Hva var det siste albumet du hørte på?

[Frank.N.Steen]

Terje Rypdal - Chaser (1985)

Forgjengeren til den tidvis imponerende jazz-rockeren Blue (1987), pangåpner med en dose real slagkraftig og overraskende brutal heavy prog-rock lignende godbit i Ambiguity, der river og røsker godt fra seg, og gjerne mer av dette ja.

Vel, Once Upon a Time går i total motsatt retning, og mer avslappende og stemningsfullt. Som ikke nødvendigvis er noe minus, men når en først har vært såpass høyt oppe, så blir det en liten "nedtur" å havne helt på "bunn" igjen, men likevel variasjon mangler det ikke på, selv om det kanskje blir litt i det lengste laget.

Geysir fortsetter i et enda større improvisert jazzete stykke, men mer givende enn forgjengeren, hvert fall i mine ører.
Skulle så gjerne hatt langt mer av de røffere og tempofylte bidragene, der pausen mellom åpningssporet og opp til tittelkuttet, blir dessverre litt for lang og "stillestående". Men absolutt noen fantastiske låter, bare at helheten ikke greier å nå den man fant på oppfølgeren, og blir så med ei:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Ambiguity, Geysir, Ørnen og Chaser

[Frank.N.Steen]

The Afghan Whigs - Black Love (1996)

Åpnes med den tidvis nydelige og stemningsfulle Crime Scene Part One, der bygger seg rolig opp mot en liten "eksplosjon" halvveis ut, og setter jo med det, fint standarden for det som skal skje videre ut.

Og godlåtene lar ikke vente på seg, men ja, de virkelige høydaerne er så absolutt Crime Scene, Step into the Light, Going to Town, Honky's Ladder, Bulletproof og muligens skivas absolutt beste stund, da med den mektige avslutningen i Faded.

Alt i alt, ei overlegent bedre skive i både helhet og ikke minst låt for låt, enn den små skuffende 1965, men det er nok Gentlemen (1993) som forblir favoritten, og må nok ha et gjenhør med det, om ikke lenge.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Crime Scene Part One, My Enemy, Blame, Etc., Step Into the Light, Going to Town, Honky's Ladder, Bulletproof, Summer's Kiss og Faded

[Frank.N.Steen]

Terje Rypdal - Odyssey (1975)

Vet ikke om man blir særlig frista til mer av denne type 70-talls jazz-fusion av en ung Rypdal, for dette ble raskt for stillestående og ensformig, meget tidlig ut. Mer bakgrunnsmusikk enn noe der en kan få satt tenna i, og når endelig det blir litt variasjon og ting bygger seg opp, ja da er det slutt med moroa og rett inn i de samme som tidligere.

Hadde vel litt små håp om noe spesielt, ettersom ratingene virker å forhøye det, som et av hans store album, men sammenlignet med nylig besøkt Blue (1987) og Chaser (1985), synes jeg 80-talls verkene fremsto overlegent mer givende, spennende og ikke minst melodiøst.
Mulig Odyssey ikke er beste stedet å starte med 70-talls Rypdal, men holder mer enn nok med 2 gjennomganger, og så er det rett ut med den skiva, og hjelper kanskje ikke på totalsummen, at CDen man har, er ei "amputert" versjon, der utelater et spor på oppunder 23-24 minutter kalt Rolling Stone.

På den annen side, kanskje ikke noe minus, for godt mulig (om skiva fortsatte i samme søvndyssende stil) at man ville vært enda mer streng om det hadde vært inkludert.

Nei, synd det ikke ble litt mer av Over Birkerot, der med sine knappe 4 minutter og 40 sekunder, er soleklart favoritten, og minner i grunn om det langt mer mørke og kaotiske infernoet King Crimson kunne stått bakom, i samme periode.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Darkness Falls, Midnite, Over Birkerot og Ballade

Edit:

Vel, tenkte at ettersom skiva ga noe mer positivt utslag mot slutten, så gir den ei tredje runde, kun for sikre siden. Vel, innser at Midnite må med blant de likte sporene.
Og joda, "helheten" (om en kan kalle ei som uteblir over nesten et halvt album med musikk), kommer litt mer til syne, men ikke nok til at denne blir noen potensiell favoritt. Kanskje en man får holde værende, dersom en skulle oppdage tidlig 70-talls Rypdal, og like det, og ha noe fra den tid, og sammenligne med, annet enn de mye senere.

Så da går ratingen opp ørlite hakk.

[Frank.N.Steen]

Scooter - ... and the Beat Goes On! (1995)

Et meget hyggelig og nostalgisk tilbakeblikk, da med et av de viktigste albumene fra de naive men glade tenårene, og der musikk, særlig Dance, Trance og elektronisk sådan, fikk stadig større innflytelse i hverdagene, og hvor man knapt et år tidligere hadde kjøpt inn samleren Rough, and Tough and Dangerous 1994-1998 fra tyske Scooter, og tross av at første skiva inneholdt deres mest kjente hits, var det skive 2 med b-sidene, instrumentale, remixer og uutgitte spor, der skulle bli den som falt mest i smak, samt gi meg en fin forberedelse på debuten deres, ... and the Beat Goes On! fra våren 1995.

Greier man å ignorere det overentusiastiske og cheesy studio publikummet, der brøler vilt fra seg, litt vel ofte, så er det noe forfriskende, varmt og ganske så "annerledes" over denne debutskiva.
Der de instrumentale sporene, er fullstendig overlegne de langt mer kjente singlene, og fra den stemningsfulle og deilig futuristiske innledningen av Different Reality, blir man satt rett tilbake til vinter 1999, og hvor deilig det var å sitte med skiva i sin helhet, øretelefoner godt tredd på, og bare drømme seg vekk til et slags fremtids rave, ved en eller annen solfylt badestrand i Amerika.

Åpningskuttet innehar alt jeg elsket med den type dance musikk. Fin og behagelig oppbygning, variasjon, melodi og aldri et kjedelig øyeblikk, samt at den faktisk høres overraskende "fersk" ut, kontra så mye annet Scooter gjorde på den tid.

"Its Nice To Be Important, But Its More Important To Be Nice!"

Vel, den behagelige delen, faller kanskje litt vel bort, i det vokalist H.P. Baxter brøler ut "MOVE YOUR ASS!" og rølpe festen er definitivt i gang.
Denne versjonen er jo ei forlenget albumutgave, oppunder 6 minutter, og synes den topper den rundt 4 minutter singel eller maxi-utgaven, og igjen, det den mangler i stemning og variasjon, tar den igjen med en solid dose energi, og der ofte gikk igjen i gymtimene, da til vår lærers store "skrekk".

Waiting For Spring, er visstnok en av flere instrumentale kutt, som Scooter gjorde tidligere, da som mikseteam for ulike artister, under navnet The Loop!, og nevnte spor har jo et fint og solfylt preg gående, der minner om mange fine vårdager med denne og lignende i øra, mens en koser seg i den stadig varmere vintersola.

Og fra vår rett over til sommer og fest i Endless Summer. Joa, maxi-versjonen på 5 minutter og 15 sekunder, er nok vassere, men albumversjonen er ikke langt tilbake. Deilig og festfylt musikk, og gode minner strømmer på.
Her kom jo også smurfene inn i bildet, der ga gjestevokal til mang en senere og suksessfull hit rundt 2001-2003, men heldigvis blir det ikke for mye av smurfine på denne skiva.

Cosmos er nok også en av de store favorittene, grunnet kombinasjon av stemning, avslappende og oppbyggende rytmer og melodi, samt et veldig kult refreng, og igjen får man den deilige futuristiske drømmelignende følelsen.
Synd de ikke utga flere singler i rene instrumental versjoner, ville tvilsomt blitt suksess, men nå dukka jo et par opp på singlene som bonusspor.

Rhapsody in E er jo en av de svære instrumentalklassikerne, ei nydelig og oppløftende trance låt, der bygger og bygger, og take-offen er jo fantastisk.
Vanskelig å sitte stille, særlig under de lange og varme bilturene mot Sverige på 90-tallet, og få slik musikk i øregangene, men utmerket til treningsøkter, der en vil yte litt ekstra.

Hyper Hyper var vel den første Scooter låta man husker, da fra 1994-95, og en av de tøffere gutta i klassen over, gikk rundt og skrek "HYPAH HYPAH!" og ingen skjønte bæret av hva han mente, men han lå åpenbart foran alle andre, for et par uker etter, og Hyper Hyper hadde blitt en liten landeplage, og selv fikk man mer tak i den, når samlere Yabba-Dabba Dance Volum 3 (1995) ble kjøpt inn i vinter 95, og Scooter med sin hit, var inkludert.

Mye namedropping er det jo i den nevnte hiten, og kanskje like greit, ettersom de "lånte" vel en god porsjon fra samtlige aktører, men gjorde jo også enorm suksess på den måten, og motbeviste mang en surmaga kritiker, at de ikke kom til å kun ende opp som nok ei døgnflue, noe Move Your Ass! og ørten dusin med hits, flere tiår senere, ville være et bevis på, enten man likte det eller ei.

Raving in Mexico er også ei av disse sommerlige rave-dance bidragene, som alltid sender tankene i retning de gode gamle Rave Mission samlerne fra 90-tallet. Av de totalt 11 sporene, er det vel kanskje det mest "typiske" 1995 sporet, musikalsk sett, ikke at det er noe minus, men ikke helt på høyde med resten. Likevel, det mangler ikke på energi og driv i låta.

Beautiful Vibes, byr tidlig opp til noen knalltøffe beats, og litt "panfløyte" ditta inn, før det bygges på, og så havner man rett inn i ei deilig piano/synth lignende melodi, der minner litt om Bailando av Paradisio fra sommer 1997, og en smurfestemme synger i vei en gjentagende strofe, som heldigvis ikke blir slitsom eller lei.

Skulle ønske det piano-synth bildet, fikk holde på litt mer, men utrolig tøff det midtre partiet, med breakbeats, scratching osv, før det blir tilbake til nevnte piano-smurfe del.

Friends i albumutgave, er en langt mer hardtslående og "skitten" versjon, enn singel utgaven, og var også en stor favoritt under egentreningene, før eller mellom fotballkampene på 90-tallet.

Innehar alt man elsket med slik musikk, masse driv og ja, inspirerende under tøffe løpeøkter osv.

Faster Harder Scooter (ikke navnebroren fra 1999, som er helt annerledes) er vel mer ei slags forlenget eller alternativ utgave av Hyper Hyper, og ei kul og små komisk avslutter.

Albumet (mitt gamle) ble fornyet med ei 2013 trippel CD bonus utgave, der innehar hauger med remixer, instrumentale spor og b-sider på de to andre diskene, men orker ikke å gå gjennom det nå, men husker at enkelte av remixene og alternative utgavene, særlig av Move Your Ass! og Endless Summer var jo slettes ikke gærne, og så har man jo de flotte Scooter bidragene i Back in Time, Across the Sky og Unity Without Words Part 2.

Alt i alt, ei nær komplett midten av 90-tallet festskive, der selvsagt scorer litt ekstra, grunnet så mye glede og minner, men også at den soleklart er det mest gjennomførte albumet Scooter noen gang gjorde, og der alt flyter fint av gårde.
Etter dette slapp de plutselig 2 album i 1996, og ingen av dem var i nærheten av forgjengeren, tross flere kule og sterke enkeltlåter, og selv om en hadde slått de sammen, ville de ikke nådd lignende helhet som ...and the Beat Goes On! hadde gående.

Rating: 9/10

Høydepunkter: Different Reality, Move Your Ass!, Waiting For Spring, Endless Summer, Cosmos, Rhapsody in E, Hyper Hyper, Beautiful Vibes, Friends og Faster Harder Scooter

[fargeblind]

Det er sjeldent jeg setter meg til rette og hører gjennom et helt album.
Tror siste gangen jeg hørte et helt album var når jeg inntok soffan og hørte på hele Buddha Bar 2.
Men det er leeeeenge siden.

[Frank.N.Steen]

Nirvana - Incesticide (1992)

Ei samling der innehar coverversjoner, b-sider og tidligere uutgitte spor, trolig en god porsjon fra tiden i Sub Pop, men også det at mektige Geffen Records ønsket å melke bandet for alt det var verdt, i kanskje frykt for at de aldri ville makte å følge opp suksessen med Nevermind (1991).

Ikke hørt i sin helhet siden sommer 2003, en tid man fortsatt var rimelig stor fan, og synes jo at spor som Dive, Sliver, Aneurysm, Turnaround og flere, var knalltøffe låter, fullt på høyde med de beste fra Nevermind, Bleach og In Utero.
Dessverre er nok ikke alle like imponerende ved et såpass mye senere gjenhør. Noen har stadig en viss amatøraktig og upolert sjarm, mens en har de som bare høres for lette og ja, det er en grunn til at de havna på skiver som denne.

Likevel, lite å si på energien, ja selv i de svakere stundene, men muligens ei som passer best for samlerne som vil ha absolutt alt, fremfor de som vil ha kun det beste, og ikke noe mer.

Coverlåtene som kommer i en solid og fartsfylt trio bestående av (Turnaround, Molly's Lips og Son of a Gun) er nok der albumet kommer seg best frem, synd det blir litt for mye av og på resten av veien, men kan jo ikke klandre bandet, der tvilsomt hadde mye til kreativt kontroll over hvilke låter og rekkefølge de endte opp med.

De mer seige og mørkere stundene, ala Beeswax er det også klasse over, og husker jo at debuten Bleach (1989) falt godt i smak, langt mer, enn forrige besøk, når en gikk gjennom den i fjor vinter.

Hairspray Queen beveger seg jo nesten over i metal genren, og slettes ikke fælt, men samme kan en vel si om deler av Aero Zeppelin.
Big Long Now hinter vel om Sister Europe av The Psychedelic Furs, mørkt og dystert, også et sound som en godt kunne likt mer av, men ja, beste spor spares til sist, i Aneurysm og ender så vidt under et svakt terningkast 5, og blir så med ei:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Dive, Sliver, Turnaround, Molly's Lips, Son of a Gun, Beeswax, Mexican Seafood, Hairspray Queen og Aneurysm

[Frank.N.Steen]

U2 - Achtung Baby (1991)

Så var turen kommet, til det som mest sannsynlig blir siste U2 skiva man går gjennom, og handlet inn. Ikke at det har vært total bomtur, hele veien, men mye nedturer og skuffelser kommer en ikke utenom, så da er det jo hyggelig at den som falt best i smak, havna til sist, og at man endelig fikk noe igjen for alt sammen.

Achtung Baby innledes med en deilig improviserende støylignende men småfunky intro, som gjerne kunne ha vart, og vart for min del, deretter og ut glir det over i "klassisk" U2, og en meget sterk åpningslåt det her.

Even Better Than the Real Thing fortsetter det elektriske lydbildet, og tross av å være øyeblikkelig gjenkjennelig, er det likevel evigheter siden sist man hørte den på radio, tv eller lignende. Godt mulig singlene fra dette albumet ikke hadde like stor kommersiell "appeal" som tidligere og senere, men fint lite å si på hvor fengende og nostalgisk man blir av å høre dem igjen.

Vel, en av singlene har jo kanskje maktet større suksess i ettertid, eller slik det virker, der den mer avdempa og velkjente One fikk vel også en suksess i ny "forkledning" utpå sen 00-tallet, men ingen tvil om at originalen er å foretrekke av de to.
Uansett, ei låt som ble vel utgitt i sin tid med minst 2 eller flere ulike videoer, husker hvert fall en med 2 biler "kræsjende" inn i hverandre, og en ganske så annerledes versjon, men dette var jo fra midten av 90-tallet og utallige timer foran tven før og etter skolen, der MTV fortsatt var en viktig kilde til musikk og underholdning.

Nok en gang får man ei meget lovende innledning (og ikke minst avslutning), og igjen ei man skulle likt å hørt i en forlenget versjon av Until the End of the World.

Heftig gitarer og er jo gått såpass langt tid siden forrige gjenhør, at man har fullstendig glemt hvor sterk åpningen er på denne skiva, for deretter ankommer Who's Gonna Ride Your Wild Horses.

Vel, med tanke på hvor jamnt og vel balansert ting har vært, måtte det vel komme ei "flue" i suppa, og ikke The Fly, men den gørrkjipe og altfor lange So Cruel. Prøvd meg på denne et par runder, og blir bare irritert over at en så kjip sak får plass her, og ville heller hatt mer fart og moro, ikke søvndyssende bakgrunnsmusikk.

Nevnte The Fly fortsetter trenden med deilige introer, og skulle så virkelig ønske bandet dro dette enda lenger, for føler liksom at det "holdes litt igjen" flere steder utover,. Men småpirking fra min side det her.

Resten av skiva klarer å stort sett tatt seg bra opp igjen (minus Tryin' to Throw Your Arms Around the World), men føler at første halvdel er vanskelig å toppe.

Alt i alt, det soleklart beste og mest gjennomførte (låt for låt) U2 albumet man har vært innom, og det som også makter å leve opp til forventinger og ryktet som et av de klassiske tidlig 90-talls utgivelsene, og der definitivt holder seg godt den dag i dag.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Zoo Station, Even Better Than the Real Thing, One, Until the End of the World, Who's Gonna Ride Your Wild Horses, The Fly, Mysterious Ways, Ultra Violet (Light My Way) og Acrobat

[Frank.N.Steen]

Curtis Mayfield - Superfly (1972)

Fant veien frem til filmusikken av en av de blaxploitation kultutgivelsene fra tidlig 70-tallet, der falt best i smak for en del år tilbake, og hvor Superfly kombinerte humor, sjarm, action og masser av stemning, mye grunnet nettopp dens varme, melodiøse og meget fengende musikk, og der en ofte satt igjen med ei følelse av at flere av da tidens store og lovende soul/r&b navn, utga noe av sine beste album, nettopp som filmmusikk.

Curtis Mayfield er kanskje litt for tidlig ut, å si gjorde så, ettersom man kun har Superfly scoren å gå uti fra, men joda, dette åpnes på en lovende måte, der vi får ei mektig og solid topptrio med låter, bestående av deilig, tøff, elegant og storslagen soul, funk og r&b, som gjør at en kanskje må se å finne frem igjen nevnte kultfilm, for ei ny runde med 70-talls action.

Pusherman må jo være blant de mest smoothe og stilfulle låtene fra denne perioden, og nei, smått utrolig å tenke på at mange avfeide blaxploitation filmen, som b-film (mulig derav fikk navnet blaxploitation), da musikken, talentene (foran og bakom) var jo fullt på høyde med de store Hollywood produksjonene, og ville ha en hyggelig innflytelse på noen av de største, særlig Roger Moores første Bond utgivelse i Live and Let Die (1973).

Alt i alt, ei tidvis meget flott skive, dessverre noe kort i spilletid, og et par spor ekstra, og ratingen ville nok ha byksa opp et hakk.
CDen man har, er ei dobbelskive, der CD2 kommer med ørten bonus spor og ulike tagninger, men orka ikke å gå gjennom for denne gang.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Little Child Runnin Wild, Pusherman, Freddie's Dead, Give Me Your Love (Love Song), No Thing on Me (Cocaine Song), Think (Instrumental) og Superfly

[B.E.]

Curtis Mayfield - Superfly (1972)

Alt i alt, ei tidvis meget flott skive, dessverre noe kort i spilletid, og et par spor ekstra, og ratingen ville nok ha byksa opp et hakk.
CDen man har, er ei dobbelskive, der CD2 kommer med ørten bonus spor og ulike tagninger, men orka ikke å gå gjennom for denne gang.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Little Child Runnin Wild, Pusherman, Freddie's Dead, Give Me Your Love (Love Song), No Thing on Me (Cocaine Song), Think (Instrumental) og Superfly

Likte du denne plata så liker du kanskje også noe av Johnny Hammond.

Dette er dog en mer instrumental plate.

[Frank.N.Steen]

The Mothers of Invention - Freak Out! (1966)

Altfor lenge siden man har vært innom samtlige av Zappa skivene mine, og denne må en nok tilbake til vår/sommer 2006, og nei, ei oppunder 60 minutters dobbeltskive (mulig en av de tidligste?) og hvor det man får igjen, i grunn fint lever opp til både tittel og platecover.

Usikker på hvilket album som ble mitt første Zappa møte, men tipper enten Hot Rats (1969) eller mye senere Sheik Yerbouti (1979), men må ha gjort et positivt inntrykk, ettersom derfra og utover, ble det mye stor innkjøp av Zappa utgivelser kommende årene.

Uansett, den deilige og fuzza åpneren i Hungry Freaks, Daddy legger an stemningen, og derfra og utover kommer jo godlåtene nesten på rekke og rad.
Så utmerket start på morgenen, og ble et meget hyggelig gjenhør, for tross noen småirriterende biter (ikke akkurat uvanlig for ei Zappa skive) her og der, er det vanskelig å ikke bli sjarmert og underholdt av det man får igjen, tross av at sistesporet på oppunder 12 minutter, fint kunne ha vært nedjustert, en god del.

Med tanke på at dette var Zappas debut, så er det kanskje ikke umulig at han fikk litt strengere beskjed om å ikke ta den helt ut, og ja, legge igjen de aller mest eksperimentelle sakene, ettersom i større perioder, så er jo mange av sporene her ganske så "streite" til Zappa å være, hvert fall sammenlignet med mye av det som skulle komme senere fra nevnte herremann og hans mødre.

Alt i alt, ei meget lovende introduksjon, og selv om den ikke er blant de man har hørt gjennom oftest, er det mer enn nok av fengende og heftige bidrag her, og tross en kanskje noe vel overlang spilletid, så blir det definitivt aldri kjedelig, det er sikkert og visst.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Hungry Freaks, Daddy, I Ain't Got No Heart, Who Are the Brain Police?, Go Cry on Somebody Else's Shoulder,
Motherly Love, How Could I Be Such a Fool, Wowie Zowie, You Didn't Try to Call Me, Any Way the Wind Blows, You're Probably Wondering Why I'm Here, Trouble Every Day og Help, I'm a Rock

[B.E.]

The Mothers of Invention - Freak Out! (1966)

[Lezah]

Åpenbart hva det går i blant dagens ungdom!

[Frank.N.Steen]

Likte du denne plata så liker du kanskje også noe av Johnny Hammond.

Dette er dog en mer instrumental plate.

► Show Spoiler

Aldri hørt om, men av det lille man får hørt gjennom (tiden strekker ikke til 70 minutter, her og nå), så virker jo dette slettes ikke så verst ut. Faktisk ganske interessant, og ikke noe minus om det er i større deler, ei instrumental skive.

Takker for tips, og mulig et man får ta turen innom, og gi en skikkelig gjennomgang, når tiden er litt mer tilstede.

[Bjoro33]

Stadig tilbakevendende...grand hotel

[Frank.N.Steen]

The Mothers of Invention - Burnt Weeny Sandwich (1970)

Satt med følelsen av at det kom til å bli ei "bumpy" ferd fremover, hvert fall med tanke på Mothers of Invention eraen på 60-tallet, og der debuten var en lovende start, stoppa det kjapt opp med det små skuffende Absolutely Free, tett fulgt av den enda mer skuffende We're Only in it for the Money, og toppa seg med det gyselige Uncle Meat, der var to bedritne timer rett ned i dass, og først i ettertid at man fikk kjennskap til at 1995 CD utgaven er altså nesten 50 minutter forlenget, enn originalen, så mulig ting kunne fort ha blitt annerledes, uten alt det totalt uinteressante skvipet som ødela fullstendig sjansene for at det kunne jamna seg ut på ratingskalaen.

Artige var da, at det ofte utskjelte (kan ikke forstå hvorfor, da side 1 er overlegen alt de 3 kjedelige "klassikerne" kunne stille opp med) Lumpy Gravy viste seg som et friskt pust, og så ja, kom nok et makkverk, i typen så fælt at det gjorde vondt i øregangene, Ruben and the Jets og nei, knuste faenskapet i gulvet i vilt raseri, og nesten på nippet til å gi opp, og bare gyve løs på Hot Rats, Grand Wazoo, Overnite Sensation og One Size Fits All, da disse vet jeg, at skal være mye mer i min gate, og vips, så fikk man en gledelig overraskelse, med den herlige Burnt Weeny Sandwich.

For her er det flyt, god stemning og nydelige melodier og føles nesten ut som ei "best of" samler, bare at alt det intetsigende rælet er borte vekk, og man sitter igjen med oppunder 40 minutter med meget god musikk, og der selvsagt løftes litt ekstra, grunnet det fantastiske 18 minutters lange The Little House I Used to Live In, og jo, et par rimelig lynkvikke snutter her og der, men heldigvis ikke nok til å kødde til stemningen, og det beste Zappa/Mødrene albumet en har hørt til nå, og vel, tross flere kjipe skuffelser siste tiden, er det godt å få rydda opp i musikksamlingen, og både luke ut de man har null utbytte av å samle på videre, og finne tidligere ukjente perler, der gjør alt slitet så mye mer verdt alt sammen. Måtte det bli litt flere svidde sandwicher fremover, og mye mindre Onkel kjøtt.

Rating: 8/10

Høydepunkter: WPLJ, Theme From Burnt Weeny Sandwich, Holiday in Berlin, Full-Blown, Aybe Sea, The Little House I Used to Live In og Valarie

[Lezah]

Måtte ha noe litt mer chill enn vanlig under gårsdagens løpetur. Mange mener dette er 2Pacs beste skive. Det er før han ble "Ultra Thug 2000" og var i krig med hele Øst-kysten. Liker den mer allsidige pækkern som kunne rappe om annet enn bitches, enemies og thug life, men så kan man ikke si mye feil om All Eyez on Me heller...Tittellåta, Dear Mama, It Ain't Easy, Temptations, Lord Knows...det er faen meg solide saker.

8.5/10

[B.E.]

Måtte ha noe litt mer chill enn vanlig under gårsdagens løpetur. Mange mener dette er 2Pacs beste skive. Det er før han ble "Ultra Thug 2000" og var i krig med hele Øst-kysten. Liker den mer allsidige pækkern som kunne rappe om annet enn bitches, enemies og thug life, men så kan man ikke si mye feil om All Eyez on Me heller...Tittellåta, Dear Mama, It Ain't Easy, Temptations, Lord Knows...det er faen meg solide saker.

8.5/10

Jeg har noen vinyler av Roots Manuva. Ganske bra engelsk rap

[Jonasar]

Hører på Graceland akkurat nå faktisk, godkjent

[Machine_Head]

Har ikke hørt noe særlig på Metallica de siste årene, men så kom denne opp i feeden og ble spinnende fra start til slutt. Har jo hørt den et par hundre ganger fra før av, så få overraskelser her. Det er et borderline mesterverk uansett sjanger. Jeg vet dog at jeg er litt ute av touch med resten av fan-basen, for jeg syns Leper Messiah er litt kjedelig. Musikalsk, teksten er helt sjef. Men det sier kanskje mer om de andre låtene, for på en del andre bands album kunne den vært en liten høydare.

Rating: 9.9/10?

Høydepunkter: Tittellåten, Orion, Battery, Disposable Heroes, Damage Inc, The Thing That Should not Be, Sanitarium

Synes det er synd at Disposable Heroes er en sang gutta av en eller annen grunn sjelden spiller live, det er en utrolig heavy og god låt.

BACK TO THE FRONT!

[Hitherto]

Scooter - ... and the Beat Goes On! (1995)

Rating: 9/10

Her er vi uenige med omtrent 5-6 poeng, heh!

Når det er sagt må jeg innrømme det fantes verre ting enn Scooter på 90-tallet, selv om det ikke alltid føltes slik da. Råner-faktoren ødelegger mye av moroa for min del, men de benyttet noenlunde samme tech som andre Europeiske storheter på denne tiden som Juno Reactor, Praga Khan, Lords of Acid som det var langt mer korrekt å like. "Endless Summer" er ganske likandes siden jeg alltid har hatt sansen for "fast forward piano".

De lagde forresten den ganske brukbare Mind the Gap i 2004, som hentet noen triks fra house scenen.



Smiths - Strangeways, Here We Come



Fant fram denne igjen for første gang på omtrent et tiår. Dette er min minst likte Smiths-plate. Kan hende jeg var blitt lei av formelen på denne tiden, men den mangler avgjort noe av spiriten fra The Queen is Dead. Her føles det som gjengen ønsker å være så "normale" som mulig, og feiger ut med enkle løsninger som er langt under standarden Morrissey og Marr opprettholdt årene i forveien.

Det som ødela mest for meg var at man nesten helt dropper de utmerkede supersinglene som de tre første strødde om seg. I hvert fall er det mitt inntrykk. "Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me" er en personlig guilty displeasure; den giganormiske majoriteten elsker låta og omtaler det som en av bandets beste, men den gav meg intet - bare en overdose av det Smiths melodramaet som fungerte så mye bedre på den forrige.

Om ikke annet har den et solid høydepunkt i "Stop Me If You've Heard This One Before" og konklusjonssangen "I Won't Share You" er undervurdert.

Ingen skandale , men uansett litt skuffende at dette ble deres svanesang.

5/10

[Frank.N.Steen]

Her er vi uenige med omtrent 5-6 poeng, heh!

Når det er sagt må jeg innrømme det fantes verre ting enn Scooter på 90-tallet, selv om det ikke alltid føltes slik da. Råner-faktoren ødelegger mye av moroa for min del, men de benyttet noenlunde samme tech som andre Europeiske storheter på denne tiden som Juno Reactor, Praga Khan, Lords of Acid som det var langt mer korrekt å like. "Endless Summer" er ganske likandes siden jeg alltid har hatt sansen for "fast forward piano".

De lagde forresten den ganske brukbare Mind the Gap i 2004, som hentet noen triks fra house scenen.

Den Scoota skiva, ville nok falt flere hakk nedover, om ikke nostalgi og slikt hang såpass godt igjen, men likevel ei viktig CD, der fungerte jo også som et lite "springbrett" i retning utallige dance, trance og ulike techno navn, der enten lagde lignende musikk, eller hadde inspirert/blitt samplet av tyskerne.

Inntrykket tidlig ut, var jo at Scooter var litt "tøff" musikk, for de eldre og skumle gutta på skolen, hvert fall frem til Hyper Hyper og Move Your Ass hadde fått rast fra seg, men så bodde man jo på landet, og følte alltid man lå et lite tiår bakom de som bodde i Oslo.
Så mulig Scooter alltid var sett ned på som harrymusikk, men tja, de "knekte" vel aldri Norge med tanke på kjempe hits, da før mot slutten av 90-tallet, der Fire, How Much is the Fish?, Faster Harder Scooter, Posse (I Need You on the Dancefloor) osv, starta å bykse inn på topp 20 lista, men sjeldent lå mer enn et par uker, før Ramp! og Nessaja! gikk til 1 plass og 2 plass med et par måneders mellomrom i vinter-vår 2002.
Deretter og ut, var de jo nærmest garantert liste plass, eller slik det virket for en stund.

Siste studio skiva man kjøpte, var vel The Techno Stadium Experience fra påsken 2003, og da hadde musikksmaken forandret seg såpass siden forrige studioskive (We Bring the Noise i sommer 2001), at en var for første gang rimelig likegyldig, og var vel også lei av de gjentagende smurfe-high pitch vokalene, på samtlige av deres singler, siden 2001.

Mulig en har gått glipp av noen potensielle overraskelser, men holder nok Scooter anno 1993-1997 som den der gir mest igjen på nostalgi og gode/minneverdige melodier.

Smiths - Strangeways, Here We Come



Fant fram denne igjen for første gang på omtrent et tiår. Dette er min minst likte Smiths-plate. Kan hende jeg var blitt lei av formelen på denne tiden, men den mangler avgjort noe av spiriten fra The Queen is Dead. Her føles det som gjengen ønsker å være så "normale" som mulig, og feiger ut med enkle løsninger som er langt under standarden Morrissey og Marr opprettholdt årene i forveien.

Det som ødela mest for meg var at man nesten helt dropper de utmerkede supersinglene som de tre første strødde om seg. I hvert fall er det mitt inntrykk. "Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me" er en personlig guilty displeasure; den giganormiske majoriteten elsker låta og omtaler det som en av bandets beste, men den gav meg intet - bare en overdose av det Smiths melodramaet som fungerte så mye bedre på den forrige.

Om ikke annet har den et solid høydepunkt i "Stop Me If You've Heard This One Before" og konklusjonssangen "I Won't Share You" er undervurdert.

Ingen skandale , men uansett litt skuffende at dette ble deres svanesang.

5/10

Tror jeg var innom den Smiths skiva i fjor høst, og endte vel også opp med en skuffende 5/10, og følte ikke noe mer for den, enn at den for lengst er ute av samlingen min, og ble nok aldri noen svoren fan, da de har til gode å virkelige imponere over et helt album med knallspor, og ikke kun singler/et par fantastiske albumkutt, så mest frustrasjon og litt skuffelse en sitter igjen med.

Men har vel de to første på vent, men ettersom man liksom har tråla gjennom de såkalte "mesterverkene" i følge fansen, så tviler jeg på at det vil bli noen suksess videre. Men finner jeg de til 10 kroner stykk, i ei bruktsjappe, kanskje man vil revurdere det.

[Frank.N.Steen]

Duran Duran - Arena (1984)

Ei liveskive, utgitt midt under bandets storhetstid, og hvor bandet hadde allerede flust av hits å velge blant, men hva som gikk galt med miksen/produksjonen av denne konsertplata, vites ikke. Kanskje man bare er uheldig i valg av CD versjon (ei 1999 Disky utgave), men lyden er så gjennomført hul og likegyldig, og dersom dette skal oppsummere bandets absolutte peak days, kan jeg ikke skjønne hvor energien, drivet og innsatsen har tatt veien, for virker som noe har sugd alt liv ut av bandet og fremførelsen, for det er vanskelig å høre at dette faktisk er tatt opp live, og ikke bare enda en bedriten bootleg, forsøkt utgitt som konsertmusikk, til kjøpeglade fans.

Tross en imponerende låtliste, er leveringen så tafatt og kjedelig, at man nesten er i halvveis søvne, etter 2-3 spor, og nei, har man debuten (1981) samt klassikeren Rio (1982), er det vel i grunn mer enn nok, og denne skuffende 1984 live utgivelsen går rett i søpla, ikke verdt å høre gjennom mer enn en gang.

Rating: 3/10

Høydepunkter: Ingen

[Frank.N.Steen]

The Church - Heyday (1986)

Fikk endelig plukka med meg noen The Church skiver her forleden, og hva er vel ikke bedre enn å fortsette fra det fantastiske Starfish (1988), som man var innom i vinter, da med den spennende forgjengeren Heyday.
Denne CDen er altså ei bonusutgave (innehar to ekstra spor) og etter å ha kjørt det noen runder over helgen, så føler jeg at her kommer disse 2 nevnte, godt med.

Skiva åpnes der oppfølgeren slapp, da med den behagelige, lekne og drømmeaktige Myrrhs gitarsound, rikt på melodi og varme, og dette fortsetter øyeblikkelig videre inn i den minst like fengende Tristesse.
Som med oppfølgeren, nyter albumet godt av noen runder ekstra, ettersom det vokser litt for hver gjennomgang, og en kan aldri få nok av slike plater der motiverer og ikke demotiverer deg. Dessverre hender ikke det for ofte, men alltid en herlig følelse når det så først skjer.

Nei, føler at dette bandet skal bli interessant å gyve mer løs på, utover sommeren. Bare så synd samtlige av deres eldre album i CD format, er enten ute av produksjon, eller ikke så lette å spore opp. Men tja, får vel bare kjøre oftere innom bruktsjapper og loppemarked, for der vet en aldri hva man kan finne, men alt er bedre enn de sinnssvake overprisa man ofte finner igjen på ulike nettsteder.

Av de største stundene her, er det ingen tvil om at Tristesse, Night of Light, den aldeles nydelige instrumentalen Happy Hunting Ground, superfengende As You Will (hvordan i huleste den ikke kom med på originalutgaven er jo et lite mysterium, men uten tvil ei b-side så god at den lett bidrar i å løfte skiva desto mer oppover) og mesterlige Youth Worshipper står igjen som de man helt klart har gått noen runder ekstra med, siste tiden.

Alt i alt, nok ei meget solid gjennomført og stemningsfull gitarpop plate, som en kommer i godt humør av å lytte til, og der har flere spor som er fullt på høyde (om ikke bedre) enn oppfølgeren, men mangler kanskje litt av den samme helheten/balansen samt et og annet spor som faller litt gjennom, kontra resten.
Men likefult to stykk tidvis fantastiske album, som jeg er veldig glad man omsider fant frem til, og blir definitivt ikke det siste man hører fra Australierne.

Mulig en er noe i overkant gavmild i totalsummen, men ja, trengte så absolutt litt av denne slags musikktrøst på en ellers kjip søndag, og spesielt etter det tidligere skuffende besøket, da med Duran Durans elendige liveskive Arena.

Rating: 9/10

Høydepunkter: Myrrh, Tristesse, Columbus, Happy Hunting Ground, As You Will, Tantalized, Disenchanted, Night of Light, Youth Worshipper og The View

[Frank.N.Steen]

Eurythmics - Savage (1987)

Foruten Touch (1983) og delvis Be Yourself Tonight (1985), har ikke Eurythmics blitt noen særlig stor albumsuksess for min del. Til det har mangelen på virkelig gode albumspor, vært for gjeldende, samt tidvis gyselig produksjon og for mye svake fillers, der sjeldent bidrar til at man gidder å komme tilbake til dem ved senere anledning.

Revenge (1986) var vel den siste man var innom, og gikk like kjapt ut igjen, og dessverre ble altså Savage ikke særlig mer imponerende det heller.

Tidlig ut kommer den erketypiske gjentagende og monotone 80-talls brautende produksjonen altfor for mye frem, og der mangelen på gode melodier og varme hjelper heller ikke på.
Først ut på spor 4, You Have Placed a Chill in My Heart at ting tar seg noenlunde opp, og Annie Lennox synger bra på flere låter, men ja, dette er vel lyden av ei gruppe som sang på siste verset, hvert fall for denne gang, og det høres altfor godt.

Likevel, helt på tampen, kommer faktisk skivas beste bidrag i de mer tilbakelente gitar og soul/gospel lignende I Need You og Brand New Day, bare så synd de ikke lagde ei hel skive med den slags musikk, for dette kler jo Lennox stemme, mye bedre enn de kjedelige maskin-pop låtene.

Alt i alt, nok en nedtur, ikke horribelt men holder mer enn nok med en gjennomgang, og så er det over og ut.

Rating: 4/10

Høydepunkter: You Have Placed a Chill in My Heart, I Need You og Brand New Day

[Frank.N.Steen]

666 - Paradoxx (1998)

Nå snakker vi skikkelig dose med sen 90-talls nostalgi, der kom akkurat i skillet mellom 12-13 års alder, og overgang fra barneskole til ungdomsskolen.

For en kort tid, gikk denne nærmest daglig i vår/sommer 1999, men så var det liksom helt slutt, og først nylig en impulsivt handlet albumet inn på ny, heldigvis kun til en tier og ikke nesten 200 kroner, som det en gang kosta, men kom jo visstnok med ei bonus CD, tror det var ulike remixer og noen musikkvideoer inkludert.

Uansett, 666 slo ned som et brak på ungdomsklubben rundt vinter 1998, og der hiten Alarma! ble en stor slager, og så kom vel oppfølgere i Diablo, men falt aldri like godt i smak, og deretter sommerhiten Amokk, før de så avsluttet hitparaden med Paradoxx i slutten av kalenderåret.
Formelen deres virket å være ganske så godt benyttet innenfor dance og techno på den tiden, hvor også Sash! kjørte tungt på, da med fransk, italiensk og spansk talende gjestevokalister/sangdamer, i hop med pulserende og uimotståelige melodier og refreng.

666 tok jo da det litt lenger, ikke bare i å benytte seg av latinsk men alt fra bandnavn til videoer/låttitler refererte jo til noe "ond" og "skummelt", såpass at det ble vel faktisk litt bråk om det, en periode her til lands, dette med anklager om "satandyrkelse" osv i videoene, men latterlig i etterkant, da dette fremstår jo meget uskyldig i dag.

Vel, albumet åpnes med lyden av ei knirkete dør og kirkebjeller, før noen "skumle" fottrinn går hurtig videre og så en kjapp samtale på spansk mellom en mann og ei dame, og vel, typisk kort og små cheesy intro på under et minutt, og så rett over i sommerparty hiten Amokk, den med han skalla djevelfyren med horn i panna og ja, ligger på operasjonsbordet og snart danses det og nei, fortsatt fengende som bare pokker, og er rett tilbake i juli 98, med fotball vm og alt oppstyret, good times!

Suksess formelen med "ATTENCION!", "E PUTA MADRE!" og "ESCUTA ME?" blir brukt jevnt og trutt, men går kanskje litt lei etter par spor med den slags.
Hitene er fortsatt dugandes, men albumkuttene er stort sett svake eller forglemmelige, og mangler "tyngden" til singlene, samt at den latinskpratende vokalisten kunne fint holdt igjen smella, litt oftere, og vet jo ikke hva han kakler om, er det ei oppramsing av dagens handleliste med dasspapir og det hele, eller bare ord og uttrykk som høres tøft ut på spansk/italiensk, fremfor engelsk. Vel, det funket jo for 666, som utga et album til, 2 år senere, men da var man ferdig med dem, for denne gang.

Mellom de lengre låtene, får man noen tåpelige korte instrumentaler på knappe 20-50 sekunder, noe pjatt på latinsk og lydeffekter, og så rett over i mer spansk (kanskje ei skive som inspirerte mange til å prøve å lære seg spansk) men ja, innser at denne går nok rett ut igjen, men en viss grad av gode minner, men ikke nok til at man vil bryne seg på denne mer enn en runde.

Alarma! er selvsagt høydaren her, de greide aldri å toppe debutsingelen, og den står fortsatt igjen som en meget tøff sak, der skapte litt ekstra liv og røre på "festene".

Paradoxx er også rimelig kul, og har et litt mer hip-hop aktig preg over seg, et par senere spor får meg i litt Boomfunk MCs stemning, men finnene lyktes bedre i å blande retro 80-talls hip-hop/breakdance med dance enn 666.

Diablo er nok den svakeste av hitsinglene, men igjen, hakket over albumsporene.

Alt i alt, en viss dose av nostalgi men også en grei påminnelse om hvorfor albumet aldri ble værende i samlingen, og det skjer nok ikke denne gang heller, da overbruk av latinsk og smådølle albumkutt, blir raskt tynnslitt og nei, singlene holder mer enn nok, og ender med en lite imponerende:

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: Amokk, Alarma!, Paradoxx og I'm Your Nightmare

Edit:

Glemte jo nesten I'm Your Nightmare, og den er vel faktisk eneste albumsporet som går i pluss, så da får en slenge inn den også blant de få høydepunktene.

[Frank.N.Steen]

Blondie - The Best of Blondie (1981)

Var jo innom samtlige av bandets studioutgivelser fra 70-80-tallet, tilbake i 2016-17, og kom vel kjapt frem til at foruten de 2 første og noe ujamne skivene, samt klassikeren Parallell Lines, som forble værende det overlegent mest stabile (låt for låt) var de nå langt mer stødig på singelfronten, og reine hitmaskinen, så denne best of samleren burde jo være et must, om en da er mest lysten på hitsa deres.

Dessverre er lydmiksen her ganske så "spinkel" og tynn, mulig noen har miksa og triksa litt i hop med relansering av eldre låter i hop med noen nyere, men foretrekker helt klart album versjonene.

Likevel, det er fengende, lekent og selv om enkelte muligens har gått noen runder for mye (i mine ører), så blir det med en absolutt godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Heart of Glass, In the Flesh, Sunday Girl, Dreaming, Hanging on the Telephone, Rapture, Picture This, Union City Blue, (I'm Always Touched by Your) Presence Dear, Call Me og Atomic

[Guttorm123]

Nyeste PORCUPINE TREE CLOSURE / CONTINUATION:

Lyden er fantastisk, men musikken føler jeg at jeg har hørt før.., med nettopp PORCUPINE TREE .

[Frank.N.Steen]

Robert Plant - Now and Zen (1988)

Led Zeppelin legenden med en av flere 80-talls soloalbum, der skriker radio-lett-voksen pop fra første stund, men der stemmeprakten til Plant gang på gang virker nedjustert i hop med gitarene, som om noen har lagt et "sikkerhetslokk" på, så det ikke skal "skremme" for mange, og holde igjen akkurat nok til at det blir passe streit bakgrunns jappe-pop orkester for massene.
Synd, for skiva skriker jo etter heftigere og friere låtbidrag, samt massiv nedjustering av altfor tung studiotukling, men det blir heldigvis ikke like fælt som med mange andre tidligere 60-70-talls artister, der prøvde seg på solofronten i åttiårene og henge seg på MTV generasjonen.

Likevel, enkelte låter er slettes ikke så gærne, der Dance On My Own har noe veldig Simple Minds aktig over seg, og så den mer oppløftende og gitardominerte Tall Cool One, som kunne like greit ha vært ei tiltenkt The Cars låt, og selv om den mangler det helt store melodiøse løftet, trengte jo albumet noe litt mer prangende, men bare synd da at det notoriske studiotriksingen går helt inn i samme sporet som hvordan Aerosmith drev det for langt, og det blir alt annet enn "tøft", bare gyselig og fælt.

The Way I Feel har en mer avslappende, bassdominert og stemningsfull greie gående, og mulig et av albumets få bedre sanger.
Og så endelig kommer noe mer rocka, og på høy tid, der Helen of Troy setter ut i en massiv vegg av gitarer og nei, synd det tok såpass lang tid før noe skjedde. Men igjen blir det litt nedtur når en kommer inn i refrenget, som tja, er mer forglemmelig, men ålreit, såpass lite høydare at en får bare ta det man kan få, og komme seg videre.

Ship of Fools er også en annen av de bedre stundene, men nei, 80-talls Robert Plant er kanskje ikke helt det samme som tiåret i forkant, hvert fall av det lille en har hørt til nå, men et par absolutt godkjente låter, der dessverre ikke kan gjøre opp for overvekten av tafatt og forglemmelig generisk radiopop ræl, der en godt kunne ha vært foruten.

Alt i alt, mesteparten av låtmaterialet føles ut som noe der kunne like greit havna rett i fanget til Lou Gramm og hans soloskiver, men nei, nok ei skive kjøpt inn på grunn av artistnavn i naiv tro på at en kanskje kunne få noe okei i retur, men ja, som ble nylig kjøpt inn, til heldigvis en billig pæng, og det skal selvfølgelig rett ut igjen.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Dance On Me Own, The Way I Feel, Helen of Troy og Ship of Fools

[Frank.N.Steen]

Original Motion Picture Soundtrack - Various: Death Wish 4 : The Crackdown/10 To Midnight/Murphy's Law/Tough Guys Don't Dance/X-Ray (2000)

Kjøpt nylig inn, ene og alene gitarist og komponist Val McCallum sine bidrag til flere av Charles Bronsons Cannon b-filmer på 80-tallet, og her får man altså et knippe utdrag (ca: 3-5 spor) fra ulike filmer, og nevnte Cannon Pictures produksjoner, og der kanskje mest kjente komponisten er selvsagt Angelo Badalamenti.

Death Wish 4 (1987) består av 4 spor, der det går mye i sleazy saksofon, pulserende og cheesy synther og plutselig så, i alt det "stygge" så finner man altså nevnte gitarist McCallums nydelige og behagelige musikk i den altfor korte Karen's Theme, mens en annen fin melodi ankommer i Photo Theme, der også kunne fint ha vart mye lengre.
Så er det rett inn i det stygg-sleazy, med et passende theme ved navn Rape, og alt en tenker på når en hører dette, er jo den urkomiske scenen der Bronson lager seg en sandwich, før han "hjelper" en svær hitman ut av sin egen penthouse leilighet, og lander til slutt med huet ned i limousinen der hans grinete dame venter utålmodig: "I wish he would just drop dead!", og ja, hun fikk ønsket sitt oppfylt, kanskje ikke helt slik hun hadde tenkt seg.

10 to Midnight (1982) er jo mer i slasher-skrekk genren, og selvsagt masse sleaze og cheese, der er av typen musikk som ja, egner seg best til filmen, og ikke sitte å bare høre på den for seg selv. Uansett, 12 minutter med et langt spor, fordelt på ulike biter/stykker, noen lynkvikke, andre litt lenger, men sjeldent noe som henger igjen for lenge.

Murphy's Law (1986) er definitivt vassere enn forgjengerne, og åpnes med det tidvis rolige og avslappende Murphy's Morning (Main Title), som innehar ei fin blanding av myke synther og gitarer, som utspilles i meget god harmoni.

Denne skivas definitive høydepunkt, kommer i den deilig, beroligende og overraskende vakre gitar-synth drevne instrumentalen Arabella's Theme, der noe artig er den rake motsetning til den munnrappe karakteren (spilt av Kathleen Wilhoite) og er så gjennomført fin og stemningsfull i hvordan bygger seg opp, og legger på mer og mer, men uten at det blir for "mye", og nei, er så utrolig glad man fikk tak i en offisiell CD utgave, med dette nydelige stykket med herlig 80-talls filmmusikk av den beste sorten.

Tough Guys Don't Dance (1987) er visst ei sånn bob-bob Cannon type film, eller slik virker det som ut i fra ratings, men soundtracket eller bidragene inkludert her, fra Badalamenti, er slettes ikke gærne, og av typen som føles (uten å ha sett filmen) som noe fra ei erotisk-thriller ala Brian De Palma.

Alt i alt, ei skive som ikke er så lett å rate/anmelde, ettersom det blir litt for oppstykka, ikke rart, med 5 ulike filmsoundtracks inn på en CD, men av typen noe for enhver.

Beholdes ene og alene for det vakre Arabella's Theme, og er nok også det man vil dra frem som det absolutte høydepunktet her.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Karen's Theme, Photo Theme, Murphy's Morning (Main Title), Arabella's Theme, Land Of Hope And Glory og Infinity City

[Frank.N.Steen]

Sade - The Best Of Sade (1994)

Måtte nesten ha med meg denne samleren, der til kun en tier, innehar samtlige hits fra deres 4 første album utgitt mellom 1984 og 1992: (Diamond Life, Promise, Stronger Than Pride og Love Deluxe), og sistnevnte har jeg til gode å gå gjennom på ny, men rimelig sikker på at den var bandets sterkeste utgivelse.

Alt i alt, i grunn ei fin og elegant måte å oppsummere et bands høydare på, og tross av at ikke alle er like velklingende i øra enn så lenge, er det jo imponerende med fengende, smoothe og behagelige sanger inkludert her, og hadde nok vært ei knall introduksjon til Sades musikalske verden, om en da ikke allerede hadde alle 4 skivene fra før.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Your Love Is King, Hang on to Your Love, Smooth Operator, The Sweetest Taboo, Is It a Crime, Never as Good as the First Time, Love Is Stronger Than Pride, Paradise, No Ordinary Love, Like a Tattoo, Cherish the Day og Pearls