

[4pLaY]

Day Shift (2022)

Ganske tynn suppe, men et delvis snasent soundtrack gjør mageplasket noe mindre.

5.5/10

Får en svak 5 av meg. Den går, men det er såvidt, ikke noe jeg ser igjen.

[Frank.N.Steen]

Control (2007) Ikke sett før (Vfilm hits) Filmen om Joy Division og Ian Curtis. Filmet i svart/hvitt og med lange tagninger speiler den musikken bandet spiller, bleik og depressivt. Kanskje litt for treg for mitt humør i kveld men meget gjennomført film. Sam Riley som Curtis spiller glimrende. 8/10

Var meget stor fan av bandet rundt om kring høst 2005, men når filmen ankom i 2007, hadde man kanskje gått litt lei, og beveget seg videre.
Men kjøpte jo nylig Closer igjen på ny, ei spesial utgave med konsert som bonus materiale.
En film jeg tipper egner seg i likhet med musikken, litt utpå kjøligere og gråere tider, så høsten blir det nok et nytt besøk med den "muntre" gjengen fra Manchester by, og blir det for deppende, kan en alltids dra frem noe New Order og sette ferden mot Hacienda.

[Helloween]

Nope (2022)

Is it wrong to call this movie a batshit weird motherf*cker? Nope

Do I want to see it again? Nope

Does that mean it was bad? Nope

7/10

I traileren så synes det som at filmen har ett BLM budskap, stemmer det ? Klarer ikke filmer med politisk/sosial rettferdighets budskap

[SirJames]

Nope (2022)

Is it wrong to call this movie a batshit weird motherf*cker? Nope

Do I want to see it again? Nope

Does that mean it was bad? Nope

7/10

I traileren så synes det som at filmen har ett BLM budskap, stemmer det ? Klarer ikke filmer med politisk/sosial rettferdighets budskap

Det klarer ikke jeg heller, men kan ikke si jeg la merke til noe påtrengende BLM budskap her.

[4pLaY]

Nope (2022)

Is it wrong to call this movie a batshit weird motherf*cker? Nope

Do I want to see it again? Nope

Does that mean it was bad? Nope

7/10

I traileren så synes det som at filmen har ett BLM budskap, stemmer det ? Klarer ikke filmer med politisk/sosial rettferdighets budskap

Det klarer ikke jeg heller, men kan ikke si jeg la merke til noe påtrengende BLM budskap her.

Men var det i det hele tatt noe slikt? Da dropper jeg filmen fra min liste.

[SirJames]

I traileren så synes det som at filmen har ett BLM budskap, stemmer det ? Klarer ikke filmer med politisk/sosial rettferdighets budskap

Det klarer ikke jeg heller, men kan ikke si jeg la merke til noe påtrengende BLM budskap her.

Men var det i det hele tatt noe slikt? Da dropper jeg filmen fra min liste.

Altså, det eneste jeg kommer på i farta, er at de understreket noen ganger at den første rytteren som var fanget på film, var svart.

[4pLaY]

Det klarer ikke jeg heller, men kan ikke si jeg la merke til noe påtrengende BLM budskap her.

Men var det i det hele tatt noe slikt? Da dropper jeg filmen fra min liste.

Altså, det eneste jeg kommer på i farta, er at de understreket noen ganger at den første rytteren som var fanget på film, var svart.

Får vel gi den en sjanse.

[The Kwames]

Det beste rådet til 4pLaY er å se filmen,finner du ett budskap så slår du av,uansett så kan jeg ikke si du kaster bort tiden på filmen
slik denne er fotografert og,trur nok på en IMAX kino hadde vært 9/10...selve filmen?
Tja 7/10...Us ga jeg vel 7 eller 7,5,mens Get Out fikk 8...så det går nedover med Jordan Peele?
neida bare kom opp med mere orginal manus,så er jeg med hele veien jeg...ikke noe prob

The Kwames

[Frank.N.Steen]

Braindead (1992) av Peter Jackson

"No-one will ever love you like your mother!"

Den til vanlig ensomme mammadalten Lionel (Timothy Balme), har ved et lite mirakel greid å fange oppmerksomheten til ei lokal skjønnhet ved navn Paquita (Diana Peñalver). Og hun har nylig blitt fortalt av "høyere makter", at denne merkverdige mannen kommer til å bli hennes livs store kjærlighet. Men deres første date skal vise seg å bli alt annet enn av det romantisk slaget. Ettersom hans dominerende mor, lusker rundt i buskene for å spionere på sitt avkom, og ved et uhell blir hun bitt av den fryktinngytende rotte-apen fra Sumatra.
Dette skal snart vise seg å bli opptakten til et vaskeekte og meget blodig mareritt, for den stakkars Lionel, som snart får hendene fulle med alt fra "døde" mennesker, monstrøse skapninger, ubedte gjester, ei pågående kjæreste og ikke minst griske slektninger, og hvor alle virker å ønske seg en saftig bit av kveldens festvert.

Måtte nesten få meg et nytt besøk, med denne blodige kult-splætteren, da en fikk jo ei grei påminnelse om det, et par sider bakover i denne tråden.
Kunne banne på at en var innom filmen for knappe 2 år tilbake, men var altså 3, og fant omtalen fra gamle forumet, så orker ikke skrive ned (blir sikkert mye av de samme tankene) alt på ny, og tja, bare kopier og trykker lim inn:

Ja, hvor skal man starte? Braindead aka Dead Alive (i Amerika visstnok, grunnet at en annen film med navn Braindead kom ut et par år tidligere) er jo en av de mest minneverdige filmene jeg kan huske å ha sett fra ungdomstia, og hadde alltid lyst til å se den fra aller første stund av, særlig grunnet den elleville filmplakaten i den lokale videosjappa og som lovet blod, gørr og oppkast i de neste 100 minuttene (til og fra).

Usikker på hvor og når den først ble sett, men den ble jo vist ofte gjennom venner og forskjellige filmkvelder, og en av de beste stundene kom nok under en fest der gutta lo til de nærmest kastet opp, mens jentene, vel de holdt på å få middagen langt opp i halsen av helt andre grunner. Suksess! med andre ord, og en perfekt partyfilm for de med "sterke" mager og da sans for denne type underholdning.

Har alltid elsket de tidligere splatter-komediene til Peter Jackson, der blander inn litervis av gørr og blod med minst like mange vanvittige karakterer og minneverdige one-liners, og hvor Meet the Feebles (1989) og Braindead er nok de jeg rangerer som hans aller morsomste og mest underholdende filmer (inkludert foran Ringenes Herre trilogien).

Det som øyeblikkelig slår meg er hvor gjennomført og imponerende skuespillet (særlig slapstick delen) er i disse filmene, og hvor hovedrolleinnehaveren Timothy Balme i rollen som den smått patetiske Lionel gjør en fenomenal innsats og byr opp til humor på høyt nivå. Umulig å kun velge ut en enkelt scene men en av de som alltid får latteren til å sitte løst er når han går litt små nervøst baklengs ut av butikken til Paquita og før man vet ordet av det har han greid å "hekte" seg på i fart via en trikk og vips så er han borte vekk.

Men han takler også de mindre morsomme og da litt mer små triste stundene, som da han er et fullstendig nervevrak (etter den berømte fighten med zombieungen i barneparken) og som dagen ikke kan bli noe "bedre" så må ha se at hans utkårede er ute på byen med den lokale drittsekken og måten han så nærmest krymper seg på er jo skuespill man vanligvis ikke ville forbundet med blodige b-filmer.

Jeg liker at Jackson ikke bare går all in for over-the-top skuespill hele veien, da det er også en mørk og sorgfull historie om hvordan Lionel har endt opp i sin nokså ensomme tilværelse og hvorfor hans mor har holdt ham nede gjennom store deler av livet, og vi får jo glimtvis hint av dette gjennom filmen om hva som egentlig var grunnen til at det ble som det ble.

Angående skuespill og komedie må jo det ekstreme og talentfulle persongalleriet av medskuespillere nevnes. Tenker spesielt på den herlig sleske og vulgære Uncle Les (Ian Watkin), der stjeler showet fra første scene han dukker opp i, og bare jeg tenker på scenene med han og den lille jævelbabyen som har et talent for å sparke Les i bjellene, får latteren til å sitte ekstra løst. Scenen med en rabiat Les, løpende etter den lille zombieungen med ei gedigen kjøtt øks og med parykken hengende langt nedpå nesetippen, er komedie gull, og må vel være en av tidenes tøffeste birolle karakterer i en skrekkfilm.

Kunne sikkert pratet om filmen i evigheter og for meg er den helt der oppe med andre splatter-klassikere som Basket Case (1982), The Toxic Avenger (1984), Re-Animator (1985) og Evil Dead II (1987). Alle er selvsagt toppscore i underholdning og galskap og kan nytes igjen og igjen uten å gå lei.

Spesialeffektene og skuespillet er som sagt helt perfekt for en slik film, og har i årevis håpet at Jackson en gang vil droppe disse søvndyssende (tenker da på Hobbiten filmene) "episke" CGI eventyrfilmene på 4-5 timer, og heller gå tilbake til å lage en real blodig og heftig b-film av god gammeldags kvalitet.

Uansett, Braindead er og blir hans aller fineste stund og vil tvilsomt aldri bli toppet:

10/10

Tja, ikke så mye å legge til. Klart, lydeffektene, musikken og nei, selv om skjermen hadde gått i svart, og bare hatt lyden på, så ville det fremkalt mye god latter. Og var kanskje ikke så lurt å fyre i gang noen pizzaer til kveldens mandagsfilm. Ikke på grunn alt det motbydelige som skjer, men grunnet alt det komiske, og at en sjeldent har ledd så mye, og går aldri lei, selv om en har sett den gang etter gang.

Likte også å benytte fest som tema, der gårsdagens tenåringskomedie i Can't Hardly Wait var en fin oppladning til det virkelige partyet, men nå får det holde inntil videre, og med det sier jeg: